Symfonien det tok Brahms nesten 20 år å skrive, deler her orkesterscenen med hans korteste og mest «likeframme».

«Du aner ikke hvordan det er for en komponist å høre fottrinnene til en gigant bak seg» var Brahms’ forklaring på hvorfor Symfoni nr. 1 lot vente på seg. «Giganten» var selvsagt Beethoven, og en selvkritisk Brahms gjorde det slettes ikke lett for seg selv. Men hans første symfoni var verdt å vente på; den ble en umiddelbar suksess.

Symfoni nr. 3 har en helt annen karakter enn den dels grandiose, dels melankolske førstesymfonien. Her fletter Brahms sammen det lekne og det seriøse, det intellektuelle og det jordnære, i et verk komponisten Dvořák hyllet for «dens skjønnhet og melodirikdom».

Konserten åpner med Deutschs Phantasma - et verk inspirert av Gustav Klimts Beethoven Friese. I Phantasma er Deutschs drømmeliknende lydlandskap den musikalske ekvivalenten til Klimts overdådige bruk av farger.