Beethoven er nok mest kjent for sin mørke signatur, men hans lyse, humoristiske side kommer klart fram på denne konserten. Hans fjerde symfoni er både fortryllende og skøyeraktig, full av munter og god stemning. Beethovens sjuende er også et av hans mest muntre verk, mer rustikt i uttrykket og kjent for sin rytmiske energi og vitalitet. Den fengslende andresatsen er kanskje den satsen blant alle hans symfonier som har gjort størst inntrykk på tilhørerne.

Hans glitrende trippelkonsert gestaltes her av tre blad Maisky – sesongens solist får musikalsk følge av sine to barn; pianisten Lily og fiolinisten Sascha. Trippelkonserten er den eneste i sitt slag, og er både solistisk, kammermusikalsk og orkestral med stor bravur i yttersatsene og en gripende uttrykksfullhet i den langsomme andresatsen.

In November, my colleagues and I will climb what will no doubt be the highest summit of all our music making together - the Beethoven Cycle Part I. Over the course of 3 concerts in 3 weeks, we will perform for you Symphonies 1, 3, 4, 7 and 9, paired with Piano Concerto No 3 and the Triple Concerto.

Performing Beethoven as a Cycle will be a fantastic challenge and opportunity: a challenge because Beethoven’s music is like an X-ray; as a musician/orchestra, one cannot hide behind anything, all our musical being is exposed by Beethoven’s soul baring music! And it will be an opportunity to infuse ourselves in Beethoven’s mighty music. Living face to face with this giant’s very first symphony to his last will be PURE JOY!

Beethoven did not give up on his life as a composer despite losing his hearing throughout his adult life. His titanic inner strength is a true Miracle - his resilience, endless striving for higher ideals, the fight against himself for his life’s vocation and love - Music. And this inner strength is the essence of his Music. It shines brilliantly in every single note and makes Beethoven peerlessly great. There is something so universally Good, Just and Right in his music, and these qualities are born out of the furnace of his tremendous sufferings and strivings. For me, Beethoven is the highest ideal one can achieve in Music. I am so honored and thrilled to perform these works as an immersive Cycle with my colleagues for you.

Beethoven 4th: oh, how I delight in the 4th symphony! It is a unique Symphony of all the Nine, showing off so many facets of Beethoven. In this Symphony, Beethoven is elegant, playful, dreamy yet passionate and forceful, the changes of mood occuring very fast yet in a completely cohesive and organic manner, made possible by Beethoven’s absolute mastery of compositional technique. In this symphony, his harmonic design is truly adventurous. From the very beginning, he starts off in the wrong tonality and the journey to the right key is a stroke of genius! Of course music like this doesn’t “write itself”… I can just about imagine how much revisions and experiments he must have done to get it like this - so imaginative yet so compact! The 4th is a delightful example of the Giant Beethoven in a good mood in his Music…in this symphony, there is less striving and overcoming, and more playfulness and enjoying… I absolutely adore this symphony.

Beethoven 7th: LIFE force itself. Life affirming. Life confirming. All the Joys of Life, and what makes us move - heartbeat, oxygen, Sun! This amazing symphony holds one trillion mega watts of energy - and in the very heart of it, one of the most sorrowful music Beethoven ever wrote. Perhaps it can be viewed as a self Portrait of Beethoven himself… Always striving to become a better Artist, always wanting to do Good, always loving Mankind, always aiming higher - all this energy and purpose to life - yet bearing his own personal cross of deafness…this Symphony is Beethoven’s intoxication with Life itself - all of the joys that holds its sorrows in the heart…

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera siden 2017, og før det første gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea.

Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt, for sin lidenskap og styrke, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. Hun har jobbet med orkestre som Sächsische Staatskapelle Dresden, WDR Sinfonieorchester Köln, Bamberger Symphoniker, Royal Liverpool Philharmonic Orchestra, Minnesota Orchestra, symfoniorkestrene i blant annet Cincinnati, St Louis, Indianapolis, Seattle, Göteborg, Singapore, Tokyo og Toronto, Oslo-Filharmonien, Kungliga Filharmonikerna i Stockholm og Orchestra del Teatro di San Carlo di Napoli. Kommende debuter inkluderer blant annet Concertgebouworkest i Amsterdam, San Francisco Symphony, Rotterdam Philharmonic Orchestra og Danish National Symphony Orchestra.

Hun startet sin musikalske karriere som cellist, og vant i 1994 Den internasjonale Rostropovitsj-konkurransen i en alder av 11 år. I årene som fulgte var hun solist med alle de største orkestrene, som Berliner Philharmoniker, New York og Los Angeles Philharmonic, Boston, Chicago, Bayerischen Rundfunks og London Symphony Orchestras. Hennes EMI-innspillinger er både prisbelønte og bestselgende verden over.

Israelske Mischa Maisky omtales som et ikon, en levende legende og en verdensstjerne. Hans intense ekspressivitet blandet med en distinkt romantisk spillestil gjør ham til en favoritt på konsertscener verden over.

Maisky ble født inn i en musikalsk familie i Riga (både broren og søsteren spilte) og gikk gradene der fra musikkskole via musikkonservatorium til han som 17-åring dro til Leningrad og videre musikkstudier. Etter sin debutkonsert med Leningradfilharmonikerne i 1965 fikk han kallenavnet «den nye Rostropovitsj» og året etter var han prisvinner i den internasjonale Tsjaikovskij-konkurransen i Moskva og endte opp som Rostropovitsj’ elev ved konservatoriet der. I 1970 ble han tatt for å kjøpe en kassettspiller på svartebørsen, og etter 18 måneder i en arbeidsleir ved Gorky, emigrerte han til Israel. Under en turné til USA ble han, etter en konsert i Pittsburgh, forært en Montagnana-cello fra 1700-tallet av en anonym beundrer, og den spiller han på den dag i dag. I USA studerte han hos Gregor Piatigorskij, og er dermed den eneste i verden som har studert under både Mstislav Rostropovitsj og Piatigorskij!

Han debuterte i Carnegie Hall i 1973, begynte sin internasjonale karriere i 1975, debuterte i London i 1976 og i 1995 dro han tilbake til Russland og spilte med det Russiske nasjonalorkester.

Maisky har en imponerende diskografi, har spilt med alle de ledende orkestre og dirigenter, og er sesongens solist hos TSO i 22/23.

Lily Maisky ble født i Paris, og flyttet til Brussel kort tid etter. Hun begynte å spille piano i en alder av fire år, med Lyl Tiempo, og var elev ved Purcell School of Music i London fra 2001 til 2005, hvor hun også studerte jazzpiano. Hun har holdt konserter over hele Europa, og hun turnerer jevnlig i Det fjerne østen, Nord- og Sør-Amerika. Lily har gitt ut flere innspillinger på Deutche Grammophon og EMI. Lily har en forkjærlighet for kammermusikk og spiller ofte i duo med Mischa Maisky, og også i Maisky Trio med broren. Lily er den stolte eieren av det siste instrumentet til den legendariske Arturo Benedetti Michelangeli.

Sascha Maisky ble født i Brussel i 1989 og begynte å spille fiolin i en alder av tre år. I en alder av tolv ledet hans musikalske utdannelse ham til Purcell School of Music med professorene Macej Rakowski og Evgueny Grach. Han debuterte i Carnegie Hall i 1997, med Saint-Saens Dyrenes karneval. Sascha opptrer regelmessig på prestisjetunge arenaer som Queen Elisabeth Hall, Wigmore Hall, Buckingham Palace, Brussels Conservatoire og Prague Castle. Sascha Maisky spiller jevnlig i Maisky Trio med Mischa og Lily, og de fremfører ofte Beethovens trippelkonsert. Etter å ha fullført sine studier i England med æresbevisninger, flyttet Sascha til Wien hvor han studerer under Boris Kuchnir.

Sommeren 1806 tilbrakte Beethoven som gjest hos prins Lichnovskij på hans landsted i Schlesien, i dag i det sørvestlige Polen. På en dagvisitt ved grev Franz von Oppersdorffs slott i nærheten overvar de en framføring av Beethovens andre symfoni med grevens private orkester. Greven var meget begeistret og skal ha bestilt en ny symfoni av Beethoven. Beethoven var allerede i gang med en ny symfoni, men la den til side for å komponere noe som minnet mer om stemningen i symfoni nr. 2. Det som skulle bli nr. 5 ble lagt vekk, og i løpet av en måneds tid var symfoni nr. 4 ferdigskrevet.

Symfoni nr. 4 er nok den mest oversette og minst spilte av Beethovens symfonier. En lys og munter symfoni mellom to mørkere og mye mer banebrytende og krevende verk må nødvendigvis havne i skyggen. Robert Schumann skal ha omtalt symfoni nr. 4 som en slank gresk ungpike mellom to norrøne giganter. Men symfoni nr. 4 er ingen lettvekter. Selv om den stundom låner øre til Haydn, er den beethovensk til fingerspissene med sin framoverlente energi, briljante utvikling av små musikalske ideer og forbløffende akkordprogresjoner.

Symfonien starter lavmælt og langsomt med en nærmest foruroligende mollstemt atmosfære som nok en gang utsetter i det lengste å lande i hovedtonearten. Den har da også blitt sammenlignet med åpningen av Haydns Skapelsen. En overstrømmende og akselererende passasje leder oss raskt fram til det brusende hovedtemaet i dur, som et lysende fyrverkeri som eksploderer ut av mørket.

Andre sats er et eksempel på en av Beethovens «enestående nyskapinger» og en slags favoritt hos ham for å skape sterk kontrast: et gjentakende rytmisk motiv under myke smektende melodier. Tredjesatsens tradisjonelle menuett er igjen en høyenergisk scherzo med en kontrasterende, dansende trio-del. Her har Beethoven valgt å både repetere triodelen og den gjentakende A-delen slik at satsen for første gang er femdelt i en slags rondoform. Sistesats er voldsom og stormende; en flommende elv av strålende humør. Satsen ruller avgårde, men mot slutten spilles temaet i et slags halvt, haltende tempo som om musikken holder på å gå tom for energi, en slags haydnsk spøk, før det heseblesende tempoet er tilbake i en rakettavslutning.

Beethovens symfoni nr. 4 er et fortryllende og humoristisk verk, eller som Nobelprisvinner Romain Rolland skrev: «en ren og vakker blomst som bevarer duften av solskinnsdagene».

Trippelkonserten er den første (og eneste) i musikkhistorien. Klavertrio var et mye benyttet ensemble i kammermusikken, særlig siden hammerklaveret (introdusert ca. 1770) raskt erstattet cembaloet. Klaveret var da også pianisten Beethovens foretrukne instrument og han skrev kontinuerlig for instrumentet, om det var solostykker, kammermusikk eller i konsertsammenheng. Han hadde skrevet tre stykker for klavertrio i 1795 og gitt ut som sitt opus 1. I 1804 finner han igjen fram denne kombinasjonen, men nå som solist i en konsert. Og Beethoven fornekter seg ikke: Her er en solokonsert der solistinstrumentet varierer fra frase til frase; en kammermusikalsk klavertrio foran et orkester; og til slutt en klavertrio sammen med et fullt orkester. Beethoven lykkes i denne konstruksjonen fordi han lar følelser og menneskelighet være sine ledestjerner. Gjennom en finstemt og omhyggelig balanse mellom klangen i de ulike soloinstrumentene og orkesteret får solistene små pustepauser der de spiller alene med orkesteret, eller sammen med minimalt akkompagnement fra orkesteret.

Etter sigende skal konserten være komponert til Beethovens kongelige elev, erkehertug Rudolf (Rudolf von Habsburg-Lothringen). Rudolf var rundt 16 år, og man mener derfor at Beethoven skrev en briljerende, men relativt enkel del for piano, mens de to andre solistene har en modnere og litt mer teknisk utfordrende rolle. Disse skulle altså støtte oppunder pianosolisten, men det finnes ingen skriftlige bevis på at Rudolf faktisk var pianosolist under urframføringen av dette verket. Den fant visstnok sted først i 1808, i sommerkonsertserien i Augarten i Wien.

Konserten spilles sjelden og kritikerne er todelte: noen mener det er for lite dialog mellom orkester og solister til å kunne kalle det en konsert, og at Beethoven her komponerer av plikt, ikke inspirasjon. Andre mener den er et mesterverk og at den sammen med symfoni nr. 3, som er komponert på samme tid, viser hele Beethovens spekter der trippelkonserten balanserer den voldsomme Eroica-symfonien med genialitet og lyrisk eleganse.

Året er 1811: Beethovens suksesser med blant andre Skjebnesymfonien og Pastoralesymfonien har gitt ham ry som samtidens ledende komponist. Men han har store helseproblemer, og legen beordrer ham til et lengre opphold i kurbyen Teplice i Böhmen vinteren 1811/1812. Det er her Beethoven skriver størsteparten av sin sjuende symfoni.

Beethoven dirigerte selv urframføringen 8. desember 1813, under en veldedighetskonsert for soldater som ble såret i slaget ved Hanau noen måneder tidligere. Konserten var en suksess og symfonien ble overstrømmende godt tatt imot av det wienerske publikum.

Symfoni nr. 7 har den lengste introduksjonen av alle Beethovens symfonier, og her presenteres sentrale tonearter, korte skalamotiv, kromatiske figurer og rytmiske figurer som er bærende musikalske elementer i symfoniens fire satser. Åpningen er igjen en tonal utfordring for publikum; hovedtonearten bekreftes ikke før fløytene introduserer hovedtemaet etter nesten fire minutter. Det ustanselige rytmiske motivet, en kort punktert figur, driver satsen framover, og opphører kun i korte forventningsfulle øyeblikk. Nok et typisk beethovensk dramatisk element, der gapende øyeblikk av stillhet varsler om (plutselige) endringer i den musikalske utviklingen.

Den populære andresatsen med sine lange melodilinjer over gjentakende rytmiske motiv, og med uventede harmoniskifter var en så umiddelbar publikumsfavoritt at den måtte spilles på nytt før man kunne fortsette med tredje sats!

Tredje sats er dansende, hoppende og fylt til randen av livsglede, og den mektige finalesatsen gir lytterne ingen pause fra det rytmiske drivet. Tvert imot bygges det opp til en åndeløs, livsbejaende, vanvittig avslutning på symfonien som Beethoven selv omtalte som «et av mine beste verk».

Camilla Rusten

I november spiller vi hele tre konserter med Beethovens symfonier 1, 3, 4, 7 og 9. Gå ikke glipp av høstens Beethoven-bonanza!