Det korte orkesterverket Passacaglia var Irgens-Jensens internasjonale gjennombrudd og det mest spilte norske orkesterverket etter Grieg i årene 1930-60. Passacaglia er et uttrykksfullt verk og selveste Stravinskij skal ha latt seg stort begeistre under en framførelse i Venezia i 1934.

Truls Mørks varme og romantiske klang kler denne teknisk krevende, men livlige cellokonserten godt, og gir liv til dualiteten mellom Sjostakovitsj’ intelligente sarkasme og hans mørke tungsinn.

Sibelius’ tonespråk sies å være kvintessensen av det finske; isnende, barsk, dyster, hard og uendelig følsom. Musikken hans utfolder seg statisk og gjentakende i likhet med den finske folkemusikken, og Symfoni nr. 3 er nærmest lavmælt i uttrykket til tross for en majestetisk finale.

Trondheims egen Tabita Berglund har hatt en kometkarriere og beskrives som en av de mest spennende, talentfulle og ettertraktede unge dirigenter i dag. Hun ønsker å nå inn til det innerste i mennesket med musikken og tenker når hun møter et nytt orkester: «Hvordan danser vi sammen?»

Berglund skrev norsk musikkhistorie da hun som første nordmann ble utnevnt som første gjestedirigent for et amerikansk symfoniorkester i toppsjiktet, Detroit Symphony Orchestra, fra inneværende sesong, og for Dresdner Philharmonie fra kommende sesong. Hun har tidligere vært første gjestedirigent ved Kristiansand symfoniorkester og debuterte som operadirigent ved Garsington Opera i Storbritannia med Figaros bryllup i fjor sommer.

Hun kommer til Trondheim fra Lyon der hun har gjestet Orchestre National de Lyon, og før det fra Minnesota Orchestra og Detroit Symphony Orchestra. Fra Trondheim tar hun turen til Osterfestspiele Salzburg og videre til blant annet Køln og Gürzenich Orchester, Reykjavik og Islands symfoniorkester og Orchestre de chambre de Paris.

Berglund har studert cello ved NTNU Utøvende musikk med Øyvind Gimse og ved Norges musikkhøgskole med Truls Mørk, og senere studerte hun direksjon ved sistnevnte med Ole Kristian Ruud. Hun har vært tilknyttet Talent Norge og Dirigentløftets Opptakt-program 2019-2021.

Truls Mørk er en stjernecellist, en av våre aller fremste solister, og har spilt med alle verdens ledende orkestre. Overalt blir han hyllet for sine lidenskapelige tolkninger, for sin tekniske briljans og for sin sjelfulle dybde.

Mørk har spilt alle de store cellokonsertene, men er også en stor forkjemper for vår tids musikk, og har i løpet av sin karriere urframført rundt 30 nye verk, som cellokonserter av Esa-Pekka Salonen, Pavel Haas og Hafliði Hallgrímssons, Victoria Borisova-Ollas’ cellokonsert Oh Giselle, Remember Me og Rautavaaras Towards the Horizon.

Han er en fremragende kammermusiker, har spilt ved de mest prestisjetunge kammermusikkfestivalene og startet sin egen, International Kammermusikkfestivalen i Stavanger i 1990.

Mørk har mottatt flere gjeve priser for sine innspillinger, både Spellemannpriser og Grammy®, han ble utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1998, fikk Lindemanprisen i 2000 og ble utnevnt til medlem av Kungliga Musikaliska Akademien i 2009, for å nevne noen av hans mange utmerkelser.

Han fikk sin første celloundervisning av sin far, før videre studier tok ham til Stockholm og studier med Frans Helmerson, og så med Heinrich Schiff og Natalia Schakowskaya. Mørk er professor ved Norges musikkhøgskole.

Irgens-Jensen var en av våre fremste komponister i første halvdel av 1900-tallet, han var selvlært og hadde studert musikkteori og komposisjon på egen hånd. Passacaglia regnes som hans mest betydelige verk og et av hovedverkene i den skandinaviske orkesterlitteratauren. Da han i 1928 vant han andrepris i den skandinaviske seksjonen av en internasjonal komponistkonkurranse ved Schubert-feiringene i Wien med dette verket, ble han nærmest berømt over natten. Avisene skrev om «det ukjente geniet fra Norge» og musikken hans slo så godt an at i perioden 1930-1960 var Passacaglia det mest oppførte større samtidsverket fra Norge.

Passacaglia er et uttrykksfullt verk. Det er strengt oppbygd, holdt i et tonalt, neoklassisk tonespråk, men med et romantisk temperament. Midtdelen er en fuge som er omgitt av variasjoner over hovedtemaet. Passacaglia var opprinnelig en spansk dans, men som musikkform består den av variasjoner over et ostinat, et kort tema som repeteres, gjerne i bassen.

Passacaglia ble urframført 19. januar 1929 i Universitets aula med Filharmonisk Selskaps Orkester under ledelse av Odd Grüner-Hegge.

I 1959 skrev Sjostakovitsj en konsert for cello og orkester til sin gode venn, den berømte cellisten Mstislav Rostropovitsj. Han inviterte Rostropovitsj hjem til seg og spilte gjennom stykket på piano. Rostropovitsj likte verket så godt at han lærte seg det utenat på bare fire dager. Og det sier ikke lite, for det regnes som en av cellolitteraturens mest krevende konserter. 4. oktober 1959 ble konserten urframført i Leningrad med Leningrad-filharmonien under ledelse av Jevgenij Mravinskij og selvfølgelig med Rostropovitsj som solist. Konserten er også dedisert til ham.

Konserten består av fire satser, og er skrevet for en mindre symfonisk besetning, som en Mozart-symfoni, uten messinginstrumenter med unntak av horn. Hornet opptrer nærmest som solocelloens duettpartner gjennom hele verket.

Om konserten skrev Sjostakovitsj i forordet på noteutgivelsen at «Denne firesatsige konserten er delt i to store deler: åpningssatsen og så tre satser spilt i ett. Til sammen utgjør de et hele med felles temaer og bilder.» Konsertens tilbakevendende tema, som også er åpningstemaet, er en variant av et motiv som ofte går igjen i Sjostakovitsj’ verk; de fire tonene D, Ess, C og H – komponistens initialer på tysk (D. Sch.).

Han beskriver selv åpningssatsen som en «spøkefull marsj», men når man ser den i samband med musikken han skrev til filmen Den unge vakten (1948), der nazistene driver de sovjetiske soldatene i marsj til de stuper og dør, får musikken heller et mer grotesk og satirisk bakteppe. Andre sats er sørgmodig; en klagesang målbåret av hornet og en sorgtung melodi i solo cello som stiger i intensitet mot et høydepunkt før satsen avsluttes i et slags uhyggetungt landskap med en duett mellom solo cello og celesta.

Tredje sats er en kadens der solo cello alene kontemplerer over foregående satsers temaer, før vi kastes ut i finalesatsens ville rondo som til tider ikler seg en forvrengt drakt av sirkusmusikk. Gjemt her finner vi en absurd versjon av den georgiske folkemelodien Suliko, en av Stalins favoritter. Helt til slutt returnerer åpningsmotivet i ulike stemmegrupper, hånlig og spottende, før satsen avsluttes overraskende med paukeslag.

I 1905 står Sibelius ved et veiskille. Han skriver til sin kone, Aino: «Dette er oppgjørets time, min siste mulighet til å gjøre noe ut av meg selv, å utrette store ting.» Det hadde gått tre år siden han skrev Symfoni nr. 2 og han følte seg fanget mellom to verdener; én der nasjonale folkemusikkelement var dominerende, en slags eksotisme, og én der Mahlers massive, ekstravagante symfonier dominerte. Sibelius’ tredje symfoni regnes nettopp som et overgangsverk og definitivt et skritt på veien ut av den symfoniske «klemma» han nå føler han befinner seg i.

Da Mahler utbrøt det berømte sitatet «En symfoni må være som verden; den må inneholde alt» var det i en diskusjon med Sibelius som først hadde sagt: «Jeg beundrer symfoniens stilart og dens strenge form, og dens dypereliggende logikk som skaper en indre sammenheng mellom alle motivene.» I Symfoni nr. 2 var han i ferd med å finne sitt eget tonespråk og med Symfoni nr. 3 tar han en mer klassisistisk retning, en enklere, renere, mer tilbakeholdt stil.

Her har han som mål å ta utgangspunkt i de velkjente dur- og mollakkordene og skape dem om, få dem til å høres nye og uventede ut – ingen liten oppgave i en tid der det er de tonale grensene som utforskes og sprenges i mer atonal retning. Her er det C-dur-akkorden som skal til pers.

Åpningstemaet er et livlig folkemusikkinspirert tema i celli og bass som blir overtatt av et annet folkemusikk-motiv i treblås og musikken bygger seg opp før den blir avløst av et ettertenksomt melankolsk tema i cello. Igjen får vi en ny oppbygning før alt stopper opp, og like raskt er vi i gang igjen når åpningsmotivene kastes rundt i orkesteret. Mot avslutningen er vi tilbake i C-dur, denne gang i en tettere orkestertekstur og med større selvsikkerhet. Et nytt tema presenteres, en koralliknende sekvens i treblås og horn og satsen ender med «Amen»-kadensen, en plagal kadens (subdominant til tonika).

Den rolige andresatsen åpner med et enkelt, igjen ruralt eller folkemusikkinspirert, tema i fløyte som kompletteres med et hymneaktig tema i stryk og treblås og med virvlende figurer i treblås. Tredje og siste sats kombinerer scherzoen og finalen, og Sibelius uttalte at dens forløp går fra et kaos av løsrevne motiviske fragmenter til tilsynekomsten av klare musikalske ideer. Et nytt hymnetema trer inn også i denne satsen, og helt til slutt «gjenoppdager» vi C-dur-akkorden i all sin prakt, og symfonien får sin fullendte avslutning.

Symfoni nr. 3 ble urframført 25. september 1907 med Helsinki filharmoniske orkester og komponisten selv som dirigent.

Camilla Rusten

Gå ikke glipp av vårens sesonginnspurt med flere flotte konserthøydepunkt!