Han-Na Changs sju sesongers lange kjærlighetsforhold til Trondheims Symfoniorkester & Opera er nå ved veis ende, og selve kronen på verket er hennes to andre lidenskaper: Beethoven og Mahler.

Beethovens Symfoni nr. 4 er en bortgjemt perle mellom to giganter, men perlen er både fortryllende og skøyeraktig, full av munter og god stemning.

Mahlers Symfoni nr. 5 er en av hans lyseste og mest spilte symfonier – en reise fra knugende mørke til strålende lys i et tettvevd klangbilde fylt av stor intensitet og jublende energi!

Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for TSO siden 2017, og før det 1.gjestedirigent fra 2013. I løpet av denne perioden har hun gjort en markant jobb med å utvikle orkesteret kunstnerisk og tatt oss med på en musikalsk reise hvor vi sammen har utforsket det store symfoniske repertoaret. Tusen takk for et langt og godt samarbeid – vi ønsker Han-Na Chang alt godt videre i sin internasjonale karriere, og drister oss til å si: på gjensyn!

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera (TSO) siden 2017, og før det 1.gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea. Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt for sin lidenskap, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. I 2022 ble Chang 1.gjestedirigent hos Symphoniker Hamburg – Laeiszhalle Orchester.

Han-Na Changs prestisjefylte og unike internasjonale karriere strekker seg over tre tiår. 2024 markerer 30-årsjubileet for hennes ekstraordinære debut på de internasjonale scenene, da hun som 11-åring vant førsteprisen ved den femte internasjonale Rostropovich Cello-konkurransen i Paris.

Han-Na Chang ble født i Suwon, Sør-Korea i desember 1982. 6 år gammel fikk hun sin første cellotime. Hennes familie flyttet til New York i 1993 hvor hun fortsatte sine musikalske studier, og hun har bodd der siden. Chang debuterte som dirigent i 2007, 24 år gammel, og har siden den gang fokusert utelukkende på dirigering.

Klikk her for å lese hele hennes biografi.

Sommeren 1806 tilbrakte Beethoven som gjest hos prins Lichnovskij på hans landsted i Schlesien, i dag i det sørvestlige Polen. På en dagvisitt ved grev Franz von Oppersdorffs slott i nærheten overvar de en framføring av Beethovens andre symfoni med grevens private orkester. Greven var meget begeistret og skal ha bestilt en ny symfoni av Beethoven. Beethoven var allerede i gang med en, men la denne til side for å komponere noe som minnet mer om stemningen i symfoni nr. 2. Det som skulle bli nr. 5 ble lagt vekk, og i løpet av en måneds tid var Symfoni nr. 4 ferdigskrevet.

Denne symfonien er nok den mest oversette og minst spilte av alle Beethovens symfonier. En lyst og muntert verk mellom to som er mørkere og mye mer banebrytende og krevende, må nødvendigvis havne i skyggen. Robert Schumann skal ha omtalt symfoni nr. 4 som en slank gresk ungpike mellom to norrøne giganter. Men den er ingen lettvekter. Selv om den stundom låner øre til Haydn, er den beethovensk til fingerspissene med sin framoverlente energi, briljante utvikling av små musikalske ideer og forbløffende akkordprogresjoner.

Symfonien starter lavmælt og langsomt med en nærmest foruroligende mollstemt atmosfære som nok en gang utsetter i det lengste å lande i hovedtonearten. En overstrømmende og akselererende passasje leder oss raskt fram til det brusende hovedtemaet i dur, som et lysende fyrverkeri som eksploderer ut av mørket.

Andre sats er et eksempel på en av Beethovens «enestående nyskapinger» og en slags favoritt hos ham for å skape sterk kontrast: et gjentakende rytmisk motiv under myke smektende melodier. Tredjesatsens tradisjonelle menuett er igjen en høyenergisk scherzo med en kontrasterende, dansende trio-del. Her har Beethoven valgt å både repetere triodelen og den gjentakende A-delen slik at satsen for første gang er femdelt i en slags rondoform.

Finalesatsen er voldsom og stormende; en flommende elv av strålende humør. Satsen ruller avgårde, men mot slutten spilles temaet i et slags halvt, haltende tempo som om musikken holder på å gå tom for energi, en slags haydnsk spøk, før det heseblesende tempoet er tilbake i en rakettavslutning.

Beethovens symfoni nr. 4 er et fortryllende og humoristisk verk, eller som Nobelprisvinner Romain Rolland skrev: «en ren og vakker blomst som bevarer duften av solskinnsdagene». Symfonien hadde en privat framføring hjemme hos prins Lichnovskijs hus i Wien i mars 1807, og den offentlige premieren fant sted 13. april 1808 i Burgtheater Wien.

Mahlers mektige symfonier bygger bro mellom romantikkens tradisjonstro formprinsipper, oppbygning og klangestetikk, og modernismens brudd med nettopp disse. Mahler både oppsummerer sine forgjengeres bragder og viser vei for kommende generasjoner.

Etter å ha komponert fire ukonvensjonelle symfonier preget av sang, skiller Symfoni nr. 5 som ren instrumental symfoni seg både fra de foregående og også fra sjangeren som sådan. Formoppbygningen, det tonale språket, den dramatiske nerven, en større temarikdom, mer omfattende bruk av orkesterets klangfargepalett; alt dette utvikler symfonien i en ny retning. Så sa da også Mahler at med den femte symfonien var det som å begynne på nytt; nye ideer krever nye strukturer.

Denne femte symfonien ses gjerne på som det verket der Mahler entrer det mer modernistiske landskapet; den «nye» musikken til det 20. århundre. Så var da også hans musikk hatet like intenst som den var elsket; kritikerne så ham som stormannsgal, tilhengerne som en visjonær.

Mahlers symfoni nr. 5 har fem satser som er delt inn i tre deler. Første sats er en sørgemarsj. Den åpner med en trompetfanfare og dennes rytmiske bevegelse preger satsen. Hele orkesteret tramper inn med all sin tyngde i hovedtemaet, som av mange betegnes som diabolsk, på grensen til forvridd eller grotesk «karnevalsmusikk». Et lyrisk tema i stryk balanserer det dystre hovedtemaet med et anstrøk av melankoli. Andre sats viderefører hovedtemaet fra første sats, men nå i en villere, mer rasende utgave. De roligere partiene har en illevarslende atmosfære som bygger seg opp til voldsomme eksplosjoner og dramatiske utbrudd. Et optimistisk lyspunkt i denne satsen er koralen i brass mot slutten, akkompagnert av ekstatiske utrop fra de andre instrumentgruppene. De to første satsene utgjør første del, og selv om stemningen er overveiende tragisk får vi her virkelig føle Mahlers mesterlige bruk av tette orkesterteksturer og hans eminente klangfargelegging.

Scherzoen er symfoniens lengste og utgjør alene del II. Den trer inn på scenen med en hornfanfare, og satsens episodiske karakter, snart som østerrikske rurale folkedanser, snart som en elegant wienervals, er nok et eksempel på hvordan Mahler behersker balansekunsten til fingerspissene. Kontrasten mellom de tre ulike delene har da også fått mange til å klistre merkelappen ‘bipolar’ på symfonien, der den svinger mellom tungsinn og ekstase, vanvidd og sinnsro.

Fjerde sats, Adagietto, er den mest kjente, og står gjerne alene på konsertrepertoaret. Den er beskrevet som en kjærlighetssang uten ord, og er nok skrevet med hans kommende kone, Alma, i tankene. Finalen er energisk og livlig, genuint lykkelig i motsetning til tredjesatsens mer maniske eufori. Den henter fram temaet fra fjerdesats, men i et hurtigere tempo, og andresatsens koral vender triumferende tilbake i full bredde. Mahler beskrev sin femte symfoni på følgende vis: «Det er ikke noe mystisk eller romantisk ved den; den er simpelthen et uttrykk for fantastisk energi. Den er et menneske i fullt dagslys, i sin beste alder.»

Mahlers femte ble urframført 18. oktober 1904 i Köln med Gürzenich-orkesteret under ledelse av Mahler selv.

Camilla Rusten