På kveldens konsert går startskuddet for en flott Beethoven-bonanza, og første stopp er hans aller første symfoni. Den står liksom litt i spagat; den lener seg tydelig på Haydn og Mozart før ham samtidig som den peker framover mot det som skal bli utgangspunkt og målestokk for komponistene som kommer etter ham. Hans tredje symfoni, Eroica-symfonien, regnes som det store steget, ikke bare i symfonisk sammenheng, men også i selve musikkhistorien. En revolusjon som skulle bli et av hans mest populære og innflytelsesrike verk.

Beethovens Klaverkonsert nr. 3 blir i denne sammenhengen som broen mellom de to symfoniene, og mellom to verdener; mellom en Beethoven som ennå ikke har løsrevet seg fra de gamle mesterne, og en innovativ og frigjort Beethoven som danner selve grunnlaget for den videre utviklingen. Konsertens første sats har tydelig inspirasjon fra Mozarts sene klaverkonserter, men avslutningen av satsen, og resten av verket, ruller av gårde i Beethovens mer kjente, dramatiske stil.

In November, my colleagues and I will climb what will no doubt be the highest summit of all our music making together - the Beethoven Cycle Part I. Over the course of 3 concerts in 3 weeks, we will perform for you Symphonies 1, 3, 4, 7 and 9, paired with Piano Concerto No 3 and the Triple Concerto.

Performing Beethoven as a Cycle will be a fantastic challenge and opportunity: a challenge because Beethoven’s music is like an X-ray; as a musician/orchestra, one cannot hide behind anything, all our musical being is exposed by Beethoven’s soul baring music! And it will be an opportunity to infuse ourselves in Beethoven’s mighty music. Living face to face with this giant’s very first symphony to his last will be PURE JOY!

Beethoven did not give up on his life as a composer despite losing his hearing throughout his adult life. His titanic inner strength is a true Miracle - his resilience, endless striving for higher ideals, the fight against himself for his life’s vocation and love - Music. And this inner strength is the essence of his Music. It shines brilliantly in every single note and makes Beethoven peerlessly great. There is something so universally Good, Just and Right in his music, and these qualities are born out of the furnace of his tremendous sufferings and strivings. For me, Beethoven is the highest ideal one can achieve in Music. I am so honored and thrilled to perform these works as an immersive Cycle with my colleagues for you.

Beethoven 1 "The New Beginning"

The beginning of Beethoven’s journey as a Symphonist, as a mature composer. The beginning of Romanticism in Music - in which one’s emotions, HUMAN emotions, become more and more important and the mode of expression becomes more and more dramatic and fearless. The beginning of the Orchestra as a virtuoso instrument, the Symphony as an outpouring of the Composer’s (individual’s) heart to Mankind. All these Beginnings were put in motion by Ludwig van Beethoven when he wrote his First Symphony. Beethoven’s voice is fresh, energetic, innocent, humorous, yet there are unavoidable flashes of the invincible artistic will and inner determination that will soon awaken and come into full force. So this is how it all began…

Beethoven 3 “Eroica” composed soon after a letter Beethoven wrote on 6th October 1802, now known as Heiligenstadt Testament, the 32-year-old Beethoven’s Will, Eroica represents a quantum leap in Beethoven’s output as a composer, as well as a “Rebirth” in Beethoven’s own life. It was written after he chose Life over death, after he chose to strive and do everything in his power to fulfill his artistic destiny and the highest potential in himself. So began his daily promethean battle against the endless suffering imposed on him by his permanently worsening and irreversible hearing loss… determined to overcome all obstacles, he strove to attain the absolute highest ideals by focusing on his Inner Voice… the first major result is Eroica, the greatest symphony ever written. Everything about this symphony is Great - its compositional mastery, its length, what it demands from the performers, its emotional scope, its message to Humanity… from now on, Beethoven’s life would be devoted to Music, and he would Run his Course to Victory (as a result of his relentless titanic strivings).

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera siden 2017, og før det første gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea.

Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt, for sin lidenskap og styrke, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. Hun har jobbet med orkestre som Sächsische Staatskapelle Dresden, WDR Sinfonieorchester Köln, Bamberger Symphoniker, Royal Liverpool Philharmonic Orchestra, Minnesota Orchestra, symfoniorkestrene i blant annet Cincinnati, St Louis, Indianapolis, Seattle, Göteborg, Singapore, Tokyo og Toronto, Oslo-Filharmonien, Kungliga Filharmonikerna i Stockholm og Orchestra del Teatro di San Carlo di Napoli. Kommende debuter inkluderer blant annet Concertgebouworkest i Amsterdam, San Francisco Symphony, Rotterdam Philharmonic Orchestra og Danish National Symphony Orchestra.

Hun startet sin musikalske karriere som cellist, og vant i 1994 Den internasjonale Rostropovitsj-konkurransen i en alder av 11 år. I årene som fulgte var hun solist med alle de største orkestrene, som Berliner Philharmoniker, New York og Los Angeles Philharmonic, Boston, Chicago, Bayerischen Rundfunks og London Symphony Orchestras. Hennes EMI-innspillinger er både prisbelønte og bestselgende verden over.

Den israelske pianisten Boris Giltburg hylles over hele verden som en dypt følsom, innsiktsfull og overbevisende musikktolker. Han spiller jevnlig konserter i verdens mest prestisjefylte saler og kritikere har rost hans lidenskapelige og historieformidlende framføringer: "samspillet mellom åndelig ro og ettertrykkelig engasjement er gripende, og man kunne ikke ønske seg en mer opplysende, lyrisk eller mer rikt formulert tolkning" (Suddeutsche Zeitung).

For å feire Beethoven-jubileet i 2020 startet Giltburg et unikt prosjekt for å spille inn og filme alle 32 av Beethovens klaversonater, og dokumentere prosessen i en blogg. Han spilte også inn alle Beethovens klaverkonserter med Royal Liverpool Philharmonic og Vasily Petrenko, deltok i BBCs TV-serie "Being Beethoven", og fremførte både konserter og sonater live.

Giltburg føler et sterkt behov for å engasjere publikum også utenfor konsertsalen. Han blogg "Classical music for all" retter seg mot et publikum som ikke er eksperter på klassisk musikk, og han skriver jevnlig artikler i anerkjente magasiner og aviser. Under lockdown-perioden våren 2020 streamet han regelmessig liveopptredener og mesterklasser hjemmefra, og hadde mer enn 1 million visninger.

Beethoven var blitt 25 år før han begynte på sin første symfoni. Han hadde da allerede etablert seg som en glimrende pianist og en etterspurt komponist, og hadde skrevet en stor mengde kammermusikk og sin første klaverkonsert. Men fremdeles var symfonier og strykekvartetter et ubeskrevet noteblad. Å skulle etterfølge de to store mesterne Haydn og Mozart i disses uovertrufne sjangre var nok noe den selvkritiske Beethoven ikke ville begi seg ut på før han var sikker på å kunne måle seg med sine idoler.

I 1792, da han var 22 år, dro Beethoven til Wien og gikk i lære hos Haydn. De to gikk ikke overens og studietiden varte da også bare ett års tid. To år senere begynte han på skissene til en symfoni, men fikk problemer med finalen, og skissene ble liggende. På høsten i 1799, etter å ha komponert sine første strykekvartetter, vendte han tilbake til symfonien.

Beethovens symfoni nr. 1 er wienerklassisistisk i all sin prakt, den er lettbeint, men elegant, og for det moderne publikum knapt til å lee på øyelokket av. Men for datidens tilhørere hadde Beethoven tilført symfonien mange nyskapende element.

Første sats’ langsomme innledning forsøker i det lengste å «unngå» å lande i hovedtonearten C, og hele symfonien bærer preg av en harmonisk eventyrlysten Beethoven som går sine egne veier. Han gjør større bruk av blåseinstrumentene, særlig treblåserne, noe som gir verket en helt «ny» klangfarge. Den langsomme andresatsen er som en rolig spasertur. Et beskjedent fugeliknende tema spilles over et underliggende rytmisk mønster i pauke; å inkludere pauke i denne satsen var også noe helt nytt.

Tredje sats har fått tittelen Menuett, men denne satsen er langt fra dansbar, snarere en livlig scherzo med store dynamiske kontraster og hurtige stemningsskift som er både mektige, elegante, listige og viltre. Finalen åpner med et ertende motiv; en nølende skala som fiolinene har problemer med å få fullført, før de endelig og med stor bravur leder an i et energisk hovedtema og et fyrverkeri av en avslutning.

Beethovens symfoni nr. 1 ble urframført 2. april 1800 i Burgtheater i Wien, og Allgemeine Musikalische Zeitungs anmelder skrev at Beethoven i symfonien demonstrerte stor kunstnerisk ferdighet, nyskaping og et vell av ideer, men at dens største svakhet var at «treblåserne ble for mye brukt slik at det ble musikk for et korps heller enn et symfoniorkester.»

Konserten i Burgtheater var Beethovens første «støttekonsert». «Støttekonsertene» var den gangen arrangert av komponistene selv til egen inntekt, og foruten symfoni nr. 1 sto en Mozart-symfoni, utdrag av Haydns Skapelsen, en av hans tidlige klaverkonserter (sannsynligvis nr. 1), pianoimprovisasjoner og en septett (op. 20) på programmet. Han hadde egentlig tenkt å presentere sin klaverkonsert nr. 3 på denne konserten, men ble ikke ferdig i tide. På dette tidspunktet var kun første sats ferdig, samt grovskissen av andre sats, og det skulle ta over tre år før den ble framført. Til og med da hadde han ikke rukket å skrive ut solopartiene – Beethoven hadde alt i hodet, og Ignaz von Seyfried, Theater an der Wiens dirigent som var bladvender for Beethoven på konserten, bemerket etterpå at notearkene var stort sett tomme eller det var skrevet ned noen få «egyptiske hieroglyfer». Beethoven hadde gitt von Seyfried et blikk når han skulle bla, og denne hadde vært svært engstelig for å overse signalene, noe Beethoven hadde moret seg stort over.

I årene 1801-02 begynte han å bli klar over hørselsproblemene sine, noe som førte ham ut i en depresjon – han overveide selvmord, men skrev i et brev til sine brødre at «kunsten holder meg tilbake». Klaverkonsert nr. 3 er mørkere og mer følelsesladet enn de to foregående, og vi er på vei mot den mer modne Beethoven. Konserten gjør også bruk av de teknologiske framskrittene ved utviklingen av pianoet. I de siste tiårene av 1700-tallet begynte pianobyggere å gradvis utvide klaviaturet fra fem oktaver til sju, og i denne konserten har Beethoven skrevet for et moderne klaver over alle sju oktaver.

Hovedtemaet i første sats er kort og bryskt, men balanseres av et langt mer melodiøst andretema. Det tar tid før solisten kommer inn, nesten så man skulle tro at det er en symfoni som utfolder seg på podiet, om det ikke var for klaveret og solisten som sitter der. Konserten låner øre til Mozarts klaverkonsert i c-moll gjennom et mer intrikat og spennende samspill mellom solist og orkester.

Andre sats er som en oase av ro mellom to stormende satser. Den åpner med solo klaver og etter hvert et lavmælt akkompagnerende orkester. En vakker duett mellom fløyte og fagott utspiller seg over et delikat klangteppe av strykere og bølgende arpeggio (brutte akkorder) i klaver. Tredje sats åpner med et danseliknende, muntert tema, og hele satsen er overskudd og strålende humør, men med temperamentsfulle innslag.

Konserten ble urframført på nok en «støttekonsert» sammen med urframføringene av hans andre symfoni samt oratoriet Christus am Ölberge, i tillegg til et gjenhør av symfoni nr. 1 på Theater an der Wien, 5. april 1803.

Med symfoni nr. 3 tar vi det største og mest definitive skrittet ut av klassisismen og inn i romantikken og Beethovens musikalske univers. Her møter vi en symfoni som er nesten dobbelt så lang som det som var vanlig, mer kompleks, mer dramatisk ekspressiv, mer harmonisk eksperimentell og med større tematisk bearbeiding. Den ble først framført privat i en av prins Lobkowitzs residenser, før dens offentlige premiere fant sted 7. april 1805 i Theater an der Wien. Symfonien ble fikk en blandet mottakelse, den ble nok for krevende for et publikum som var vant til å bli underholdt, og her ble de utfordret til å lytte og til å ta et mer kritisk standpunkt til det de ble presentert for.

Første sats åpner med et brak og to skarpe smell, ikke en «myk» introduksjon som var mer vanlig, og satsen er også mye mer virtuost krevende for orkesteret. Satsen presenterer flere temaer, fragmenter av temaer og motiver som lekende fletter seg inn i hverandre. Mektige høydepunkt kontrasteres med melodiøs eleganse, og rytmiske driv punkteres av forskjøvede aksenter.

Andre sats er unik; en sørgemarsj med et langt hovedtema, fortvilet og tragisk, men som likevel viker for korte øyeblikk av håp. Temaet gjennomgår en fugeliknende utvikling og satsen avsluttes med en nølende oppløsning av det melodiske temaet. Kontrasten til den raske og livlige tredje sats er åpenbar; her er vi trygt plassert ute i naturen med rustikke melodilinjer og ikke minst hornsignaler. Før Beethoven var det vanlig med to horn, men Beethovens ideer trengte ett ekstra og dette er første gang tre horn blir brukt i en symfoni.

Der tidligere sistesatser gjerne gjorde bruk av foregående satsers temaer og «samlet sammen alle trådene», presenterer denne finalen to nye temaer som bearbeides og utvikles gjennom flere variasjoner: en linje i bass og en enkel liten melodi. Disse to forenes i en siste variasjon med fullt orkester, og, siden Beethoven er Beethoven, fortsetter temaene å utvikles i codaen før satsen avsluttes i et voldsomt klimaks.

Symfonien ble skrevet i en turbulent tid med den franske revolusjonen og dennes politiske og filosofiske omveltninger som bakteppe. Beethoven beundret Napoleon, og opprinnelig bar symfonien tittelen Bonaparte, men da den store generalen lot seg krone til keiser var Beethoven så skuffet at han strøk ut intitolata Bonaparte fra tittelbladet i et voldsomt sinne som etterlot hull i papiret. Da symfonien skulle publiseres var tittelen i stedet sinfonia eroica – «en heroisk symfoni … komponert til minne om en stor mann».

Camilla Rusten

I november spiller vi hele tre konserter med Beethovens symfonier 1, 3, 4, 7 og 9. Gå ikke glipp av høstens Beethoven-bonanza!