Kjøp billett
- i følelsenes vold
  • 15 feb. 2024
    Kl 19:30
Klassisk symfoni
Varer i ca. 1 time og 45 minutter, inkludert pause
Sted:
Olavshallen
- i følelsenes vold
  • Dirigent

    Duncan Ward

  • Solist, tuba

    August Schieldrop

  • Konsertmester
    Daniel Turcina

Program

  • Antonín Dvořák
    (1841 - 1904)
    The Wild Dove, op. 110, B. 198 (1896)
  • Marcus Paus
    (1979 - )
    Tuba Mirum, konsert for tuba og orkester (2021)
    - 3 satser


    PAUSE
  • Robert Schumann
    (1810-56)
    Symfoni nr. 2 i C-dur, op. 61 (1845–1846)
    I. Sostenuto assai - Un poco più vivace - Allegro, ma non troppo
    II. Scherzo: Allegro vivace
    III. Adagio espressivo
    IV. Allegro molto vivace

Om konserten

Gjør dere klare for en kveld i følelsenes vold med musikk som er både vakker, temperamentsfull, imponerende, tragisk og kampklar!

Marcus Paus’ Tuba Mirum: Konsert for tuba og orkester er skrevet til kveldens fantastiske solist, August Schieldrop. Det er et verk som ikke bare utfordrer solistens tekniske ferdigheter, men som også gir rom for instrumentets vakre lyriske kvaliteter – i en konsert som komponisten selv beskriver som "alvorlig skjemt og lekende alvor".

Schumanns Symfoni nr. 2 er full av kampvilje, melankoli, intensitet og en uttrykksfull musikalsk overflod; en reise fra tragedie til triumf.

Kveldens konsert innledes med Dvořáks nydelige tonedikt Den ville duen (også kalt Skogduen).

Spise litt før konsert?

Bestill bord
- Foto: Hugo Thomassen

Duncan Ward

Den britiske dirigenten Duncan Ward har etablert seg som en av de mest spennende og allsidige dirigentene i sin generasjon. Han er sjefdirigent for Philzuid (Sør-Nederland Philharmonic), en stilling han har hatt siden 2020/21. Duncan er anerkjent for sitt brede repertoar, og like komfortabel med ensembler for periodiske instrumenter som med samtidsmusikk.

I løpet av sesongen 23/24 vil Duncan gjøre sin debut på Zurich Opera og dirigere A Midsummer Night’s Dream, samt returnere til Oper Köln for Peter Grimes. Tidligere produksjoner i Köln inkluderer den tyske premieren av Brett Deans Hamlet, og en oppsetning av Tryllefløyten. I 22/23 gjorde Duncan sin debut på The Metropolitan Opera med Tryllefløyten, samt Luxembourg Opera med Kurt Weills Aufstieg und Fall der Stadt Mahagonny.

August Schieldrop

August Schieldrop er en ung tubasolist fra Norge, anerkjent for sin uttrykksfulle spillestil og sin fløyelsmyke klang. Han har opptrådt som solist med flere av de norske orkestrene og har spilt konserter i flere land i Auropa, og i USA. Han er fast deltaker på fremstående kammermusikkfestivaler i Skandinavia, inkludert Oslo Kammermusikkfestival og Festspillene i Bergen. Han engasjerer seg i produksjonen av ny musikk, og har urfremført soloverker med orkestre, militærkorps og kammerensembler på Norges største scener.

August har mottatt flere priser som anerkjennelse av hans musikalske talent. Han ble kåret til "Årets Unge Musiker" etter å ha vunnet Ungdommens Musikkmesterskap i 2020. I tillegg ble han tildelt Equinors prestisjetunge talentstipend verdt NOK 1 000 000 i 2021. August er også grunnlegger og en av lederne i Ensemble Forte, et dynamisk ensemble bestående av tuba, klaver, strykere og sang.

Antonín Dvořák (1841–1904)

Dvořák hadde tidlig oppdaget dikteren Karol Erbens (1811–70) arbeider – Erben samlet et stort antall folkeviser, slaviske sagn og eventyr, barneregler og barneleker, i tillegg til at han selv skrev lyriske dikt og ballader i folkelig stil. Dvořák hadde tidligere benyttet tekster fra disse balladene i sangen Sirotek (Den foreldreløse, 1871) og i kantaten Svatebni košile (Spøkelsesbruden, 1884).

I 1895 vendte han tilbake til Tsjekkoslovakia og Praha etter et lengre opphold i USA. Han hadde lengtet veldig hjem, og gjenopptok nå sin stilling som professor i komposisjon ved konservatoriet i Praha. Han fant tilbake til Erbens balladesamling Buketten, og plukket ut fire ballader som skulle bli en syklus med symfoniske dikt; Vodnik (Vannmannen), Polednice (Middagsheksen), Zlatý Kolovrat (Den gyldne rokken) og Holoubek (Skogduen).

Skogduen handler om en kvinne som forgifter sin ektemann og gifter seg på nytt. En due slår seg ned på ektemannens grav og dens sørgelige sang driver henne til selvmord. Verket er delt i fem deler, der første del beskriver den unge enken som «gråtende» følger ektemannen til graven. I andre del møter hun en kjekk ung mann og i tredje del gifter de seg. I fjerde del synger skogduen så sørgelig at kvinnen, full av skyld, drukner seg, og vi får til slutt en epilog som Dvořák selv har lagt til.

Diktet er monotematisk, det samme motiviske materialet går igjen i alle delene. I første del får vi sørgemarsjen og verket åpner med dette ledemotivet som Dvořák kalte «forbannelsesmotivet». Plutselig endrer stemningen seg og vi introduseres for ynglingen på hesteryggen. Ledemotivet vender tilbake, men overtas snart av rural bryllupsmusikk i dansetakt og en kjærlighetsduett mellom de to nygifte. Brått mørkner det og vi hører duens kurring som framkaller voldsomme følelser hos kvinnen. Ledemotivet og sørgemarsjen vender tilbake, og denne gangen er det kvinnen vi følger til graven. I balladen får hun ingen tilgivelse, men Dvořáks korte epilog ender i dur, så kanskje lar han henne finne nåde.

Skogduen ble urframført i Brno, 20. mars 1898, under ledelse av Leoš Janáček.

Marcus Paus (1979– )

Paus er blant våre mest spilte nålevende komponister og har også blitt kalt «vår tids Edvard Grieg» Han skriver overveiende tonalt med fokus på det melodiske og henter inspirasjon fra folkemusikk, ikke-vestlig kunstmusikk og nyere musikkuttrykk. Han beskrives som en verdenskomponist med utdannelse fra Oslo og New York og med bostedsadresser i både Berlin og London før han til slutt vendte hjem igjen. Paus skriver innenfor flere sjangere, både opera, symfoni, kammermusikk, filmmusikk og kirkemusikk.

Tuba mirum, konsert for tuba og orkester ble bestilt av August Schieldrop og Oslo-filharmonien, og Schieldrop hadde et ønske om et verk som kunne få tubaen til å synge, og i tillegg ha en åpning som skulle være like ikonisk som Griegs a-mollkonsert. Ingen liten bestilling!

For Paus kom tittelen nærmest umiddelbart – Tuba mirum, den mirakuløse trompet, som skal kalle til dom på Vredens dag – Dies irae. Og dies irae-motivet fra requiem-messa åpner hele konserten. Det kommer også gjentakende ganger tilbake og gir verket en farge av mørke og dysterhet som balanserer de ellers så livlige omgivelsene.

Paus sier selv følgende om konserten:
«Tuba Mirum: Konsert for tuba og orkester er skrevet til Oslo-Filharmonien og den fantastiske tubasolisten August Schieldrop.

Alle instrumenter har sine pionérer og pådrivere for instrumentets utvikling, og Schieldrop er en av disse musikerne som allerede i ung alder har begynt å kjenne at det tilgjengelige repertoaret er blitt for trangt.

Tittelen henspeiler både på instrumentet som vidtfavnende mirakel i hendene på en virtuos solist, men også på sekvensen fra den katolske dødsmessens "Dies Irae" (Vredens dag), som den låner tittel og musikalsk ikonografi fra.

August Schieldrop ønsket et verk som kunne la tubaen utfolde seg ikke bare teknisk, men også lyrisk reflekterende, alvorlig og vakkert. Denne tubakonserten er derfor like deler lek og alvor, eller snarere alvorlig lek og lekende alvor.

Verket er i tre satser, og har en spilletid på ca 20 minutter."

Konserten ble urframført 7. oktober i 2021 i Oslo konserthus.

Robert Schumann (1810–56)

Hvis man skulle skrive en symfoni i 1830- eller 40-årene, hvordan skulle man ha kommet seg ut av kraftfeltet etter Beethovens niende? Hvordan skulle man kunne ta symfonien til nye høyder etter Beethovens massive Mount Everest? For Schumann betød det å eksperimentere med form og struktur, å krydre orkesterpaletten med utstrakt bruk av messing og å begi seg ut på kromatiske eventyr i harmonikken, ikke ulikt sin forgjenger, Schubert.

Schumann hadde en veldig produktiv periode i begynnelsen av 1840-årene, rett etter at han hadde giftet seg med pianisten og komponisten, Clara Wieck. I 1840 komponerte han en lang rekke solosanger og sangsykluser, blant andre Myrthen, Liederkreise (begge to) og Dichterliebe, mens i 1841 var det orkesterverkene som dominerte. I løpet av året skrev han Symfoni nr. 1, Vårsymfonien, Ouvertüre, Scherzo und Finale – en symfoni uten en langsom sats, og første versjon av det som skulle bli Symfoni nr. 4, i tillegg til klaverkonserten i a-moll, Phantasie for klaver og orkester og noen skisser av det som skulle bli Symfoni nr. 2. Deretter vendte han seg til kammermusikksjangeren med blant annet Pianokvintett i Ess-dur, og året etter skrev han sitt hittil mest ambisiøse verk: det sekulære oratoriet Das Paradies und die Peri.

Men i 1844 hadde Schumann et alvorlig nervøst sammenbrudd, og han og Clara flyttet fra Leipzig til Dresden. For å bli bedre fordypet seg han seg i Bachs musikk og særlig kontrapunktteknikken. Han skrev seks fuger for orgel på tonene BACH. Etter hvert som han ble bedre skrev han et brev til sin gode venn Mendelssohn: «Trommer og trompeter i C-dur har drønnet i hodet mitt. Jeg har ingen anelse hva som vil komme ut av det.» Det som kom ut av det er nok fanfare-temaet fra åpningen av Symfoni nr. 2. I løpet av tre uker i desember skrev han mesteparten av symfonien, i alle fall det mest essensielle. Men orkestreringen skulle ta tid. Trommene og trompetene var kanskje bare en forsmak på den nevrologiske ørelidelsen som skulle komme for fullt i februar i 1846 og han måtte ta en pause. Ikke før utpå høsten var han istand til å fortsette, og 5. november ble symfonien urframført i Leipzig med Leipzig Gewandhaus Orchester under ledelse av Mendelssohn.

Schumann var redd for at publikum skulle høre at han var syk da han skrev symfonien, men det vi heller hører er en hardt tilkjempet anerkjennelse og seier. Symfonien åpner med en enslig trompet over et urolig strykerakkompagnement som gir oss en følelse av svevende rastløshet. Trompet-motivet er frøet som hele symfonien utvikler seg fra, og det løper som en insisterende tilstedeværelse gjennom hele verket. Andre sats, Scherzo, åpner med nervøse løp i fiolin før den kontrasterende trio-delen tilfører en koral-liknende ro. Den andre triodelen er for øvrig komponert over tonene B-A-C-H. Den langsomme tredjesatsen er nærmest kvintsessensielt romantisk med sin tilbakeholdte følelse av lidelse og lengsel, før finalen sparker fra med sprudlende og livlig energi til en triumferende avslutning – «Det var først i siste sats at begynte jeg å føle meg som mitt gamle jeg igjen».

Camilla Rusten

Vi har flere flotte konserter denne sesongen.

Her er et lite utvalg. Kanskje disse er noe for deg?

Om konserten

Gjør dere klare for en kveld i følelsenes vold med musikk som er både vakker, temperamentsfull, imponerende, tragisk og kampklar!

Marcus Paus’ Tuba Mirum: Konsert for tuba og orkester er skrevet til kveldens fantastiske solist, August Schieldrop. Det er et verk som ikke bare utfordrer solistens tekniske ferdigheter, men som også gir rom for instrumentets vakre lyriske kvaliteter – i en konsert som komponisten selv beskriver som "alvorlig skjemt og lekende alvor".

Schumanns Symfoni nr. 2 er full av kampvilje, melankoli, intensitet og en uttrykksfull musikalsk overflod; en reise fra tragedie til triumf.

Kveldens konsert innledes med Dvořáks nydelige tonedikt Den ville duen (også kalt Skogduen).

Spise litt før konsert?

Bestill bord
- Foto: Hugo Thomassen

Duncan Ward

Den britiske dirigenten Duncan Ward har etablert seg som en av de mest spennende og allsidige dirigentene i sin generasjon. Han er sjefdirigent for Philzuid (Sør-Nederland Philharmonic), en stilling han har hatt siden 2020/21. Duncan er anerkjent for sitt brede repertoar, og like komfortabel med ensembler for periodiske instrumenter som med samtidsmusikk.

I løpet av sesongen 23/24 vil Duncan gjøre sin debut på Zurich Opera og dirigere A Midsummer Night’s Dream, samt returnere til Oper Köln for Peter Grimes. Tidligere produksjoner i Köln inkluderer den tyske premieren av Brett Deans Hamlet, og en oppsetning av Tryllefløyten. I 22/23 gjorde Duncan sin debut på The Metropolitan Opera med Tryllefløyten, samt Luxembourg Opera med Kurt Weills Aufstieg und Fall der Stadt Mahagonny.

August Schieldrop

August Schieldrop er en ung tubasolist fra Norge, anerkjent for sin uttrykksfulle spillestil og sin fløyelsmyke klang. Han har opptrådt som solist med flere av de norske orkestrene og har spilt konserter i flere land i Auropa, og i USA. Han er fast deltaker på fremstående kammermusikkfestivaler i Skandinavia, inkludert Oslo Kammermusikkfestival og Festspillene i Bergen. Han engasjerer seg i produksjonen av ny musikk, og har urfremført soloverker med orkestre, militærkorps og kammerensembler på Norges største scener.

August har mottatt flere priser som anerkjennelse av hans musikalske talent. Han ble kåret til "Årets Unge Musiker" etter å ha vunnet Ungdommens Musikkmesterskap i 2020. I tillegg ble han tildelt Equinors prestisjetunge talentstipend verdt NOK 1 000 000 i 2021. August er også grunnlegger og en av lederne i Ensemble Forte, et dynamisk ensemble bestående av tuba, klaver, strykere og sang.

Antonín Dvořák (1841–1904)

Dvořák hadde tidlig oppdaget dikteren Karol Erbens (1811–70) arbeider – Erben samlet et stort antall folkeviser, slaviske sagn og eventyr, barneregler og barneleker, i tillegg til at han selv skrev lyriske dikt og ballader i folkelig stil. Dvořák hadde tidligere benyttet tekster fra disse balladene i sangen Sirotek (Den foreldreløse, 1871) og i kantaten Svatebni košile (Spøkelsesbruden, 1884).

I 1895 vendte han tilbake til Tsjekkoslovakia og Praha etter et lengre opphold i USA. Han hadde lengtet veldig hjem, og gjenopptok nå sin stilling som professor i komposisjon ved konservatoriet i Praha. Han fant tilbake til Erbens balladesamling Buketten, og plukket ut fire ballader som skulle bli en syklus med symfoniske dikt; Vodnik (Vannmannen), Polednice (Middagsheksen), Zlatý Kolovrat (Den gyldne rokken) og Holoubek (Skogduen).

Skogduen handler om en kvinne som forgifter sin ektemann og gifter seg på nytt. En due slår seg ned på ektemannens grav og dens sørgelige sang driver henne til selvmord. Verket er delt i fem deler, der første del beskriver den unge enken som «gråtende» følger ektemannen til graven. I andre del møter hun en kjekk ung mann og i tredje del gifter de seg. I fjerde del synger skogduen så sørgelig at kvinnen, full av skyld, drukner seg, og vi får til slutt en epilog som Dvořák selv har lagt til.

Diktet er monotematisk, det samme motiviske materialet går igjen i alle delene. I første del får vi sørgemarsjen og verket åpner med dette ledemotivet som Dvořák kalte «forbannelsesmotivet». Plutselig endrer stemningen seg og vi introduseres for ynglingen på hesteryggen. Ledemotivet vender tilbake, men overtas snart av rural bryllupsmusikk i dansetakt og en kjærlighetsduett mellom de to nygifte. Brått mørkner det og vi hører duens kurring som framkaller voldsomme følelser hos kvinnen. Ledemotivet og sørgemarsjen vender tilbake, og denne gangen er det kvinnen vi følger til graven. I balladen får hun ingen tilgivelse, men Dvořáks korte epilog ender i dur, så kanskje lar han henne finne nåde.

Skogduen ble urframført i Brno, 20. mars 1898, under ledelse av Leoš Janáček.

Marcus Paus (1979– )

Paus er blant våre mest spilte nålevende komponister og har også blitt kalt «vår tids Edvard Grieg» Han skriver overveiende tonalt med fokus på det melodiske og henter inspirasjon fra folkemusikk, ikke-vestlig kunstmusikk og nyere musikkuttrykk. Han beskrives som en verdenskomponist med utdannelse fra Oslo og New York og med bostedsadresser i både Berlin og London før han til slutt vendte hjem igjen. Paus skriver innenfor flere sjangere, både opera, symfoni, kammermusikk, filmmusikk og kirkemusikk.

Tuba mirum, konsert for tuba og orkester ble bestilt av August Schieldrop og Oslo-filharmonien, og Schieldrop hadde et ønske om et verk som kunne få tubaen til å synge, og i tillegg ha en åpning som skulle være like ikonisk som Griegs a-mollkonsert. Ingen liten bestilling!

For Paus kom tittelen nærmest umiddelbart – Tuba mirum, den mirakuløse trompet, som skal kalle til dom på Vredens dag – Dies irae. Og dies irae-motivet fra requiem-messa åpner hele konserten. Det kommer også gjentakende ganger tilbake og gir verket en farge av mørke og dysterhet som balanserer de ellers så livlige omgivelsene.

Paus sier selv følgende om konserten:
«Tuba Mirum: Konsert for tuba og orkester er skrevet til Oslo-Filharmonien og den fantastiske tubasolisten August Schieldrop.

Alle instrumenter har sine pionérer og pådrivere for instrumentets utvikling, og Schieldrop er en av disse musikerne som allerede i ung alder har begynt å kjenne at det tilgjengelige repertoaret er blitt for trangt.

Tittelen henspeiler både på instrumentet som vidtfavnende mirakel i hendene på en virtuos solist, men også på sekvensen fra den katolske dødsmessens "Dies Irae" (Vredens dag), som den låner tittel og musikalsk ikonografi fra.

August Schieldrop ønsket et verk som kunne la tubaen utfolde seg ikke bare teknisk, men også lyrisk reflekterende, alvorlig og vakkert. Denne tubakonserten er derfor like deler lek og alvor, eller snarere alvorlig lek og lekende alvor.

Verket er i tre satser, og har en spilletid på ca 20 minutter."

Konserten ble urframført 7. oktober i 2021 i Oslo konserthus.

Robert Schumann (1810–56)

Hvis man skulle skrive en symfoni i 1830- eller 40-årene, hvordan skulle man ha kommet seg ut av kraftfeltet etter Beethovens niende? Hvordan skulle man kunne ta symfonien til nye høyder etter Beethovens massive Mount Everest? For Schumann betød det å eksperimentere med form og struktur, å krydre orkesterpaletten med utstrakt bruk av messing og å begi seg ut på kromatiske eventyr i harmonikken, ikke ulikt sin forgjenger, Schubert.

Schumann hadde en veldig produktiv periode i begynnelsen av 1840-årene, rett etter at han hadde giftet seg med pianisten og komponisten, Clara Wieck. I 1840 komponerte han en lang rekke solosanger og sangsykluser, blant andre Myrthen, Liederkreise (begge to) og Dichterliebe, mens i 1841 var det orkesterverkene som dominerte. I løpet av året skrev han Symfoni nr. 1, Vårsymfonien, Ouvertüre, Scherzo und Finale – en symfoni uten en langsom sats, og første versjon av det som skulle bli Symfoni nr. 4, i tillegg til klaverkonserten i a-moll, Phantasie for klaver og orkester og noen skisser av det som skulle bli Symfoni nr. 2. Deretter vendte han seg til kammermusikksjangeren med blant annet Pianokvintett i Ess-dur, og året etter skrev han sitt hittil mest ambisiøse verk: det sekulære oratoriet Das Paradies und die Peri.

Men i 1844 hadde Schumann et alvorlig nervøst sammenbrudd, og han og Clara flyttet fra Leipzig til Dresden. For å bli bedre fordypet seg han seg i Bachs musikk og særlig kontrapunktteknikken. Han skrev seks fuger for orgel på tonene BACH. Etter hvert som han ble bedre skrev han et brev til sin gode venn Mendelssohn: «Trommer og trompeter i C-dur har drønnet i hodet mitt. Jeg har ingen anelse hva som vil komme ut av det.» Det som kom ut av det er nok fanfare-temaet fra åpningen av Symfoni nr. 2. I løpet av tre uker i desember skrev han mesteparten av symfonien, i alle fall det mest essensielle. Men orkestreringen skulle ta tid. Trommene og trompetene var kanskje bare en forsmak på den nevrologiske ørelidelsen som skulle komme for fullt i februar i 1846 og han måtte ta en pause. Ikke før utpå høsten var han istand til å fortsette, og 5. november ble symfonien urframført i Leipzig med Leipzig Gewandhaus Orchester under ledelse av Mendelssohn.

Schumann var redd for at publikum skulle høre at han var syk da han skrev symfonien, men det vi heller hører er en hardt tilkjempet anerkjennelse og seier. Symfonien åpner med en enslig trompet over et urolig strykerakkompagnement som gir oss en følelse av svevende rastløshet. Trompet-motivet er frøet som hele symfonien utvikler seg fra, og det løper som en insisterende tilstedeværelse gjennom hele verket. Andre sats, Scherzo, åpner med nervøse løp i fiolin før den kontrasterende trio-delen tilfører en koral-liknende ro. Den andre triodelen er for øvrig komponert over tonene B-A-C-H. Den langsomme tredjesatsen er nærmest kvintsessensielt romantisk med sin tilbakeholdte følelse av lidelse og lengsel, før finalen sparker fra med sprudlende og livlig energi til en triumferende avslutning – «Det var først i siste sats at begynte jeg å føle meg som mitt gamle jeg igjen».

Camilla Rusten

Vi har flere flotte konserter denne sesongen.

Her er et lite utvalg. Kanskje disse er noe for deg?

Vi bruker informasjonskapsler (cookies)

Som de aller fleste nettsteder bruker vi informasjonskapsler (cookies) for at du skal få en optimal brukeropplevelse. Vi kommer ikke til å lagre eller behandle opplysninger med mindre du gir samtykke til dette. Unntaket er nødvendige informasjonskapsler som sørger for grunnleggende funksjoner på nettsiden.

Vær oppmerksom på at blokkering av enkelte informasjons-kapsler kan påvirke hvilket innhold du ser på siden. Du kan lese mer om bruk av informasjonskapsler i vår personvernerklæring.

Under kan du se hvilke informasjonskapsler (cookies) vi bruker og hvordan du administrerer dem:

Nødvendige cookies

Sikrer grunnleggende funksjoner, nettstedet vil ikke kunne fungere optimalt uten slike informasjonskapsler. Disse er derfor vurdert som nødvendige og lagres automatisk uten foregående samtykke.

Skal du benytte skjema på våre nettsider? Øvrige funksjoner på siden påvirkes ikke dersom du lar være å samtykke, men vil kunne gi mindre funksjonalitet ved utfylling og lagring av skjema. Informasjonen blir slettet fra nettleseren etter 90 dager.

Disse informasjonskapslene gir oss innsikt og forståelse av hvordan nettsiden vår brukes av besøkende. Vi bruker analyseverktøyet Google Analytics som blant annet kan fortelle oss hvor lenge en bruker oppholder seg på siden eller hvilken side man kommer fra. Informasjonen vi henter er anonymisert.

Ved å huke av for denne tillater du bruk av tredjeparts-informasjonskapsler, som gjør at vi kan tilpasse innhold basert på det som engasjerer deg mest. Disse hjelper oss å vise skreddersydd innhold som er relevant og engasjerende for deg, for eksempel i form av annonser eller reklamebanner.

Tredjepartsinformasjonskapsler settes av et annet nettsted enn det du besøker, for eksempel Facebook.