Tekst: Camilla Rusten

Har levende bilder i to dimensjoner så stor formidlingsevne? Prøv å se scenene på nytt med lyden avslått. Tårene er nå langt unna og den vanvittig skumle scenen som for få sekunder siden var nærmest ulidelig spennende, er nå redusert til en helt overkommelig bildeserie uten behov for en pute å gjemme seg bak.

Det som tilfører bildene på lerretet den uimotståelige magien er selvfølgelig lyden og især musikken. Den gir oss den tredje dimensjonen som vi trenger for å skape illusjonen om en verden vi kan tre inn i. Filmmusikkens viktigste funksjon er nemlig dette: å dra oss inn i filmuniverset, tolke bildene for oss og manipulere følelsene våre, og altså tilføre de todimensjonale bildene et lydlig univers, en romlig dimensjon og å gi bildene en emosjonell dybde.

Jo, den har flere virkemidler den benytter seg av. Den er for eksempel med på å etablere historisk og geografisk setting, den etablerer altså tid og sted, og forsterker dermed det narrative elementet. Komponisten kan skrive i en pentaton skala for å illudere det fjerne østen eller imitere John Byrd og Thomas Tallis for å si at nå er vi ved hoffet til Dronning Elisabeth 1. Musikken maskerer selve filmapparatet ved å skape kontinuitet, både ved hopp i tid og rom og i klippingen mellom kameravinkler og scener.

Slik fungerer den som lydbro, der musikken binder det hele sammen. Den setter stemningen i de ulike scenene ved for eksempel å legge inn smektende romantiske fioliner i scenen der det blir klart at de to elskende likevel ikke får hverandre eller smygende atonale akkorder som legger et slør av frykt over scenen.

Den gir oss også gjerne musikalske ledemotiv, altså musikalske tema som er knyttet til en person, en handling eller et objekt, og som følger disse gjennom filmfortellingen.

Et av de mest berømte ledemotivene er haitemaet i Haisommer, der John Williams lar to toner varsle haien bortsett fra den ene scenen der han bryter med dette, haien kommer «uannonsert» og vi skvetter himmelhøyt.

Ledemotivene kan komme i forkant som forvarsler på at personen eller stedet eller tingen kommer seinere i scenen, eller den kan spilles i en scene for å minne publikum på denne – slik kan musikken legges i lag på lag og både tolke og illustrere bildene, innholdet og betydningen for oss, og på denne måten utvide bildene med flere dimensjoner i det audiovisuelle samspillet.

Men i filmens spede begynnelse var det stumfilmen som regjerte – lyden slo gjennom i Hollywood først i 1927. Musikken, derimot, hadde slått følge med de levende bildene lenge før. Den første offentlige filmvisning noensinne, med brødrene Lumiere på Grand Café i Paris 28. desember 1895, ble akkompagnert av piano. Et par måneder seinere, i London 20. februar 1896, ble filmene vist til musikk fra trøorgelet i lokalet. Og i løpet av kort tid var det blitt vanlig at orkester akkompagnerte filmvisningene i mange av Londons teater.

Da egne kinosaler ble etablert, fulgte musikerne med. Musikken var mellomspill til «dialogkortene», skulle bidra med dramatisk effekt, fungere som lydbroer og akkompagnere monolog- og dialogscener. Den skulle også skjule eller maskere støyen fra det høylytte framvisningsutstyret. Funksjonen musikken hadde hatt i teateret, i balletten og i operaen, som kontinuerlig musikalsk følge gjennom aktene, fulgte dermed med over i de nye kinosalene. Om bildene ble akkompagnert av et helt orkester eller kun en organist eller pianist, var avhengig av størrelsen på salene og av kinoens økonomi. Det som ble spilt var helt tilfeldig, det kom an på hva musikerne hadde tilgjengelig der og da.

Dette økte selvsagt produksjonskostnadene, og var derfor unntaket heller enn regelen. I stedet anbefalte filmselskapene spesifikke musikkstykker til filmene, gjerne basert på stemningen eller dramatikken i de ulike scenene. Snutter fra verk av Tsjajkovskij, Grieg, Bach, Beethoven, Mozart, Verdi, Bizet og Wagner, alt som ikke var underlagt opphavsrettigheter, ble radbrekket for å passe til scenene.

Men i 1927 kom altså den første «talkien», The Jazz Singer, en spillefilm med noen få scener med både synkronisert tale og musikk på atskilte bånd formidlet gjennom høyttalere designet for talemikrofon. Og ganske snart gjør ny teknologi at lyd og dialog kan tas opp direkte på filmrullen. Nå flyttes gradvis filmlyd og -musikk over til høyttalere i kinosalen etter hvert som flere og flere går over til nyvinningen. Opptaksmulighetene gjør at musikken spilles inn på forhånd og filmstudioene får sine egne symfoniorkestre.

Mange filmkomponister emigrerte fra et urolig Europa til USA og alle hadde klassisk utdannelse, blant dem Erich Korngold, Max Steiner, Bernhard Herrmann, Alfred Newman, Elmer Bernstein og Miklas Rozsa. Dermed får vi en naturlig videreføring av orkestrenes betydning for musikk til film og av den klassiske seinromantiske komposisjonsstilen. Sjangeren dominerte Hollywoods golden era på 1940- og 1950-tallet.

Utover 60- og 70-tallet fulgte filmmusikken utviklingen innenfor populærmusikk og samtidsmusikk, særlig elektronisk musikk og synthesizerens mange muligheter ble utforsket til fulle.

Dette kan vi nok gi nestoren blant nålevende filmmusikkomponister, John Williams, mye av æren for. Og flere har fulgt i hans fotspor; Howard Shore, James Horner, Hans Zimmer, Ennio Moricone, Dennis Elfman og Alan Silvestri og flere til, har dominert filmmusikkindustrien de siste førti årene.

Kanskje er det nettopp derfor vi de siste 20-30 årene igjen har sett en oppblomstring av bruk av levende musikk med orkester på filmvisninger. I Trondheim har TSO samarbeidet med Kosmorama om visninger av for eksempel Trondheimsreisen-filmene med nykomponert musikk, og de har satt opp flere andre lydfilmer, som julefilmene Love Actually og The Snowman og de to første Harry Potter-filmene. Og publikum strømmer til – det er noe eget med å få musikken spilt live der og da under filmvisningen. Sirkelen er dermed sluttet og vi er tilbake der vi startet: med et levende orkester på scenen sammen med de levende bildene på lerretet.

Trondheim Symfoniorkester & Opera har et nært forhold til filmmusikk, og har i tillegg til å spille «live» under utvalgte filmvisninger i konsertformat, dedikert hele konserter til episke musikalske filmunivers, som f.eks. Hans Zimmer og A Night at the Movies.

Neste store film orkesteret medvirker i er den nye Flåklypa-filmen, «Fra Paris til pyramidene», som har premiere på kino 25. desember 2025. Filmen er en animasjonsfilm som har fått helt nyskrevet musikk av fiolinist og komponist Ola Kvernberg.

TSO ble en del av prosjektet etter forespørsel fra Ola Kvernberg om å gjøre innspilling av musikken han har komponert. Innspillingen ble gjort i Olavshallen i august 2025, med lydtekniker Tor Brevik og komponisten selv som innspillingsleder og produsent, og TSOs Jonathan M. Torsvik som co-pilot. Konsertmester var Cam Kjøll.