Mahlers sjuende symfoni er den merkeligste og mest uutgrunnelige av Mahlers symfonier, og derfor også den minst kjente. Den er nyskapende og langt forut for sin tid, men for oss skinner den som en stjerne.

Den er en seierssymfoni – ikke på det personlige plan, men en reise gjennom natta mot en ny dag. Det moderne publikum gjenkjenner i de ulike satsene ulike avskygninger av selve livet; fra begravelsesmarsj til nattlige spaserturer, fra en grotesk parodi av en vals til nattlige serenader. Og så stråler av lys i det dagen triumferende bryter gjennom og seirer over natta. Mahler sa selv at «denne symfonien begynner lovende og avslutter lykkelig»