Tekst: Camilla Hager

Pianoklimpring i bakgrunnen er den trygge lyden av Hilde Hesselbergs (55) barndom. Det var ikke bare pappa som spilte, men også de fire eldre søsknene. Det var dette hun sovnet til hver kveld – etter at mamma hadde sunget på senga.

Mange tiår senere er musikken fortsatt limet i familien, og de siste årene har de gjort sport i det å innta store konsertopplevelser sammen. Ofte kommer de, og jammen er de ikke mange også.

Familiens kjærlighet for musikk startet da Hildes far, Johan Petter Hesselberg (93), var ungdom og ble med en kompis på sin aller første symfonikonsert i Frimurerlosjen. Året var 1947 og guttene tok til takke med ståplasser. Basillen bet på likevel.

Senere, i et hjem fylt av musikk, smittet interessen over på hans fem barn, som igjen brakte den videre til de mange barnebarna og oldebarna. Nesten alle utøver musikk eller sang på et eller annet plan, noe det fort blir mange konserter og oppvisninger av. Og når én av dem opptrer, stiller familien mannsterk opp.

Uttrykket «En Hesselberg kommer aldri alene» dukket først opp som en spøk i familien. En observasjon av at kom det én, fulgte det alltid flere etter.

– Nå bruker vi det litt om alt vi gjør, men særlig om TSO-konsertene.

For da er de ofte å se i Olavshallen, på sin faste rad 8, på høyre side. Nært, men ikke for nært. Noen ganger så mange som ti fra bestefar til barnebarn, i en lang rekke Hesselbergere.

Hvordan orkestrerer man egentlig det å få samlet storfamilien i Olavshallen gang på gang gjennom året? Sesongplanlegging ved kjøkkenbordet er svaret, og her er det Johan Petter som dirigerer. To ganger i året, når TSOs sesongprogram slippes, får alle familiemedlemmene tilsendt en påmeldingsliste sammen med spørsmålet: Hvem vil være med på hva?

De har blitt rutinerte planleggere, og når alle har krysset av for hva de vil være med på, ordner Hilde med billettene – på Johan Petters regning.

– Det er veldig verdt det. Hva annet skal jeg bruke pengene mine på? Det er opplevelser sammen som betyr noe, sier han.

Og slik fylles familiens kalendere med felles høydepunkter, et halvår av gangen.

Med et aldersspenn på 70 år fra de yngste til de eldste av konsertdeltakere, er det også spenn i hvor mye de vet om de ulike komponistene. Det løser eldstemann med musikkleksikon og TSOs flygeblad.

– Pappa leser seg opp på verket på forhånd og deler det han lærer med oss andre.

Slik får de alle litt kontekst rundt det de skal lytte til. Og når lyset dempes, blir det stille på rad 8. Utvekslingene sparer de til pausen, nå sitter de bare og tar inn – sammen.

Noen følger strykerne, andre er mer opptatt av dirigenten. Noen faller for melodiene, andre har en hang for det mer moderne. De har en felles opplevelse, men forskjellige favorittøyeblikk og noen ganger delte meninger.

Selv får Hilde de mektigste musikkopplevelsene når hun merker at musikerne har det ekstra gøy, eller at dirigenten er ordentlig «på» og selv nyter musikken. Det smitter.

– Og ekstranumrene har ofte noe helt spesielt ved seg, synes hun.

Er du utenforstående og ikke kjent med denne type musikk, kan du kanskje tenke at klassisk er klassisk.

– For noen kan det virke kjedelig, sier Johan Petter, men insisterer på at mellom de melodiøse og lett gjenkjennelige klassikerne du kan nynne på, til det mer moderne som utfordrer øret litt mer, finnes det en vei inn for alle.

Selv familiens rocker lot seg overtale da TSO satte filmmusikk på programmet.

– Han likte det og syntes det var fin musikk. Men jeg har ikke fått han med meg siden, ler han.

Enten det er filmmusikk eller Grieg, for familien Hesselberg er ikke konserten over når applausen har lagt seg. Ei heller når de forlater Olavshallen.

– Vi snakker alltid om musikken og det vi opplever, ikke bare samme kvelden, men også i etterkant, forklarer Hilde. Og da tyr de til en populær reprise:

Den tiårige familietradisjonen der Johan Petter inviterer på pølsemiddag og quiz hver fredag kl. 16:30 – nesten uten unntak – har nemlig blitt en naturlig forlengelse av konserttorsdagene. Her fortsetter utvekslingene og debriefen. Og samholdet.

For konsertene bringer dem definitivt tettere sammen, der er far og datter skjønt samstemte.

– Vi deler opplevelsen med salen og hverandre, og musikken blir skapt akkurat her og nå. Og selv om de kan spille noe lignende, blir det aldri akkurat likens. Den følelsen sitter i lenge. Det gir overskudd, og enda mer når vi gjør det sammen, utdyper Hilde.

27. november 2025 fikk familien en konsertopplevelse utenom det vanlige. Før dirigenten Adam Hickox hevet taktstokken, fikk hele familien et møte med han i korsalen. Der var det ikke bare han som spilte på flygelet, men også Johan Petter. På programmet denne kvelden sto Holst: Planetene, et verk der hver sats er inspirert av en planet.

– Det var første gang jeg så konsert med Adam, og det var artig å se hvor livlig han var. Han har et fint ansikt som viser mye, sier Hilde om den unge dirigenten.

I den siste satsen kom både operakoret og Trondhjems Kvinnelige Studentersangforening inn bakerst på scenen – og der sto Julie, Hildes niese og Johan Petters barnebarn. Til slutt var det bare koret igjen, som sang svakere og svakere.

– Det var helt magisk, og da kom tårene, innrømmer Hilde.

Salen var fullsatt av det hun beskriver som et godt publikum, med stående applaus, jubel og tilrop.

Opplevelsen fortsatte også etter teppets fall. Familien fikk komme backstage og møte flere av musikerne, blant annet førstefiolinist Daniel Turcina. Han ga Julie en liten fiolinleksjon – akkurat slik hun hadde håpet på forhånd. Og Hilde fikk prøve seg på pauke, et instrument som lenge har fascinert henne.