Mestermøte mellom giganten Beethoven og fiolinvirtuos Gil Shaham side om side med Tsjajkovskij, musikkens russiske tsar.

Gil Shaham er en av vår tids største fiolinister, og i kveld får vi høre ham i Beethovens eneste fiolinkonsert. En konsert som hverken er heroisk, dramatisk eller spesielt virtuos, men likevel både grandios og beskjeden, og veldig, veldig vakker.

Tsjajkovskijs symfoni nr. 5 tar oss med på en dramatisk reise, full av russisk folkloristikk, elegante melodifraser, lidenskap og stormfulle høyder, marsjsekvenser og en triumferende avslutning.

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera (TSO) siden 2017, og før det 1.gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea. Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt for sin lidenskap, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. I 2022 ble Chang 1.gjestedirigent hos Symphoniker Hamburg – Laeiszhalle Orchester.

Han-Na Changs prestisjefylte og unike internasjonale karriere strekker seg over tre tiår. 2024 markerer 30-årsjubileet for hennes ekstraordinære debut på de internasjonale scenene, da hun som 11-åring vant førsteprisen ved den femte internasjonale Rostropovich Cello-konkurransen i Paris.

Han-Na Chang ble født i Suwon, Sør-Korea i desember 1982. 6 år gammel fikk hun sin første cellotime. Hennes familie flyttet til New York i 1993 hvor hun fortsatte sine musikalske studier, og hun har bodd der siden. Chang debuterte som dirigent i 2007, 24 år gammel, og har siden den gang fokusert utelukkende på dirigering.

Klikk her for å lese hele hennes biografi.

Gil Shaham er en av de fremste fiolinistene i vår tid; hans utsøkte teknikk kombinert med en uforlignelig varme og sjenerøsitet har sementert hans renommé som en amerikansk mester. Den tidligere Grammy Award-vinneren er ettertraktet over hele verden for opptredener med ledende orkestre og dirigenter, og gir regelmessig solokonserter og opptrer med ensembler på verdens store konsertscener og de mest prestisjetunge festivalene.

Shaham ble født i Champaign-Urbana, Illinois, i 1971. Familien flyttet til Israel, der han begynte fiolinstudier med Samuel Bernstein ved Rubin Academy of Music da han var 7 år gammel. I 1981 debuterte han med Jerusalem Symphony og Israel Philharmonic, og året etter vant han førsteprisen i Israels Claremont-konkurranse. Han ble deretter stipendiat ved Juilliard, og studerte også ved Columbia University.

Gil Shaham ble tildelt Avery Fisher Career Grant i 1990, og i 2008 mottok han den ettertraktede Avery Fisher-prisen. I 2012 ble han kåret til Instrumentalist of the Year av Musical America. Han spiller på en 1699 "Countess Polignac" Stradivarius og opptrer på en Antonio Stradivari fiolin, Cremona c1719, med støtte fra Rare Violins In Consortium, Artists and Benefactors Collaborative. Han bor i New York City med sin kone, fiolinist Adele Anthony, og deres tre barn.

Beethovens eneste fiolinkonsert ble skrevet på bare noen uker i den mest kreative og fruktbare perioden i livet hans, på begynnelsen av 1800-tallet. Konserten var bestilt av hans venn, fiolinisten Franz Clement, som da var en av Europas mest velrenommerte fiolinister.

Konserten åpner med fem dempede paukeslag – en uhørt åpning, aldri hadde noe musikkstykke åpnet sånn. På det femte slaget overtar treblås med en rolig og vakker melodi. Men disse fem slagene kommer til å høres gjennom hele satsen, både mykt og brutalt høyt, men alltid gjenkjennelig. Hele satsen er bygd opp av korte melodiske motiv og dette paukemotivet er ett av dem. De andre motivene utvikles gjerne fra stigende eller fallende skalabevegelser, elegante, med en stillferdig verdighet. Med fire symfonier under beltestedet mestret Beethoven i høyeste grad orkesterformatet, og her skaper han et bredt landskap der temaene langsomt får utfolde seg og kunstferdig utbroderes av solisten.

Den langsomme andresatsen er tema med variasjoner, fredsommelig bygd opp rundt et enkelt, vakkert motiv som beveger seg rundt i orkestergruppene, nennsomt ornamentert av solisten, før denne overtar melodiføringen.

Siste sats’ fengende og energiske tema tar oss med på en beethovensk runddans der kontrasterende seksjoner gir oss fargerike stemningsskift og kadensen en høvelig anledning til solistisk virtuos utfoldelse.

Konserten ble urframført 23. desember 1806 i Theater an der Wien og fikk en lunken mottakelse. Den var ikke virtuos nok, den var for lang, solisten var visstnok uforberedt (han fikk de siste notene to dager før) og bladspilte fra de håndskrevne notene. Han måtte også improvisere kadensene – Beethoven skrev aldri disse ned, men overlot dem til solisten. For å bøte på publikums manglende entusiasme underveis, skal Clement ha spilt en av sine egne komposisjoner mellom to av satsene; en enstrengs sonate spilt oppned på fiolinen!

Ikke før i 1844, da tolvårige Joseph Joachim spilte solistpartiet sammen med London Philharmonic Society Orchestra under ledelse av Felix Mendelssohn, fikk fiolinkonserten oppmerksomhet. Joachim hadde forberedt seg godt; han hadde lært hele konserten utenat og komponert sine egne kadenser. Framføringen var en suksess og resten er, som de sier, historie…

Tsjajkovskij begynte i 1876 en brevveksling med den rike enken og mesenen Nadezjda von Meck, som støttet ham med 6000 rubler i året – en svært stor pengesum. De møttes aldri, men gjennom mer enn 1200 brev ble de svært gode venner, og disse brevene gir oss et unikt innblikk i Tsjajkovskijs ulike sinnstilstander i disse årene.

På forsommeren 1888 var han bekymret for at hans kompositoriske åre hadde tørket ut, at fantasien var brukt opp, men han uttrykte håp om at det kanskje var mulig å få samlet sammen nok materiale til en symfoni. Sommeren tilbrakte han i sommerresidensen sin i Frolovskoje, ikke langt fra Moskva. Nå skriver han i et brev til von Meck at han er svært oppsatt på å bevise for seg selv og andre at han ikke har utspilt sin rolle som komponist. «Har jeg fortalt deg at jeg tenker å skrive en symfoni? Åpningen var vanskelig, men nå ser inspirasjonen ut til å ha kommet. Vi får se…» Gjennom sommeren er brevene fulle av tvil, overgivelse til skjebnen og andre liknende mørke tanker, men likevel skriver ham symfonien på fire måneder – kanskje har de landlige omgivelsene likevel gitt nok ro og inspirasjon. I august er den ferdig og lettet uttrykker han «Takk, Gud, den er ikke noe verre enn mine forrige».

Urframføringen fant sted 17. november 1888 Marinskijteateret i St. Petersburg med St. Petersburg Filharmoniske Selskap og Tsjajkovskij selv som dirigent. Kritikerne slaktet den, mens publikum var i ekstase. Selvfølgelig bestemte Tsjajkovskij seg for å lytte til kritikerne, og han skriver til von Meck i desember at «jeg har kommet til den konklusjon at symfonien er en fiasko. Det er noe frastøtende med den, en overdreven fargelegging, en uærlighet i komponeringen som publikum instinktivt oppfatter.»

Men året etter hører Brahms en framføring i Hamburg og uttrykker beundring for den nye symfonien. Dette får Tsjajkovskij til å se på verket med nye øyne og han skriver til nevøen sin: «Jeg har begynt å like den igjen. Min tidligere bedømmelse var ufortjent streng.»

Symfoni nr. 5 er tradisjonelt oppbygd med sin firesatsige form, men Tsjajkovskij har brukt samme tema i alle fire satsene – et skjebnemotiv som gir symfonien en blek og dyster atmosfære. Likevel bryter solstråler gjennom skydekket; håpefulle sidetemaer, inspirasjon fra russiske folkemelodier, glitrende orkestrering og rytmisk livlighet og variasjon sammen med passasjer av dansende eleganse gjør at ikke alt er mørkt.

Ledemotivet åpner hele symfonien: en langsom punktert rytmisk melodifrase i klarinett som føles illevarslende, som en begravelsesmarsj. For i skissene til symfonien har Tsjajkovskij skrevet kommentarer til satsene; "en konfrontasjon og kamp mot skjebnen og dens lunefullhet". En hurtigere variasjon av temaet spilles av klarinett og fagott og selv om den er livligere og nesten litt danseaktig, er den like tungt emosjonell som åpningen. Et romantisk sidetema utvikles til en valseaktig seanse – Tsjajkovskijs musikk er alltid motsetningsfylt; nå følger en virvlende og energisk eksposisjonsdel før vi avslutningsvis følger temaet der det forsvinner i det fjerne.

Andre sats’ berømte hornsolo gir oss det noble, nostalgiske og sorgfulle hovedtemaet som overtas av et omfangsrikt sidetema. Dette bygger seg opp før det brått avbrytes av skjebnemotivet. Den korte tredjesatsen er en grasiøs vals som leker seg med klangfarger og rytmiske mønstre før skjebnen igjen gjør seg gjeldende.

I finalesatsen møter vi skjebnemotivet i dur, og motiv fra de foregående satsene flettes sammen til et følelsesladet klimaks der vi er usikre på om resultatet er triumferende eller urovekkende. Som en publikummer skal ha sagt på premieren: «Hvis Beethovens femte er skjebnen som banker på døra, er Tsjajkovskijs femte en skjebne som forsøker å komme seg ut.»

Her er et lite utvalg. Kanskje disse er noe for deg?