Verdensstjernen Leif Ove Andsnes vier kvelden til mesteren Rachmaninovs klaverkonsert nr. 3.

Klaverkonsert nr. 3 har fått rykte på seg som verdens vanskeligste og er pianistenes virkelig store styrkeprøve, et pianokonsertenes Mount Everest. Her er solisten virkelig i fokus og spiller så å si non stop gjennom hele konserten (ca. 30 000 toner på 45 minutter!). Men selv om konserten er teknisk utfordrende er den også følsom, varm og melodiøs. Den lokker publikum med seg inn i en verden av sammenvevde melodilinjer som vokser seg stadig mer mystiske, komplekse og vidunderlige.

Rachmaninovs Symfoni nr. 2 er et storstilt og frodig verk der han virkelig har fått symfoni-formen under huden. Den er en nesten uuttømmelig kilde av nydelige melodiøse temaer. I følge Rachmaninov selv komponerte han for å få uttrykt sine følelser, og denne symfonien er ikke bare mørk og melankolsk (som han hadde rykte på seg for å være), men også varm og mykt drømmende.

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera (TSO) siden 2017, og før det 1.gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea. Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt for sin lidenskap, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. I 2022 ble Chang 1.gjestedirigent hos Symphoniker Hamburg – Laeiszhalle Orchester.

Han-Na Changs prestisjefylte og unike internasjonale karriere strekker seg over tre tiår. 2024 markerer 30-årsjubileet for hennes ekstraordinære debut på de internasjonale scenene, da hun som 11-åring vant førsteprisen ved den femte internasjonale Rostropovich Cello-konkurransen i Paris.

Han-Na Chang ble født i Suwon, Sør-Korea i desember 1982. 6 år gammel fikk hun sin første cellotime. Hennes familie flyttet til New York i 1993 hvor hun fortsatte sine musikalske studier, og hun har bodd der siden. Chang debuterte som dirigent i 2007, 24 år gammel, og har siden den gang fokusert utelukkende på dirigering.

Klikk her for å lese hele hennes biografi.

New York Times omtaler Leif Ove Andsnes som “en pianist med fornem eleganse, kraft og innsikt”, og Wall Street Journal kaller ham “en av de mest begavede musikerne i sin generasjon.” Den berømte norske pianisten har vunnet høy internasjonal anerkjennelse for sine fortolkninger og fremragende teknikk. Han gir konserter i verdens beste konsertsaler og med de fremste orkestre, både med klaverkonserter og solo-recitals. Som ivrig kammermusiker har han grunnlagt Rosendal kammermusikkfestival.

Leif Ove Andsnes har platekontrakt med Sony Classical. Hans tidligere diskografi omfatter mer enn 30 plater for EMI Classics – solo-, kammer- og konsertutgivelser hvorav flere er bestselgere – som spenner over et repertoar fra Bach-tiden og frem til i dag. Han har blitt nominert til elleve Grammy-priser og vunnet mange internasjonale priser, inkludert seks Gramophone Awards.

Andsnes er også utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden og ble i 2007 tildelt den prestisjetunge Peer Gynt-prisen. Han har blitt tildelt Royal Philharmonic Societys Instrumentalist Award og Gilmore Artist Award, blitt innført i Gramophone Hall of Fame i juli 2013, og blitt utnevnt til æresdoktor ved Juilliard School of Music i 2016 og til æresdoktor ved Universitet i Bergen i 2017. Som følge av hans suksess, kåret Vanity Fair i 2005 Andsnes til en av de “beste av de beste”.

Leif Ove Andsnes ble født i Karmøy i 1970 og studerte ved Bergen Musikkonservatorium under den anerkjente tsjekkiske professoren Jirí Hlinka. Han har også mottatt uvurderlige råd fra den belgiske klaverpedagogen Jacques de Tiège, som i likhet med Hlinka har hatt stor innflytelse på hans musikalske stil og filosofi. Han er for tiden kunstnerisk rådgiver for Prof. Jirí Hlinka Klaverakademi i Bergen, hvor han gir årlige mesterklasser for tilreisende studenter. Andsnes er bosatt i Bergen med sin samboer og deres tre barn.

Rachmaninov regnes som den siste store romantiske komponisten. I en tid der hans landsmann Igor Stravinskij gjorde furore med sin avantgardistiske stil, lot Rachmaninov seg ikke påvirke av disse moderne retningene. Hans komposisjonsstil var en symbiose av Tsjaikovskijs vestlig-akademiske romantiske prinsipper og Rimskij-Korsakovs nasjonalisme og mer russisk folkemusikkaktige teknikker.

Sommeren 1909 tilbrakte Rachmaninov ved landstedet sitt i Ivanovka i det sørlige Russland. Som Gustav Mahler fant han liten tid til komponering i et hektisk liv som feiret opera- og orkesterdirigent og en av de største konsertpianistene i sin tid, og som Mahler tok han somrene fatt. Nå var han invitert til å turnere i USA og trengte noe nytt i repertoaret, noe storslått og grandiost. Resultatet ble Pianokonsert nr. 3 og i skriveprosessen vokste konserten seg større og større. Han ble så vidt ferdig med den før de satte seg på båten og måtte øve underveis på et lite minipiano i urolig sjø over Atlanteren.

28. november 1909 ble konserten urframført i New York City med ham selv som solist og med New York Symphony under ledelse av Walter Damrosch, og noen uker seinere med New York Philharmonic og Gustav Mahler på dirigentpodiet.

Første sats åpner med en hurtig puls i orkesteret som etablerer satsens tempo før piano kommer inn med en lang enkel melodi; satsens første tema. Rachmaninov sa til musikkviter Joseph Yasser at «melodien kom ferdig til meg, som om den hadde skrevet seg selv». Så tar orkesteret over melodien mens solisten drysser kaskader av hurtige løp og vendinger over hele klaviaturet. Andretemaet introduseres av en staccato-duett mellom orkester og piano før pianisten glir sømløst inn i melodien. Rachmaninov starter gjennomføringsdelen som han startet satsen, men det som følger er svært krevende, både virtuost og teknisk. Kadensen som avslutter satsen ble tidligere ansett for å være nærmest uspillelig såfremt du ikke hadde Rachmaninovs «bjørnenever», og har da også bidratt til å gi konserten rykte på seg som «verdens vanskeligste klaverkonsert».

Den langsomme andresatsen, Intermezzo, har en lang innledning av orkesteret før pianoet stormer inn og snart faller inn i melankolien. Hele satsen bølger slik fram og tilbake i ulike variasjoner, mellom det eruptive og det stille, avbrutt av en fjærlett og feiende vals. Uten forvarsel leder noen perkusjonsliknende figurer i pianoet oss inn i tredje sats som er en glitrende finalesats. Også her er det variasjoner av førstesatsens to temaer i en storm av toner i en storslagen demonstrasjon av virtuositet som avsluttes med en høytflyvende coda.

I 1897 ble Symfoni nr. 1 slaktet etter en katastrofal premiere og resultatet ble skrivesperre og en tre år lang depresjon. Ved hjelp av hypnoseterapi kom han seg gjennom dette og urframføringen av Pianokonsert nr. 2 i Moskva i november 1901 ble møtt med ekstase. I 1905 flyttet han med den lille familien sin til Dresden – Russland var preget av politiske uroligheter og dessuten skulle klimaet i Dresden hjelpe til med å bedre helsetilstanden til hans lille datter. Her følte han seg sterk nok til å møte «symfoni-demonene» og snart var han i gang med å komponere sin Symfoni nr. 2. Det tok to år, gjennom somrene1906 og 1907, og 26. januar 1908 ble symfonien urframført i St. Petersburg og uka etter i Moskva. Den ble møtt med stor entusiasme fra både publikum og kritikere og i desember samme år ble han tildelt Glinka-prisen for symfonien.

Rachmaninovs Symfoni nr. 2 er et stort anlagt verk der komponisten virkelig får vist fram sin mesterlige anvendelse av symfoniformen. Han åpner med et kort motiv i mørk stryk som besvares av tre akkorder i treblås. Begge disse musikalske ideene opptrer i ulike variasjoner gjennom alle satsene. Innledningen er lang med passasjer som bølger gjennom orkesteret før solo i engelsk horn varsler et skifte og hovedtemaet åpenbares i fiolin. Sidetemaet introduseres i klarinett og vi seiler videre mot det siste temaet som presenteres i celli før bølgene igjen sveiper oss inn i en lang og stormfull bearbeiding av alle de musikalske motivene, ideene og temaene som snirkles inn og ut av orkesterveven. Brått stilner det og vi kastes inn i sidetemaet før vi får en lang avsluttende coda i denne mektige åpningssatsen.

Den hurtige scherzoen, her som andresats, fyker av gårde i et voldsomt driv før tempoet roes ned og vi får et bredt romantisk meloditema. Midtdelen er en energisk fugeliknende affære som starter i andrefiolin. En prosesjonsmarsj i koraldrakt lyder i messing før vi vender tilbake til første del. Marsjen forkledt som koral loser oss til slutt verdig og stille ut av satsen.

Tredje sats, Adagio, inneholder noe av det vakreste Rachmaninov skrev, med sitt vell av vakre melodier der den ene avløser den andre, tett bundet sammen av de små motivene. Det vakreste av dem alle, hovedtemaet, både åpner og avslutter satsen. Finalesatsen bryter ut i en italiensk tarantella, en svært livlig folkedans, før paukene introduserer en myk liten marsj som så tar oss rett tilbake i folkedansen. Kontrasten er flere lyriske melodilinjer som også gir oss et gjenhør med hovedtemaet fra forrige sats. Den tematiske bearbeidingen starter med en tilbakevending til tarantellaen og avslutter med en kaskade av klokkeklemt. I satsens siste del flettes alt sammen; folkedansen, marsjen, de lyriske melodilinjene, klokkeskalaene og elementer fra de foregående satsene, i en mesterlig og imponerende tettvevd tekstur.

Camilla Rusten

Her er et lite utvalg av flere konserter vi skal ha denne sesongen.