Hva er det som gjør at mennesker ender opp med å undertrykke andre? Erlend Skomsvolls stykke Clashes ble skrevet som en reaksjon på en dansk lov fra 2015, der politiet skulle kunne konfiskere flyktningers smykker og verdigjenstander.

Florence Price var den første afrikansk-amerikanske kvinnen som fikk sin musikk fremført av et symfoniorkester, og etter mange år med usynliggjøring av kvinnelige komponister er det på tide å trekke yngre stemmer som Caroline Shaw fram i lyset til en plass blant vår tids mest anerkjente komponister.

Konserten avsluttes med musikk av Tsjajkovskij - en komponist som måtte skjule sin legning, noe dessverre altfor mange homofile rundt om i verden må, også i dag.

Konserten er med andre ord programmert med kjærlighet til mennesker som har blitt og blir undertrykt. For hvem er vi, hvis vi ikke er mennesker med nestekjærlighet?

Hagen regnes som en av våre fremste og mest spennende unge klassiske musikere i dag.

Hagen ble i 2018 konsertmester i Operaorkesteret ved Den Norske Opera & Ballett. Hun har siden 2013 vært kunstnerisk leder for Valdres sommersymfoni og ble i fjor høst kunstnerisk leder for Trondheimsolistene.

Hun debuterte med Oslofilharmonien i 2011 og har siden spilt med konserter med de fleste store orkestre i Skandinavia og over store deler av Europa. I 2010 vant hun den norske musikkonkurransen Virtuos, tok andreplass i EBUs Unge Musikere-konkurranse og vant, som første norske musiker, EMCY-prisen i Menuhin Competition.

Hagen er utdannet ved Barratt Due musikkstudent med Stephan Barratt-Due og Alf Richard Kraggerud, og ved Hanns Eisler Hochschuke für Musik i Berlin med Antje Weithaas. Hun spiller på en C. Bergonzi, også kjent som «Kreisler-Bergonzi», velvillig utlånt fra Dextra Musica.

Hidle har spesialisert seg på samtidsmusikk og formidling, og jobber innenfor flere sjangre og konstellasjoner. Hun går stadig nye veier på sin søken etter å presentere musikk på nye måter.

Hun har urframført verk av blant andre Synne Skouen, Trygve Brøske, Erlend Skomsvoll og Mats Gustavsson, og repertoaret hennes spenner milevidt, fra samtidsmusikk, barokk og folkemusikk til tango, opera, jazz og egne arrangementer av klassiske verk.

Hidle har vunnet flere internasjonale priser, og i 2016 ble hun tildelt Kulturrådets arbeidsstipend for unge kunstnere. Hun har holdt solokonserter over hele verden og på festivaler som Festspillene i Nord-Norge, Olavsfest og Kongsberg jazzfestival.

Hun er utdannet ved NTNU med Øivind Farmen, Norges musikkhøgskole med Frode Haltli, Det Kongelige Danske Musikkonservatorium med professor Geir Draugsvoll og ved Det nasjonale musikkonservatorium i Beijing med professor Xiaoqing Cao.

Trondheimsolistene er internasjonalt anerkjente for å representere kammermusikk på aller høyeste nivå.

Lidenskapelige framførelser, nyskapende tolkninger og ungdommelig energi og spilleglede kjennetegner ensemblet, enten de gjør kritikerroste innspillinger, holder konserter fra Lofoten til Berlin, eller gjør forfriskende prosjekter med musikere fra andre sjangrer. De sier selv at tilknytningen til Trondheim, den trønderske naturen og de skiftende årstidene gir dem den unike klangen - autentisk, oppriktig og inspirerende.

Juniorsolistene er et slags «aspirantorkester» eller rekrutteringsorkester til Trondheimsolistene. Orkesteret består av talentfull ungdom mellom 16 og 20 år fra kulturskolene i Trøndelagsdistriktet. Disse lærer kunsten å spille kammermusikk ved å speile Trondheimsolistenes spillestil, og tas til slutt opp i hovedorkesteret. Juniorsolistene ble startet i 2001 av Sigmund Tvete Vik og dagens kunstneriske leder er Alex Robson, begge disse var med i Trondheimsolistene fra starten i 1988.

Jazzmusiker og pianist Skomsvoll har de seinere årene utvidet nedslagsfeltet sitt som arrangør, komponist og dirigent. Han har to Spellemannpriser og vant i 2014 Buddy-prisen, den høyeste utmerkelsen i det norske jazzmiljøet.

Ida Løvli Hidle bestilte et verk av Skomsvoll til sin debutkonsert i København i 2016. De fant en felles plattform i samfunnsengasjementet og muligheten musikk har for å «kunne være en form for samfunnskritikk med skråblikk på blant annet fordommer mot trekkspill.» De tok derfor utgangspunkt i de mange gatemusikantene som hadde funnet veien til både København og Oslo. Men så gikk borgerkrigen i Syria inn i en ny fase. Mange flyktet til Europa, som viste seg fra en særs usolidarisk side, og særlig Danmark, som vedtok en streng og kontroversiell migrasjonslov. For Hidle og Skomsvoll ble det derfor nødvendig å kommentere dette, siden verket skulle urframføres nettopp der.

Hidle sier videre i sitt forord til utgivelsen av verket på LAWO i 2023: «Erlends poetiske titler til de ulike satsene i Clashes, er blant annet inspirert av den kreative stilen forfatteren Gert Nygårdshaug bruker til sine kapitler. De kan leses som enkeltstående og løsrevede titler, eller også titler som forsøker å forstå eller undersøke hvordan det oppleves å være migrant, eller forsøksvise betraktninger rundt noen ulike sider av dette komplekse temaet.»

Stykket balanserer nennsomt solo akkordeon mot strykeorkester og det veksles mellom forgrunn og bakgrunn, mens melodifraser og musikalske løp settes opp mot et urolig rytmisk akkompagnement. Stemningen i stykket er intens og urovekkende, musikken søkende og urolig, men samtidig melankolsk, og solist og orkester både kommenterer hverandre og gnisser mot hverandre. I finalesatsen overtar etter hvert en rask vals, og verket ender i en bitonalitet, der akkompagnementet avslutter i dur og valsemelodien i moll, som kanskje nettopp en kommentar til verdens motkrefter.

Den amerikanske fiolinisten, sangeren og komponisten Shaw ble i 2013 tildelt Pulitzer-prisen som den yngste komponist noen gang. Hun er en spennende samtidskomponist som både utforsker og utvisker sjangergrenser, og var festivalkomponist under Kamfest 2021.

Entr’acte betyr ‘mellom satsene’. Under en framføring av Haydns strykekvartett op. 77 nr. 2 ble Shaw så begeistret av overgangen til triodelen i tredje sats at hun måtte skrive et verk om dette øyeblikket.

Entr’acte er en slags musikkhistorisk vandring fra barokken via klassissismen til romantikken, modernismen og minimalismen i nettopp den tradisjonelle tredjesatsens menuettform med en triodel som omdreiningspunktet i satsen. En leken og nysgjerrig vandring i hennes overveiende melodiske univers.

Selv sier hun at hun elsker hvordan musikk noen ganger kan plutselig ta deg gjennom speilet til den andre siden, til en absurd og forvrengt virkelighet med skarpere konturer og forsterkede farger.

Price var den første kvinnelige afrikansk-amerikanske komponist som fikk framført sitt verk med et symfoniorkester. Året var 1933 og Chicago Symphony Orchestra urframførte Symfoni i e-moll, et verk som i 1932 hadde funnet førstepris i den nasjonale konkurransen Wanamaker Foundation Awards.

Strykekvartett nr. 2 i a-moll skrev hun i 1935 og dette er det mest storskala kammermusikalske verket som er bevart fra hennes hånd. Kvartetten er virtuos og tettvevd, der hver sats er som en egen verden. Price skrev ofte tredje sats, tradisjonelt en dansesats, som en juba, eller hambone – en livlig utadvendt solodans med afrikanske røtter. Jubaen har gjerne kroppsperkusjon, tramp og klapping som del av dansen siden slavene var nektet å bruke trommer. I Prices sats får vi disse synkoperte rytmene mesterlig flettet sammen med folkesangelementer og kunstmusikalske dissonanser.

Kvartetten ble aldri framført i hennes levetid, og utgitt først i 2019.

I 1890 tilbrakte Tsjajkovskij tre måneder i Firenze mens han ferdigstilte operaen Spardame og skrev på balletten Nøtteknekkeren. Samtidig skrev han noen skisser til et nytt bestillingsverk til St. Petersburg kammermusikkselskap. Skissene skulle ende opp som andre sats i en strykesekstett med navnet Souvenir de Florence.

Verket åpner selvsikkert og med en rastløs energi balansert mot et lyrisk andretema, som en italiensk serenade. Andre sats er nok den satsen som mest frambringer det italienske med en melankolsk melodi over et varsomt akkompagnement før vi får et brudd, et slags «vindfullt» øyeblikk, en lydeffekt der det kun spilles med den ytterste delen av buen. Men snart er vi tilbake til det melodiøse og inderlige.

Tredje sats er russisk territorium, både melodisk og stemningsmessig. Triodelen gir et rytmisk frampeik til Nøtteknekkeren. Også finalesatsen er mer russisk enn italiensk og den folketoneaktige melodien utforskes til det fulle og ender i en intens fuge. Tsjajkovskij skal ha sagt om denne at «det er utrolig hvor fornøyd jeg er med mitt eget verk».

Strykesekstetten fikk en privat urframføring i St. Petersburg kammermusikkselskap 10. desember 1890, men hverken han eller musikerne var fornøyde og han trakk verket tilbake. To år senere, etter revidering av særlig de to siste satsene, ble verket presentert på nytt samme sted 6. desember i 1892, men da på et offentlig evenement.

Camilla Rusten

Her er flere konserter vi spiller denne sesongen som du kanskje vil like!