“The reason why I left my song [Dawn] incomplete is that I wanted to tell the truth. The truth is the unfinished struggle of women. I will complete this song when all Afghan women have achieved their dreams and rights.”— Meena Karimi

Kvinners stemme trenger å bli hørt på mange arenaer, også innenfor musikken. Det er kraft i musikk, og mennesket har gjennom tidene alltid hentet styrke gjennom musikken og dens budskap. Det er derfor essensielt at også kvinners formidling av musikk får synes.

På denne konserten hedrer vi kvinnelige komponister helt tilbake fra 1000-tallet og frem til nå. Spesielt viktig for oss har det vært å fremheve musikk av kvinner fra Afghanistan, Iran og Ukraina på grunn av vilkårene de lever under i dag.

Sopran: Tonje Eero Hove

1. fiolin: Sigurd Imsen, Maria Scherner-Daszinnies, Ine Pollenus, Adrian Goicoechea Selfjord

2. fiolin: Ana Termeulen, Caroline Simon, Ian Hedley, Ellen Heier

Bratsj: Julia Neher, Kristoffer Bjerke Gjærde, Christine Seyferth

Cello: Torleif Holm, Jaroslav Havel, Georgij Ildejkin, Anne Lise Fagerli, Joakim Munkner

Kontrabass: Nils Anmarksrud Bergaust

Harpe: Ruth Potter

Klarinett: Rik de Geyter, Agnes Bjørnerås Langøien

Marimba/slagverk: Ivaylo Ivanov

Obo: Arnulf Johansen

Saksofon: Eirik Hegdahl

Fagott: Sarah Warner Vik

Trompet: Eli Blåsmo

Dirigent: Peter Hatfield

Hildegard von Bingen (1098 - 1179) var en abbedisse i Benedictiner-ordenen som er kjent for å ha vært en av de første representanter for den tyske middelaldermystikken. Hildegard er en av de første identifiserbare komponistene innen vestlig musikk - en pioner som skrev bøker om biologi, botanikk, medisin, teologi og kunst. Hennes tre overlevende visjonære skrifter som handler om middelalderens kosmologi og teologi er av stor forskningsinteresse ennå i dag. Hun var legekyndig og klosteret hennes hadde store urtehager til medisinsk bruk. Hennes komposisjoner har opplevd en renessanse i de siste årene med mange nye innspillinger av hennes gregorianske plainchant. Hun skrev både tekstene og musikken, noe som var uvanlig på den tiden. Hennes kloster «St. Hildegard Eibingen» eksisterer ennå, blant vinmarkene over Rüdesheim.

I 2012 kanoniserte den romersk-katolske kirke henne offisielt som Sankt Hildegard von Bingen. Festdagen hennes er 17. september.

Hildegard er en av få kjente komponister i sin tid som har skrevet både musikken og teksten i verkene sine. I O virtus sapientiae skriver hun mesterlig om visdom.

Å visdoms kraft, som virvlende omkranser, omslutter alle på én livgivende vei,
Tre vinger har du: én svever over i høyden, den andre syder fra jorden, og den tredje er overalt.
Lovet være deg, slik som det sømmer seg, å visdom.

Isabella Leonarda ble født i Novara, Italia, og gikk i kloster da hun var 16 år gammel. Fra middelalderen og utover var klostre tilfluktssteder hvor kreative kvinner fritt kunne uttrykke sine talenter.

Isabella komponerte mer enn 200 verk, og er kreditert for å være den første kvinnen som skrev sonater for fiolin og basso continuo, og fikk dem publisert. Mange av hennes komposisjoner har overlevd, og representerer en skriveperiode over seksti år. Hun var kjent i sin hjemby som «La Musa Novara» - musen av Novara, og var inspirasjonskilde til en sonette av Lucchese som roste hennes musikalske talent og sammenlignet det med militærbragdene til Keiser Leopold den første. Hennes sonater har en annen struktur enn det som var normalen på den tiden, etablert av Arcangelo Corelli, med flere satser og variasjon. Som Hildegard von Bingen, ble hun abedisse i sitt kloster.

Som alle hennes sonater, har "Terza Sonata" en uvanlig og kreativ form. Musikken er fri og improvisatorisk. Denne nonnen fulgte sin egen, kreative vei.

Errollyn Wallen ble født i Belize, og flyttet til England da hun var to år. Errollyn interesserte seg for dikt og musikk i ung alder. Hun satset først på en karriere som danser, og flyttet til New York for å studere på Dance Theatre of Harlem. Etter hvert gikk hun over til å komponere, og tok utdanning på King´s College i London og Cambridge. Wallens musikk er inspirert både av populærmusikk og mer avant-garde musikk. Hennes første bestillingsverk for orkester var en konsert for slagverk som ble spilt på BBC Proms i 1998; dette var første gangen et verk av en svart kvinnelig komponist ble spilt på festivalen. Hennes musikk er ofte brukte ved spesielle anledninger i England, i 2017 var hennes Mighty River spilt på South Bank New Music Biennial, som en del av 200-årsjubileet for avviklingen av slavehandelsloven. Hun komponerer kammermusikk, verk for kor, orkester og opera, og hun har mange bestillinger fra orkestre og operahus i hele Europa og USA.

Hun har grunnlagt sitt eget ensemble «Ensemble X» som har mottoet "Vi river ikke ned barrierer i musikk … vi ser ingen".

Errollyn Wallen ble utnevnt til MBE (Member of the Order of the British Empire) i 2007 og etterpå CBE (Commander) i 2020, for hennes tjeneste til musikken. Hun er gjesteprofessor i komposisjon på The Royal Conservatory of Scotland, og hun bor og komponerer i et fyrtårn i landet.

Peace on Earth er en komposisjon over Wallens egne ord. Vinterens dysterhet i en urolig verden formidles gjennom et sakte spinnende ostinat. Over dette synger en stemme om håp om lys og fred.

Hanna Havrylets (1958 - 2022) var en ukrainsk komponist. Hun var født i Vydyniv, Ukranian SSR, og fikk musikkundervisning i landsbyen sin før hun tok videre musikkutdanning i Lviv. Hun studerte videre på Konservatoriet i Kyiv med Myroslav Skoryk og ble uteksaminert i 1984. Året etter ble Havrylets medlem i den ukrainske komponistforeningen og underviste på Tchaikovsky-akadamiet i Ukraina fra 1992.

Hun har fått en rekke priser og anerkjennelser for sin musikk og ble valgt som medlem av det Nasjonale Kunstakademi av Ukraina i 2017. Hennes kormusikk har vekket begeistring i hjemlandet med verker som bruker elementer av folketradisjoner og eldgamle ritualer.

Hanna Havrylets døde i Kyiv den 27. februar 2022, den tredje dagen i den russiske invasjonen. Hun fikk slag, og medisinsk hjelp nådde henne ikke i tide. Hun døde, 63 år gammel.

Ukrainas musikk gjenspeiler landets rike kulturarv, med påvirkninger fra slaviske, asiatiske og folkelige tradisjoner som har bidratt til å forme den bredere verden av klassisk musikk. Chorale for strings minner om en sang uten ord, som uttrykker sorg - en alltid tilstedeværende komponent i symboler og eldgamle tradisjoner i Ukraina.

Jessie Montgomery er en anerkjent amerikansk komponist, fiolinist og pedagog. Hun er mottaker av Leonard Bernstein Award fra ASCAP Foundation og Sphinx Medal of Excellence, og verkene hennes fremføres ofte over hele verden av ledende musikere og ensembler. Musikken hennes fletter klassisk musikk sammen med elementer av folkemusikk, improvisasjon, poesi og sosial bevissthet, noe som gjør henne til en fremtredende tolker av amerikansk lyd og erfaring fra det 21. århundre. Hennes dyptfølte verk har blitt beskrevet som "turbulente, vilt fargerike og eksploderende av liv" (The Washington Post). Hennes voksende mengde av arbeider inkluderer solo-, kammer-, vokal- og orkesterverk.

Strum hyller de amerikanske idiomene, og dans og bevegelse. Tittelen refererer til den "gitaraktige" plukkingen på strenger som spiller mange roller i stykket – fra flytende summing til jordnær groove.

Ellen Lindquist er bosatt på Fosen, men har sine røtter i Nederland og USA. Hun er en aktiv og mye brukt komponist som gjerne komponerer i samarbeid med andre kunstformer, som dans, dikt, teater og musikkteater. Nyere prosjekter er gjerne stedbundne verk i landskapet, som for eksempel det tverrfaglige samarbeidet Trehagen (2022) som var laget til klosterskogen ved Reins kloster, for Trondheim Voices, flettekunst og keramisk slagverk. En dyp respekt for og kjærlighet til naturen er gjenspeilet i hennes musikk - vi gleder oss til bestillingsverket til TSO i 2025 som inspireres av trær! I de siste årene har hun lest mye om trær og kommunikasjonen som skjer innenfor en skog. Forskning viser at denne kommunikasjonen skjer på mange forskjellige måter, for eksempel: røtter som sender underjordiske signaler via soppnettverket, duftsignaler som sendes gjennom lufta, til og med veldig lavfrekvens lydsignaler som viser til kommunikasjon via vibrasjoner. I hennes nye verk for TSO, har Ellen lyst til å tenke på orkesteret som en stor skog, og utforske hvordan disse ideene kan tolkes og veves inn i verket.

Ellen er også pianist, har spilt mye kammermusikk og inviterer regelmessig til huskonserter, noe som er et verdifullt bidrag til Trøndelags musikkliv. Hun er medlem i Norsk Komponistforening og er gjesteforeleser i komposisjon på NTNU.

Aanlanden hadde premiere i Lambertushoeve, Nederland. Versjonen for klarinett, cello og marimba ble laget for Trondheims egne Alpaca Ensemble og hadde premiere i Trondheim 2014. I Ellens egne ord, «Aanlanden handler om å lande i Nederland i et nytt liv, og om å jobbe med å plante mine egne røtter i jorden der. Stykket er også full av takknemlighet til alle menneskene som var der for å gjøre landingen min så myk som mulig.»

Det er altså et stykke om å etablere seg som menneske og kunstner i et nytt land. De neste to komponistene har også gjort nettopp det.

Iranske Niloufar Nourbakhsh er takknemlig for å jobbe som artist i samarbeid med mange andre over hele verden, gjennom mange medium og genrer. Inspirasjonen for hennes musikk kan variere fra et enkelt øyeblikk med glede og latter til intense politiske situasjoner som kaster skygge over millioner av mennesker. Samfunn er et sentralt tema for hennes eksistens og kunstneriske prosess. Hun setter pris på sine mange kreative familier, inkludert IFCA (Iranian Female Composers Association), Emruz-festivalen og Ensemble Decipher. Navnet hennes betyr vannlilje som gir lys på persisk.

IFCA
Da Niloufar Nourbakhsh bestemte seg for å satse for fullt på komposisjon, savnet hun inspirasjonskilder i Iran. De siste årene har forbedret situasjonen, men det er fortsatt en utfordrende vei å velge, spesielt for kvinnelige musikere. Da hun flyttet til USA oppdaget hun at det finnes mange iranske kvinnelige komponister som er aktive rundt om i verden. Hun ble kjent med Anahita Abbasi og Aida Shirazi og de gikk sammen og etablerte IFCA - en organisasjon for å støtte, promotere og feire iranske kvinner i musikken. De holder konserter, installasjoner, tverrfaglige kunstneriske prosjekter og workshops. De er også aktive med å oppdage og være mentorer for unge kvinnelige komponister i Iran som står overfor enorme utfordringer i hjemlandet, til å finne sitt eget musikalsk språk og navigere den nasjonale og internasjonale musikkmiljøet.

"Mange år senere, da han møtte eksekusjonspelotongen, skulle oberst Aureliano Buendía huske den fjerne ettermiddagen da faren tok ham med for å oppdage is."

Med Niloufars egne ord: "Den fascinerende åpningen av Gabriel García Márquez sitt mesterverk Hundre års ensomhet, skaper et intenst øyeblikk av refleksjon over fortiden ved å grave i et barndomsminne mens han står overfor en eksekusjonspelotong: hans første møte med is. Denne åpningen var genuint inspirerende for meg. Firing Squad er strukturelt inspirert av denne setningen, som utforsker det intense øyeblikket der man konfronterer døden og utvider øyeblikket til å inneholde alle mulige følelser og minner man kan gå gjennom før man sier farvel til livet."

Meena Karimi er en cellist og komponist fra Afghanistan. Hun startet sine musikkstudier ved Afghanistans Nasjonale Musikkinstitutt og tar for tiden sin mastergrad i cello ved Interlochen Arts Academy i Michigan, USA. Som ung, kvinnelig musiker i Afghanistan har Meena vært nødt til å takle mange utfordringer, som sosialt press, kjønnsdiskriminering og generell intoleranse knyttet til musikk generelt og hennes musikkutøvelse spesielt. Som kulturambassadør har hun inspirert publikum over hele verden gjennom sine framførelser med Zohra Orchestra. Hun bygger videre på det viktige verdigrunnlaget og de mange måtene musikk kan brukes til å hjelpe andre samtidig som det representerer hennes historie og forbindelse til verden rundt henne.

Meena har skaffet seg en stor internasjonal plattform med framførelser i et dusin ulike land og på arenaer som Operahuset i Sydney, British Museum i London og Verdens Økonomiske Forum i Davos. Hun har også nytt godt av samarbeid med ungdomsgrupper fra Nord-Irlands Beyond Skin, Dream Orchestra og Portugals Orquesta Divino Sospiro.

Ved siden av studiene av repertoaret for cello og kammermusikk, har Meena lært seg å spille det tradisjonelle afghanske instrumentet Dilruba og har et stort repertoar av afghanske tradisjonsmelodier og folkesanger.

Meena er en ivrig leser og skribent, elsker å tegne og snakker tre språk.

Zohra - Afghanistans første kvinnelige orkester

Afghanistans første kvinnelige orkester ble etablert i 2016, og har fått navnet sitt fra en persisk musikkgudinne. Musikk var forbudt under Talibans regime fra 1996-2001, og nå har kvinners frihet og mulighet til utdanning blitt igjen satt under enormt press med deres retur til makta.

ANIM (Afghan National Institute of Music) ble etablert i 2008 med internasjonal støtte. ANIM utdanner både gutter og jenter, som er et kontroversielt tema i Afghanistan, og tilbyr også halvparten av sine plasser til fattige og hjemløse barn. Meena Karimi var elev der som fjortenåring i 2015, og hun gikk til ANIM-direktøren Dr. Sarmast for å spørre om ikke de kunne etablere et ensemble for henne og hennes venninner slik at de kunne spille sammen og utvikle sin egen musikk og repertoar. Dette var fullstendig uhørt og hadde aldri blitt gjort før, men Dr. Sarmast ble begeistret for ideen. De startet med bare ti musikere, men etter hvert ble de flere. Zohra ble et samlingssted for unge kvinnelige musikere og de har opplevd stor suksess internasjonalt. De fikk enorm oppmerksomhet da de spilte på World Economic Forum i Davos i 2017. De spilles på radio i hele Europa og USA og har fått mange positive anmeldelser og oppslag i media, blant annet i Financial Times, NBC News, SBS News Australia, BBC World og VII Foundations’ utstilling «Imagine: Reflections on Peace”.

Orkestret flyktet landet i oktobert 2021 etter at Dr. Sarmast ba Yo-Yo Ma om hjelp. Han sikret hjelp fra Qatar som inngikk en avtale med Taliban om å la jentene reise. De fikk asyl i Portugal og fortsetter nå sin musikalske utdanning trygt i Lisboa. ANIM er nå stengt (delvis brukt som militærbase for Taliban) og instrumentene er stille.

Meenas første komposisjon, Dawn, er skrevet for cello og orkester, og den ble urfremført i 2021 av National Symphony Orchestra of Afghanistan i Kabul. Den internasjonale premieren ble fremført av Chineke! Orchestra ved Southbank Centre i London, Storbritannia, og Oxford Philharmonic Orchestra på Spitalfields Festival. Stykket tar for seg temaer som smerte, drømmer, håp og kamp som afghanske kvinner og jenter møter på i det daglige, og det ender i en uforløst akkord som symboliserer de mange utfordringene Meenas generasjon fortsatt står ovenfor.

Med Meenas egne ord: "Dawn skildrer drømmene, håpene og vanskene til afghanske kvinner og jenter i dag. Jeg skrev Dawn for å øke bevisstheten rundt vanskene som jenter og kvinner møter i Afghanistan og for å uttrykke hvordan vi, på tross av disse vanskene, kan kjempe for våre rettigheter Dagens situasjon i Afghanistan er gjort vanskeligere med Talibans forbud mot å la jenter og kvinner gå på skole eller jobbe. Det er derfor vi må jobbe enda hardere for å støtte afghanske jenter og kvinner. Ved å bringe stemmene våre sammen gjennom denne komposisjonen og fellesskapet gjør oss samstemte rundt denne viktige saken. Vi vil fortsette å bygge historien vår sammen, og spre budskapet om at afghanske jenter og kvinner er sterke. Selv om musikk for tiden er forbudt i Afghanistan, er det mitt håp at dette stykket vil være et budskap til jenter, kvinner og alle afghanere om ikke å gi opp, og at når de hører det, vil de forstå at vi ikke gir dem opp."

Britiske Dame Ethel Smyth tok morens pikenavn, trosset farens ønsker om at hun skulle gifte seg og reiste som tenåring uten ledsager til Tyskland for å studere komposisjon. Hennes opera "Der Wald" var den første av en kvinne som ble fremført på the Met, New York (og det skulle ta 100 år før neste ble oppført).

Smyth var en aktiv suffragette, ble fengslet for å ha knust vinduer, og ble berømt for å ha dirigert medfanger i sin March for the Women med tannbørsten gjennom stengene foran cellevinduet hennes i Holloway fengsel. Melodien er basert på en folkesang fra Abruzzo-regionen i Italia. Teksten er skrevet av Cicely Hamilton.

Fra det øyeblikket den første gang ble fremført i Albert Hall i januar 1911, dirigert av Ethel Smyth selv, ble hennes mars den offisielle feministiske hymnen for kvinners stemmerett. Medlemmer av den britiske WSPU (Women’s Social and Political Union) ble bedt om å lære sangen utenat slik at den kunne fremføres under alle arrangementer. Det ble sunget over hele verden, i hjem og forsamlingshus, i gater og på trappene til United States Capitol.

Den britiske avisen Votes for Women skrev at ‘The song has in it all the spirit of the Women’s Movement; the tenderness, the hope, the faith, and the cheerful and triumphant thrill of victory.’

Verdens mest kjente og mest fremførte musikkstykke ble skrevet av en kvinne og har sine røtter i de musikalske genrene til de svarte amerikanske miljøene som hun studerte og dokumenterte med fascinasjon og hengivenhet. Hun var sikker på at musikken til svarte amerikanere ville danne grunnlaget for en unik amerikansk klassisk komposisjonsstil.

Dette stykket, av en kvinne, inspirert av svart musikalsk stil, har gjemt seg rett foran nesene våre siden 1890-tallet.

Amerikanske Mildred J. Hill var en komponist, pianist, lærer og etnograf som spesialiserte seg på afroamerikansk musikk og dokumenterte sangene til gateselgere. Hennes artikkel fra 1892, "negro music", publisert under navnet Johann Tonsor, antydet at afroamerikansk musikk ville danne grunnlaget for en særegen nasjonal musikalsk stil. Det var nettopp det som skjedde med Dvorák i hans 9. symfoni - Fra den nye verden.

To all the musicians of TSO who got behind this project, juggled work, childcare and much more to make rehearsals, and who all played so beautifully tonight. Without them, none of this would be possible.

To our wonderful TSO Communications Chief Tove Nervik and Content Marketing Chief Kjersti Østerås - for their invaluable professional expertise and for supporting this project from start to finish.

To our dear colleagues in Olavshallen who came to sing with us - the first time in the history of this building that we have come together in this way - over music.

To our TSO friends association who have offered such passion and practical support for this concert, both this year and last. Thanks to those ladies who joined our choir - the first time we in TSO have come together with our friends to make music together.

To our TSO daughters who came to share their singing talents with the choir, Johana Havel and Linus Johansen.

To the amazing Ursa Lah - international choir trainer extraordinaire - who gave her time and expertise to coach the suffragette choir. We could not have sung this song without her.

To Renata Kubala (Principal 2nd Violin and Sommelier) who gave her professional expertise to find us these wonderful wines tonight.

To the wonderful Camilla Winterbottom who has worked so hard serving everyone delicious cake, coffee and wine this evening.

And a most heartfelt thanks to you our audience, who have come to share in this wonderful music. Happy International Women’s Day!