Symfonien det tok Brahms nesten 20 år å skrive, deler her orkesterscenen med hans korteste og mest «likeframme».

«Du aner ikke hvordan det er for en komponist å høre fottrinnene til en gigant bak seg» var Brahms’ forklaring på hvorfor Symfoni nr. 1 lot vente på seg. «Giganten» var selvsagt Beethoven, og en selvkritisk Brahms gjorde det slettes ikke lett for seg selv. Men hans første symfoni var verdt å vente på; den ble en umiddelbar suksess.

Symfoni nr. 3 har en helt annen karakter enn den dels grandiose, dels melankolske førstesymfonien. Her fletter Brahms sammen det lekne og det seriøse, det intellektuelle og det jordnære, i et verk komponisten Dvořák hyllet for «dens skjønnhet og melodirikdom».

Konserten åpner med Deutschs Phantasma - et verk inspirert av Gustav Klimts Beethoven Friese. I Phantasma er Deutschs drømmeliknende lydlandskap den musikalske ekvivalenten til Klimts overdådige bruk av farger.

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera (TSO) siden 2017, og før det 1.gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea. Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt for sin lidenskap, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. I 2022 ble Chang 1.gjestedirigent hos Symphoniker Hamburg – Laeiszhalle Orchester.

Han-Na Changs prestisjefylte og unike internasjonale karriere strekker seg over tre tiår. 2024 markerer 30-årsjubileet for hennes ekstraordinære debut på de internasjonale scenene, da hun som 11-åring vant førsteprisen ved den femte internasjonale Rostropovich Cello-konkurransen i Paris.

Han-Na Chang ble født i Suwon, Sør-Korea i desember 1982. 6 år gammel fikk hun sin første cellotime. Hennes familie flyttet til New York i 1993 hvor hun fortsatte sine musikalske studier, og hun har bodd der siden. Chang debuterte som dirigent i 2007, 24 år gammel, og har siden den gang fokusert utelukkende på dirigering.

Klikk her for å lese hele hennes biografi.

Deutsch har en lekende og virtuos stil som også kommer til syne i verket Phantasma. Her har han forsøkt å utforske Gustav Klimts maleriske verden, og da særlig hans tredelte veggmaleri, Beethoven Frieze, fra 1902, et av hovedverkene fra Klimts «gyldne» periode. Den venstre delen symboliserer menneskets streben etter lykke. Midtdelen forestiller fiendlige krefter mens høyre del viser hvordan kunsten kan lede oss til en idealverden der vi kan finne den rene lykken og den rene kjærligheten.

Deutsch har likeledes delt sitt verk i tre seksjoner som korresponderer med frisen; en lyrisk åpning, en dramatisk midtdel og en jublende ekstatisk avslutning. Han leste for øvrig i en biografi om Klimt at for å få adgang til hans atelier måtte man banke på i en på forhånd avtalt rytme, og dette har inspirert åpningen av verket – bankesignalet i claves over akkordtepper i stryk. Dette bankesignalet etterfølges av hovedtemaet spilt i treblås. Temaet akkompagneres av perkusjon og en fiolinsolo som spilles over en harmonisk ti-tonefigur Bernd selv kaller «den gyldne akkorden». Disse to, hovedtemaet og akkorden, gjentas i stadig nye variasjoner gjennom stykket, og i codaen på slutten kommer bankesignalet tilbake. Deutsch beskriver selv stykket som en drøm eller fantasibilde, en fantasme.

Verket ble bestilt av Cleveland Symphony Orchestra og skulle urframføres i 2020, men på grunn av pandemien ble det utsatt og Bamberger Symphoniker under ledelse av Jakob Hrusa endte med å få verdenspremieren 6. oktober 2022 i Konzerthalle i Bamberg.

Brahms brukte altså over 20 år på å skrive sin første symfoni. I 1854, da han var 21 år, hørte han for første gang Beethovens niende og bestemte seg for selv å skrive en symfoni i d-moll. Han skrev til sin gode venn, Joseph Joakim, året etter at «I sommer har jeg prøvd meg på en symfoni. Jeg er allerede ferdig med å orkestrere første sats og har de to neste satsene klare.» Men dette musikalske materialet ble aldri noen symfoni, det fant i stedet sin vei til en pianosonate og en pianokonsert.

I 1862 gjorde han et nytt forsøk, denne gang i c-moll, men lot den nesten ferdige symfonien, som stort sett bare manglet andre sats, ligge. Elleve år seinere, i 1873, skrev han sitt første orkesterverk på nesten 15 år, Variasjoner over et tema av Haydn, og da dette ble møtt med begeistring av både kritikere og publikum, brettet Brahms opp ermene og fullførte sin første symfoni. Dette arbeidet tok riktignok tre år, men resultatet var uovertruffent og den ble hyllet som den største symfonien de siste 50 år, faktisk siden Beethovens niende.

Symfoni nr. 1 har et helt særegent og mesterlig uttrykk, kanskje fordi det tok så mange år å finslipe den. Yttersatsene er majestetiske og heroiske, skrevet i sonatesatsform, der Brahms virkelig får vist sin mesterlige evne til å variere og utvikle det melodiske materialet. Innersatsene, derimot, er nesten serenadeaktige med sin lyriske eleganse.

Første sats åpner med et «voldsomt trøkk» der paukene tordner av gårde på c, men tempoet i åpningen er langsomt. Vi får presentert alle de musikalske tema og motiv som Brahms skal veve inn i orkesterteksturen i den raske Allegro-delen. Satsen er stormende dramatisk og overgangen til den varme stemningen i andre sats er stor.

Andresatsen flyter framover med et lyrisk tema i obo og klarinett før vi i codaen får solopassasjer i horn og fiolin som gir denne vakre satsen en verdig avslutning. Tredje sats er et intermezzo, en pastoral spasertur, før kronen på verket, fjerde sats, entrer scenen. Igjen får vi en langsom åpning som inneholder satsens motiviske og tematiske materiale. Et alpint horntema overtas av en koral i trombonene før strykerne stemmer i en hymneaktig melodi, og nå virvles vi av gårde i en vind av temafragmenter og motiviske bearbeidinger mot en forventning om en storslått finale. Og Brahms skuffer ikke; koralen vender tilbake i fullt orkester, seiersstolt og jublende, i en mektig avslutning.

Symfoni nr. 1 var et mesterverk som viste vei for den romantiske symfonien. Den ble urframført i Karlsruhe 4. november 1876 under ledelse av Otto Desoff.

Nå når den kreative orkesterproppen hadde løsnet, og Brahms visste at han kunne få det til, var neste symfoni ferdig før det var gått ett år, og seks år seinere, i 1883 var Symfoni nr. 3 et faktum etter noen intense sommermåneder.

Symfonien åpner med tre kraftfulle akkorder før det stormende hovedtema presenteres. Det pastorale sidetemaet får klarinett æren av å introdusere, før Brahms på sitt mesterlige vis leker seg med temaer og motiver og ikke minst rytme; av og til er vi i valsetakt, andre ganger ikke. Satsen bugner av rytmisk og melodisk rikdom og omfavner et følelsesspekter som strekker seg fra eufori til melankoli. Alle satsene i symfonien ender stille, noe som var noe helt nytt. Noe annet som også var uventet av den konservative Brahms var at han gjenbrukte motiv i flere satser og slik skapte en helhetlig opplevelse.

Andre sats er både fredfylt og meditativ. Temaet presenteres i treblås og horn, og selv om vi får et gledesutbrudd rundt midten, oppløses satsen i det stille. Tredje sats, som vanligvis er en energisk danseaktig ‘sak’, er her holdt i samme grunnstemning som de to første satsene. Nå er det celli som presenterer det kjente sorgtunge temaet. Denne stasen ble av Clara Schumann beskrevet som «en perle, men en grå en, dyppet i en sorgfull tåre».

Finalesatsen åpner med en myk, men rastløs melodi som tiltar i energi og styrke før den blir avbrutt av temaet fra andre sats, nå i koralutgave. Satsen stormer uavbrutt videre og ulike melodiske motiv raser forbi før skyene plutselig forsvinner, solen skinner og et gledesfylt tema trer fram. Men vi raser straks ufortrødent videre mot en avslutning der satsen brer seg ut og avsluttes rolig i en varm høstlig glød.

Brahms Symfoni nr. 3 fra 1883 ble tilegnet hans gode venn og støttespiller Robert Schumann og urframført 1883 i Wien med Wienerfilharmonikerne under ledelse av Hans Richter.

Camilla Rusten