Sesongens siste konsert byr på intet mindre enn en fransk aften med vår klavervirtuos Leif Ove Andsnes og et sommerlig TSO.

I Debussys Fantaisie pour piano et orchestre er klaversolisten godt integrert i orkesterets tekstur, men solostemmen er både virtuos, elegant og forlokkende energisk. Andsnes har høstet strålende kritikker for sin tolkning av dette verket verden over.

Francks Variations symphoniques er regnet som hans mest briljante verk, og krever både fingerferdighet og finesse. Det er som en miniutgave av en klaverkonsert, men her er solisten og orkesteret likestilt, og sammen videreutvikler de fantasifullt den strøm av musikalske ideer som velter fram.

Kvelden rammes inn av to orkesterverk; utdrag fra Mendelssohns fortryllende vakre En Midtsommernattsdrøm og Wagners mektige og populære ouverture til operaen Tannhäuser.

Er du nysgjerrig på hva klassisk musikk er? Dette er sesongen siste Klassisk nysgjerrig hvor vi møtes før konserten til en time med førsnakk i TSOs lokaler. Kveldens tema er:
Solist og orkester. Én mot alle, eller edelt samspill i stort format? Opplev én av nåtidens mest kjente nordmenn som solist med TSO, når vi ser nærmere på solistrollen.
Vert: Torodd Wigum

Høres dette spennende ut? Klikk på knappen øverst på siden for å bli med. Konsertbillett må kjøpes i tillegg. Vi har et begrenset antall plasser, håper å se deg i salen.

New York Times omtaler Leif Ove Andsnes som “en pianist med fornem eleganse, kraft og innsikt”, og Wall Street Journal kaller ham “en av de mest begavede musikerne i sin generasjon.” Den berømte norske pianisten har vunnet høy internasjonal anerkjennelse for sine fortolkninger og fremragende teknikk. Han gir konserter i verdens beste konsertsaler og med de fremste orkestre, både med klaverkonserter og solo-recitals. Som ivrig kammermusiker har han grunnlagt Rosendal kammermusikkfestival.

Leif Ove Andsnes har platekontrakt med Sony Classical. Hans tidligere diskografi omfatter mer enn 30 plater for EMI Classics – solo-, kammer- og konsertutgivelser hvorav flere er bestselgere – som spenner over et repertoar fra Bach-tiden og frem til i dag. Han har blitt nominert til elleve Grammy-priser og vunnet mange internasjonale priser, inkludert seks Gramophone Awards.

Andsnes er også utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden og ble i 2007 tildelt den prestisjetunge Peer Gynt-prisen. Han har blitt tildelt Royal Philharmonic Societys Instrumentalist Award og Gilmore Artist Award, blitt innført i Gramophone Hall of Fame i juli 2013, og blitt utnevnt til æresdoktor ved Juilliard School of Music i 2016 og til æresdoktor ved Universitet i Bergen i 2017. Som følge av hans suksess, kåret Vanity Fair i 2005 Andsnes til en av de “beste av de beste”.

Leif Ove Andsnes ble født i Karmøy i 1970 og studerte ved Bergen Musikkonservatorium under den anerkjente tsjekkiske professoren Jirí Hlinka. Han har også mottatt uvurderlige råd fra den belgiske klaverpedagogen Jacques de Tiège, som i likhet med Hlinka har hatt stor innflytelse på hans musikalske stil og filosofi. Han er for tiden kunstnerisk rådgiver for Prof. Jirí Hlinka Klaverakademi i Bergen, hvor han gir årlige mesterklasser for tilreisende studenter. Andsnes er bosatt i Bergen med sin samboer og deres tre barn.

Den svenskfødte dirigenten og pianisten Magnus Fryklund er utdannet i København ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium. Han har vært «Young Conductor in Residence» ved Helsingborg Symfoniorkester, dirigent ved Orchestre National de Montpellier og husdirigent ved Malmö Opera.

Denne sesongen inkluderer debuter med TSO sammen med pianist Leif Ove Andsnes, Den Kongelige Opera og Wermlandsoperan, hvor han er både solist og dirigent.

Magnus Fryklund har dirigert konserter med orkestre som Göteborg Symfoniorkester, Norrköping Symfoniorkester, Odense Symfoniorkester, Gävle Symfoniorkester, Dalasinfoniettan og Concerto Copenhagen. Magnus Fryklund har deltatt i mesterklasser med Herbert Blomstedt og Kurt Mazur og vært assistent for Michael Jurowski og Philippe Auguin.

I tillegg til konsertopptredener har Magnus Fryklund en stor lidenskap for opera og ledet den nylige fremføringen av Figaros bryllup på Malmö Opera, hvor han både dirigerte og spilte piano.

Scenemusikken til En midtsommernattsdrøm er kanskje den mest kjente scenemusikken som er skrevet. Mendelssohn brukte «hele livet» på den – ouverturen skrev han som 17-åring, mens resten ble til i 1843, fire år før han døde.

Ouverturen ble skrevet da han begeistret leste en nylig oversatt utgave av Shakespeares stykke, en oversettelse som hadde gjort seg flid med å forsøke å fange ånden i den engelske teksten, noe som gjorde den poetisk og fantasifull. Mendelssohn oppdaget nå skuespillets musikalske potensiale og ouverturen fanger feer, elskere, håndverkere og en magisk skog. Denne hadde sin urframføring på en konsert i Stettin i februar 1827 og var Mendelssohns første offentlige opptreden både som komponist og pianist.

I august 1843 fikk han i oppdrag av kongen av Preussen, Fredrik Wilhelm 4. å komponere scenemusikk til flere skuespill, deriblant En midtsommernattsdrøm. Mendelssohn blåste da støv av sitt gamle partitur og hentet fram temaer som la grunnlaget for den nye scenemusikken.

Ouverturen åpner med noen av de mest stemningsfulle akkorder som er skrevet, og inviterer oss inn i den magiske skogen utenfor Aten hvor komedien utspiller seg. Raske strykere illuderer feene som farer gjennom skogen, mens et fullt orkester annonserer de elskendes musikk. En rekke sterke aksentuerte akkorder i lav messing hamrer fram en mer jordnær rytme for håndverkerne, komplett med Bøttas (Bottom) eselskryt, «iii-aaa», etter at Pucks rampete magi har forvandlet ham til et esel. Feenes (alvenes) Marsj er alvekongen Oberons inntreden på scenen, sammen med et følge av feer og alver. Horn og trompeter annonser kongen ankomst, mens triangel og cymbaler bidrar med en slags gjennomskinnelig atmosfære til eventyrskikkelsenes marsj.

Bryllupsmarsjen til trippelbryllupet i siste akt er uten tvil det mest kjente og mest spilte Mendelssohn har skrevet, og er sammen med Wagners bryllupsmarsj fra Lohengrin også den mest populære i Norge.

Debussys møte med et javanesisk gamelanorkester under verdensutstillingen i Paris 1889, skulle få en enorm betydning for den unge komponisten. Dette møtet med asiatisk musikk var en åpenbaring og skulle sette sitt sterke preg på Debussys komposisjonsstil. Han brukte både skalaer, melodier, rytmikk og teksturer fra denne tradisjonelle indonesiske kunstmusikken i sine komposisjoner. Fantaisie pour piano et orchestra er skrevet i 1889-90 og er et av hans tidlige orkesterverk. Her er åpningstemaet skrevet i femtoneskala, pentaton skala, som et direkte resultat av hans fascinasjon for gamelanmusikken.

Verket er Debussys første og eneste verk for klaver og orkester, og er bemerkelsesverdig først og fremst for sin sykliske bruk av et begrenset tematisk materiale og for klaverets mer tilbaketrukne rolle. For selv om verket er konsertant i sin tresatsige oppbygning, spiller klaveret langt fra noen hovedrolle og er i stedet godt integrert i orkesterteksturen som del av den helhetlig sammensatte orkesterklangen. Debussy demonstrerer allerede en mesterlig evne til orkestrering. Gjennom å utforske orkesterets ulike dynamiske og toneomfangsmessige muligheter finner han unike instrumentsammensetninger som utvider orkesterets klangfargepalett.

Det tematiske materialet er det samme for alle de tre satsene og melodiske motiver og intervall-mønster gjentas, men ingen temaer utpeker seg spesielt, eller behandles i forgrunnen. Debussy er heller ingen «melodiker», men foretrekker små intervaller og har en tendens til å vende tilbake til samme tone i den melodiske oppbygningen. Temaer presenteres også først av orkesteret og de unike parsammensetninger av instrumenter understøtter og gjentar det tematiske materiale. Åpningssekvensen er kort, men presenterer kjernen i det tematiske materialet som benyttes gjennom alle tre satser. Det pentatone temaet som introduseres av obo i første sats er også hovedtemaet i finalesatsen. Andre sats er drømmeaktig og presenterer flere temaer og variasjoner av disse før satsen avslutter med en tilbakevending av det første temaet som innleder et kort mellomspill før vi befinner oss i finalesatsen, også den bygget over et tema med variasjoner.

Fantaisie pour piano et orchestra er dedisert til hans gode venn René Chansarel, som skulle debutere som klaversolist på urframføringen med Société Nationale de Musiques president Vincent d’Indy som dirigent 21. april 1890. Men d’Indy syntes det ble for kort prøvetid og foreslo å kun framføre første sats, hvorpå Debussy resolutt samlet sammen alle noter fra notestativene og forlot lokalet. Verket ble aldri framført mens han levde, men ble urframført i London med Royal Philharmonic Orchestra 20. november 1919. Paris-debuten fant sted 7. desember samme år med Marguerite Long som solist og André Messager som dirigent. Selv om verket ble godt mottatt av kritikere og publikum ble det fort glemt og framføres dessverre sjelden på konsertscenene.

Franck var kjent i sin samtid som en uovertruffen improvisatør på orgelet, han var organist i Saint-Clotilde-kirken i Paris og professor i orgelspill ved Paris-konservatoriet. Hans orgelundervisning her skulle forme en ny generasjon franske komponister, som Saint-Saëns, Fauré, d’Indy og Vierne. Franck var også en av grunnleggerne av Société Nationale de Musique, en institusjon som skulle fremme fransk instrumentalmusikk (fransk opera hadde vært dominerende i en årrekke).

Komponisten Franck var først og fremst kjent for sine sene verk. Variations symphoniques fra 1885 er et av disse, og det omtales gjerne som hans mest gjennomarbeidede og velkomponerte, der klaversolisten og orkesteret er likeverdige, både i samspill og i presentasjon av det tematiske materialet. Verket er også syklisk, og var ganske sikkert en inspirasjon for Debussys Fantaisie. Temaet behandles i en serie variasjoner med korte pauser imellom, men variasjonene er likevel ikke klart definerte, så ingen er egentlig enige om hvor mange variasjoner det faktisk er…

Verket åpner med en presentasjon av ulike musikalske ideer av orkesteret og piano. Når pianoet fullfører den første gjennomspillingen av temaet, tar variasjonene til. Ulike instrumentgrupper trer fram i forgrunnen, rytmiske figurer legges til, og en trille fører oss inn i finalesekvensen. Her introduseres et nytt tema og tidligere melodisk materiale vender tilbake før pianist og orkester sammen avslutter i tett samspill.

Variations symphoniques ble urframført i Société Nationale de Musique 1. mai 1886, med Louis Diémer som solist (verket er for øvrig dedisert til ham) og med komponisten selv som dirigent. Verket ble meget godt mottatt, og til og med Gabriel Fauré, som ikke var spesielt begeistret for Francks musikk, skal ha sagt at han likte verket «uten forbehold».

Tannhäuser (1845) er den andre operaen Wagner oppnådde suksess med, etter Den flygende hollender. Handlingen i Tannhäuser er inspirert av en tysk middelalderlegende om minnesinger Tannhäuser som har tilbrakt et år i Venusberget, kjærlighetsguden Venus’ domene, med alle dets forlystelser, og som plutselig angrer og ønsker å finne ekte kjærlighet. Han forlater Venusberget og møter Elisabeth, en kysk, troende kvinne som han forelsker seg i. Han drar til Roma for å søke tilgivelse hos paven, som avviser ham med «min pavestav vil snarere blomstre enn at du blir tilgitt». Elisabeth dør av sorg mens hun venter på sin elskede og når Tannhäuser kommer tilbake, midt i hennes begravelse, faller han død om. Frelsen er i sikte; pavens stav blomstrer.

Ouverturen til Tannhäuser presenterer ikke bare det musikalske materialet i operaen, men også aspekter ved handlingen, og ble så populær som frittstående orkesterstykke at Wagner så seg nødt til å skrive et slags handlingsresyme til selve ouverturen i en lang programtekst til en konsert i Zürich i mai 1873 som han selv dirigerte. Teksten begynner slik: «Orkesteret introduserer oss til pilegrimskoret; det kommer oss i møte, bygger seg opp til et mektig parti, og forlater oss så. Natten faller på og magiske skapninger kommer til syne. En rosenrød tåkedis stiger opp, jublende vellystige klanger når oss og slørete bevegelser av en sensuell dans avdekkes.» Ouverturen vender tilbake til pilegrimskoret og ender i en triumferende messingavslutning: det sakrale vinner over det profane.

Camilla Rusten