Noen verk trenger egentlig ingen presentasjon, og Verdis Requiem er et slikt verk. «Alle» har hørt Dies Irae-satsens rasende utforbakker, som er flittig brukt i filmer, tv-serier og tv-reklamer. Verdis Requiem rommer kolossale kontraster; fra det ubeskrivelig vakre til det drønnende dramatiske og det mektig himmelstormende. Operakomponisten maler her fram de store følelsene, og ingen av oss vil forlate konsertsalen uten å ha blitt berørt.

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera siden 2017, og før det første gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea.

Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt, for sin lidenskap og styrke, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. Hun har jobbet med orkestre både i Europa, Asia og Amerika.

Hun startet sin musikalske karriere som cellist, og vant i 1994 Den internasjonale Rostropovitsj-konkurransen i en alder av 11 år. I årene som fulgte var hun solist med alle de største orkestrene, som Berliner Philharmoniker, New York og Los Angeles Philharmonic, Boston, Chicago, Bayerischen Rundfunks og London Symphony Orchestras. Hennes EMI-innspillinger er både prisbelønte og bestselgende verden over.

Den svenske sopranen Miah Persson er internasjonalt anerkjent både som opera- og konsertsanger. Hun opptrer jevnlig i konsertsaler og operahus i New York, London, Milano, Wien, München, Brussel, Frankfurt, Los Angeles, Hamburg og andre større byer.

Rollene hun har sunget inkluderer Grete (Hans og Grete), Fiordiligi (Così fan tutte), Pamina (Tryllefløyten), Susanna (Figaros bryllup), Zerlina og Donna Elvira (Don Giovanni), Sifare (Mitridate, re di Ponto) og Sophie (Rosenkavaleren).

Den svenske hoffsangeren Anna Larsson debuterte internasjonalt i Mahlers andre symfoni med Berlinfilharmonien i 1997, og hadde sin operadebut som Erda i Wagners Ringen på Staatsoper Unter den Linden Berlin samme år.

Hun er kjent for sin tolkning av Mahler og synger ofte i hans 2. og 3. symfoni. Hun har også sunget Beethovens Missa Solemnis, Elgars Drømmen om Gerontius, Bachs oratorier, Brahms' Alto Rhapsody i tillegg til mye moderne repertoar.

Den norske tenoren Bror Magnus Tødenes fikk sitt store gjennombrudd da han i 2015 vant både 1. prisen og publikumsprisen ved Renata Tebaldi-konkurransen. Han ble i 2016 tilknyttet Wiener Staatsoper. Tødenes har sin utdannelse fra NTNU i Trondheim og ved det berømte Santa Cecilia-akademiet i Roma.

Han debuterte ved Den Norske Opera & Ballett i 2018, der han spilte Rinuccio i Gianni Schicchi. Samme år gjestet han Bergen Nasjonale Opera for første gang, som Styrmannen i Den flyvende hollender. Han har hatt tittelrollen i en konsertversjon av Mozarts opera La clemenza di Tito på Nasjonalteatret i Praha, og tolket rollen som Hylas i Berlioz-operaen Trojanerne ved Bastille-operaen i Paris.

Mika Kares er en av de mest internasjonalt ettertraktede bassene som opptrer i dag. I tillegg til Mozart og de store Verdi- og Wagner-rollene, omfatter hans repertoar slaviske og finske verk. Han opptrer på ledende operahus, konsertsaler og festivaler over hele verden.

Kares hadde nylig stor suksess i Beethovens niende symfoni med hr-Sinfonieorchester Frankfurt, i Mozarts Requiem med Chicago Symphony Orchestra og Wiener Philharmoniker, i Sjostakovitsj' fjortende symfoni med Oslo-filharmonien og i Mahlers åttende symfoni med Finlands Radios Symfoniorkester.

Trondheim Vokalensemble (TVE) består av profesjonelle sangere og er tilknyttet Nidaros domkirke og Vår Frue menighet og TSO. Ensemblet er viktig for TSOs operasatsning og for Nidarosdomen der de bidrar ved høymesser og begivenheter av nasjonal karakter. TVE arrangerer også konserter i egen regi. Frank Havrøy er ansatt som leder for kunstnerisk utvikling i Trondheim Vokalensemble.

Trondheim Symfoniske Operakor (TSO-koret) er tilknyttet Trondheim Symfoniorkester & Opera og deltar i TSOs produksjoner av opera og korverk. Koret holder et høyt musikalsk nivå, og har et variert og spennende repertoar. Dirigent for koret er Urša Lah, som er et kjent og respektert navn, både i nasjonal- og internasjonal korsammenheng.

Tekstene til den katolske kirkes dødsmesse inneholder en bratt kurve fra dyp inderlighet og bønn til høyspent dramatikk. Med sin veldige uttrykkskraft, som omfatter noen av Verdis mest inderlige og overveldende avsnitt, vant Messa da Requiem raskt et stort publikum og en unik plass i musikkhistorien.

Om Verdis Messa da Requiem heter det at det er hans beste opera, ”hans seneste opera i kirkeskrud”, som dirigenten Hans von Bülow kalte den, og i alle fall er det hans kanskje dypeste og vakreste kunstverk. Det er de store følelser som her settes ut for orkester, solister og kor, og som uttrykker fortvilelse, ydmykhet, sorg og håp med et utpreget latinsk temperament.

En av de personene Verdi så opp til med respekt og ærbødig­het var dikteren, humanisten og patrioten Alessandro Manzoni, mest kjent internasjonalt for romanen I promessi sposi (De for­lovede). Da han døde sørget Verdi over tapet ikke bare av en god venn, men også over tapet av en hederlig og ærerik mann i italiensk historie. Verdi foreslo for borgermesteren i Milano å skrive et Requiem, en dødsmes­se, til Manzonis minne som skulle oppføres på et­tårsdagen for hans død i mai 1874. Han som allerede hadde skrevet 25 operaer, ga seg nå i kast med en helt annen sjanger som dess­uten hadde religiøs tilknytning. Den politiske Verdi, han som sloss for et forent Italia, var ingen kirkens mann. Han var snarere fritenker, og hans idealer av mer menneskelig og kunstnerisk art. Verdi snakket om ”sjelens adel”. Troen var likevel en støtte for hjertet. For i både i Messa da Requiem og i de senere Quattro pezzi sacri (Fire ånde­lige sanger), finnes en inderlighet og følelse for den åndelig verden som lyser sterkt gjennom den operames­sige innrammingen.

Verket åpner i elegisk stemning med Requiem og Kyrie for solokvartett og kor, en bønn om evig hvile. I verkets hoveddel, Dies irae, vredens dag, med sine ni avsnitt, går musikken over i en mer dramatisk stemning, som forsterkes gjennom vekslingen mellom bass og tenor i Rex tremendae, mens det innføres mer lyriske og tidvis operapregede elementer i de øvrige. I sine operaer hadde Verdi studert menneskelige fenomener som død, hat, angst, vrede og skrekk, og dette høres i Dies irae-satsen. De voldsomme utbrudd i stortrommen, de skrekkslagne anrop fra koret, en bass-solist som nesten ikke klarer å stamme frem budskapet om dødens redsler, alt holdt i så perfekt stramme tøyler at det aldri klinger hult. Den religiøse atmosfæren opprettes i Offertorium: Domine Jesu for solokv­artett og i Sanctus for dobbeltkor, en monumental åttedelt fuge. Agnus Dei for sopran, mezzo og kor er et av verkets høydepunkter. Så følger Lux aeterna for mezzo, tenor og bass. I verkets avsluttende Libera me for sopran og kor gjenkalles deler av åpningen. Etter en mektig korfuge vender musikken tilbake til den elegiske stemningen.

Libera me har sin egen historie. Den hadde Verdi planlagt som sitt bidrag til et stort minnearrangement om komponistkollegaen Gioacchino Rossini, den andre av Verdis idealer og Italias gamle operamester, som døde i 1868. Dette prosjekt med deltagelse fra 11 italienske komponister ble det ikke noe av, og hans bidrag ble liggende i skuffen til Verdi fant at den passet utmerket inn i hans eget Messa da Requiem seks år senere. Ved uroppførelsen i Markuskirken i Milano 22. mai 1874 medvirket et orkester på 100, et kor på 120 samt fire av Italias fremste operasangere.

De elegiske stemningene i Messa da Requiem er forent med en dyp religiøs følelse og mange teatrale, nesten operapregede innslag. Verket er ironisk blitt omtalt som ”Verdis beste opera”. Men komponisten var seg helt bevisst at dette ikke skulle være kirkemusikk. Vel er det et religiøst verk, men ikke helt etter den messeordningen pave Pius V fastla allerede i 1570, og altså uegnet til kirkelig bruk. Det kunne ikke alle forstå, selv om mange oratorier og messer gjennom 1800-talet hadde vokst seg ut av kirken og inn i konsertsalen. Italia opplevde for øvrig en motreaksjon mot denne utviklingen i form av den såkalte Cecilia-bevegelsen som ønsket en ny verdighet i forhold til den religiøse musikken på basis av gamle tradisjoner. Men raset var utløst, og i dette ”oppbruddet” i den religiøse kunsten følte Verdi seg bekvem. Han var jo teatrets mann, ikke kirkens. Verdi behandler den gamle liturgiske teksten på en måte som inntil da var uhørt fri og udogmatisk, og Messa da Requiems ulike stemninger og tolkningsmuligheter bidrar nok til dets store popularitet. Som i siste satsen i Be­ethovens niende, An die Freude, kan man i Verdis verk opp­leve en mer eksistensiell filosofisk visjon av menneskets storhet, men også tragiske livsvilkår. Bønnen om fred og ro for den dødes sjel er verkets gjennom­gående budskap. Alt er så påtagelig til stede i tekst og musikk at vi alle kan ta til oss et eller annet gjennom våre følelser. Derfor er det frem­for alt ope­rakomponisten Giuseppe Verdi som her henvender seg til oss, mesteren i scenisk, menneskelig og musikalsk uttrykk­skunst.

Thomas Ramstad