Tekst av: Camilla Rusten

Men den er også myke sanger, drømmende klaverstykker, brusende nasjonalfølelse og salongmusikk i private hjem. Romantikken strakk seg over 100 år og er kanskje den perioden der musikken utviklet seg aller mest? Den dro med seg inspirasjon og rammeverk fra barokkens mestre og fra klassisismens nytenkere. Samtidig la den grunnlaget for «vårt» århundres musikk; atonal musikk, seriell musikk, elektronika og progrock.

1800-tallet favner et århundre med rivende samfunnsutvikling; urolige politiske tider med revolusjoner og nasjonsbygging, teknisk utvikling gjennom den industrielle revolusjon og framveksten av borgerskapet. 1700-tallet var opplysningstida, mens 1800-tallet er følelsenes tidsalder. Der enkeltmennesket og hele dets følelsesregister blir romantikkens ideal. Musikken formidler stemninger og følelser av alle slag, også det uskjønne og ubehagelige, side om side med det vakre harmoniske. Komponisten skal være geni med det unike og originale, og solisten skal være virtuos og spille publikum i senk med sine artistiske ferdigheter. Men vi får i romantikken også en naturlig videreføring av 1700-tallets tankegods.

Musikklivet trer ut av hoffet og kirkerommet og inn i de offentlige konsertsalene og videre inn i salongene og det private hjem. Flere får tilgang til å både utøve og oppleve musikk gjennom offentlige utdanningsinstitusjoner, musikkundervisning som del av dannelsen for både menn og kvinner, og halvprivate intimkonserter i borgerskapets stuer og salonger. Musikkonservatoriene gir adgang også til kvinner, og profesjonelle kvinnelige sangere, musikere og komponister trer fram.

Romantikkens definitive brudd med klassisismen sto Ludwig van Beethoven bak med sin stort anlagte Symfoni nr. 9. Både Beethoven og Franz Schubert var overgangskomponister, med én fot i klassisismen og én i romantikken. De tidligste komponistene som regnes som rent romantiske var Felix Mendelssohn, Robert Schumann, Franz Liszt, Frederyk Chopin og Hector Berlioz. Blant disse finner vi de nye sjangerne lied og symfonisk dikt, men også en nysgjerrighet til det tonale spekteret – hvordan utvide uttrykket og klangfargene? Større bruk av kromatikk, dissonanser, dynamikk, forstørre og forminskede akkorder, nye akkordprogresjoner og uventede og hyppigere modulasjoner, sprengte grenser og åpnet opp nye lydlandskap.

Også instrumentparken endret seg og ga større variasjon i klangfarge: mange instrumenter gjennomgikk tekniske forbedringer og noen nye kom også til. Strykeinstrumentene får lengre og tyngre buer, tverrfløyta får kropp av metall, blåseinstrumentene får flere klaffer og ventiler og harpa får fotpedaler. Klaveret blir utvida fra fem til sju oktaver, får mer solid ‘kropp’ og kraftigere strenger i tillegg til en legatopedal for å la toner klinge med lengre. Disse nyvinningene gjør at klaveret trer fram i mye større grad, både som soloinstrument og som konsertinstrument – dette nye klaveret kunne virkelig matche et stadig voksende orkester i både omfang og klang. I tillegg får vi helt nye instrumenter; saksofon og tuba så dagens lys, og flere perkusjonsinstrumenter fant veien til orkesteret.

De nye sjangerne lied og symfonisk dikt er på mange måter representanter for et nytt århundre; lieden, solosang med akkompagnement (klaver eller gitar) der akkompagnementet er delaktig musikalsk i å underbygge tekstlige elementer eller formidle følelser, ble skapt av Schubert og var sterkt delaktig i musikkundervisningen i borgerlige hjem. Tonediktet, et ensatsig orkesterstykke bygget over en historie eller et «program» får større muligheter av orkesterets utvidete klangpalett, og her er Franz Liszt mannen bak, mens Richard Strauss er den som nærmest fullender sjangeren med sine fantastiske tonemalerier.

Orkesterets utvikling muliggjør også en helt vanvittig nyskaping av den symfoniske sjangeren. Her åpner vi med Beethovens niende symfoni der han i siste sats legger til fire sangsolister og et kor og fortsetter med Hector Berlioz' Symphonie fantastique i fem satser, med et uvanlig stort orkester, skrevet til en fortelling. Johannes Brahms sto, sammen med Anton Bruckner, for en mer konservativ stil, der Brahms brettet ut i lange melodilinjer og friere rytmikk, mens Bruckners symfonier var stort anlagte og ofte bar preg av en slags religiøs mystikk. Pjotr Tsjaikovskij skildret menneskets indre følelsesverden på mesterlig vis, mens nasjonalromantikerne Antonín Dvořák og vår egen Edvard Grieg hentet inspirasjon fra eget lands folkemelodier og unike natur. Symfonien i romantikken kulminerer på mange måter i Gustav Mahlers ni symfonier som både har lang varighet (opp mot 90 minutter) og stort orkester, gjerne har flere enn fire satser og gjerne bygger på programtekster eller har «programmatiske» satstitler. Mange av dem inneholder også sangsolister og kor, og nr. 8 krever et stort orkester, guttekor, blandakor og hele åtte sangsolister og har dermed fått tilnavnet «Symfonien for ett tusen».

I denne romantiske perioden kommer vi ikke unna operaen, og opera er Wagner og Wagner er opera. Han reformerer sjangeren kraftig, og skaper musikkdramaet; der selve dramaet står i fokus og de ulike bestanddelene som musikk, lyssetting og scenografi skal være likestilte og ha som oppgave å forsterke nettopp dramaet. Wagner finner sine historier i sagalitteraturen og skriver librettoene selv, mens italienerne Donizetti, Rossini og Verdi går til den mer moderne litteraturen og skaper mer realistiske dramaer der arien fremdeles står i fokus.

Verk fra romantikken utgjør kjernen i det tradisjonelle orkesterrepertoaret, nettopp på grunn av den store produksjonen av orkesterverker, den store variasjonen og utviklingen av sjangerne. Men samtidig oppdages «nye» komponister og «nye» verk som ble glemt i samtida eller aktivt kansellert (noen ganger som følge av komponistens hudfarge eller kjønn). De fleste av disse nyoppdagede verkene står ikke noe tilbake for de mer kjente, og selv om dette skal bli enda mer vanlig i det neste århundret er vi nok ennå ikke ferdige med å oppdage romantikkens mange fasetter, verk og komponister, heldigvis.