Noen verk trenger egentlig ingen presentasjon, og Verdis Requiem er et slikt verk. «Alle» har hørt Dies Irae-satsens rasende utforbakker, som er flittig brukt i filmer, tv-serier og tv-reklamer. Verdis Requiem rommer kolossale kontraster; fra det ubeskrivelig vakre til det drønnende dramatiske og det mektig himmelstormende. Operakomponisten maler her fram de store følelsene, og ingen av oss vil forlate konsertsalen uten å ha blitt berørt.

28 år gamle Adam Hickox ble nylig beskrevet av Boston Musical Intelligencer som en 'fullkommen, høflig og dyktig musiker; alt var elegant avrundet, både de fysiske og musikalske konturene'. I 2022 fullførte han sitt engasjement som assistentdirigent for Rotterdam Philharmonic Orchestra, og han ser frem til mange debuter i kommende sesonger.

I 22/23-sesongen gjorde Hickox sin debut med BBC Scottish Symphony Orchestra, Royal Philharmonic Orchestra, i Wigmore Hall som en del av feiringene for Royal Academy of Music’s 200-årsjubileuim, med Romanias radiokammerorkester og Orquesta Sinfónica de Castilla y León. Han returnerte til BBC Symphony Orchestra og Rotterdam Philharmonisch. På operascenen dirigerte han Tosca med Opera North.

I løpet av tiden sin i Rotterdam assisterte Hickox blant andre deres sjefdirigent Lahav Shani og Yannick Nézet-Séguin, og dirigerte egne forestillinger i Rotterdam og andre steder, inkludert verdenspremieren på en ny bestilling av Mathilde Wantenaar.

Hickox studerte musikk og komposisjon med Robin Holloway ved Gonville and Caius College i Cambridge, og dirigering med Sian Edwards ved Royal Academy of Music.

Ann-Helen Moen er en svært allsidig sanger, kjent for sine musikalske tolkninger av et bredt repertoar som spenner fra tidlig barokk til de store romantiske komponistene og samtidsmusikk, både på konsert- og operascenen. Hun er kjent for sine Mozart-tolkninger, og da spesielt for sin Donna Anna i Don Giovanni ved Den Norske Opera & Ballett. Hun har også høstet flotte kritikker i andre Mozart-roller som Grevinnen i Figaros bryllup, Donna Elvira og Zerlina i Don Giovanni, Pamina og 1. dame i Tryllefløyten, og Sandrina i La Finta Giardiniera.

Ann-Helen studerte med Susanna Eken ved Operaakademiet i København. Etter endt studietid, fulgte tre år som solist ved operaen i Graz, Østerrike.

Ingeborg Gillebos varme fyldige mezzosopran er etterspurt verden over. Hun debuterte i 2009 på Det Kongelige Theater i København som Margret i Alban Bergs Wozzeck og året etter ved Den Norske Opera & Ballett i rollen som Cherubino i Figaros bryllup. I 2011 vant hun 2. pris i Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse, noe som førte til en rekke internasjonale oppdrag og debuter ved både The Metropolitan Opera i New York og operafestivalen i Bayreuth.

I 2015 gikk hun til semifinalen i konkurransen Cardiff Singer of the Year og samme år mottok hun Tom Wilhelmsens Opera- og Ballettpris. Ingeborg er utdannet ved Norges Musikkhøgskole og ved Det Kongelige Danske Operaakademi i København med Susanna Eken.

Bror Magnus Tødenes fikk sin profesjonelle operadebut som 21-åring, og allerede som 23-åring ble han tilknyttet Wiener Staatsoper som solist. Han debuterte ved Den Norske Opera & Ballett i 2018, der han spilte Rinuccio i Gianni Schicchi. Samme år gjestet han Bergen Nasjonale Opera for første gang, som Styrmannen i Den flyvende hollender. I sesongen 2020/22-sesongen gjorde han Tamino i Tryllefløyten ved Théâtre du Capitole de Toulouse, og Camille i Den glade enke ved Bergen Nasjonale Opera. Sist vi møtte Bror var i Missa Solemnis i Olavshallen i januar.

Han har sin utdannelse fra NTNU i Trondheim og ved det berømte Santa Cecilia-akademiet i Roma.

Håvard Stensvold er en av Norges ledende bass-barytoner. Han synger regelmessig med norske og internasjonale symfoniorkestre, og har har flere ganger gjestet Den Norske Opera & Ballett. der har han hatt roller som bl.a. Papageno i Tryllefløyten, Guglielmo i Così fan tutte, Schaunard i La bohème og Masetto i Don Giovanni. Stensvold er ofte benyttet ved norske region- og distriktsoperaer, som i Fredkulla med TSO.

Stensvold er i tillegg til sin karriere som frilans bassbaryton også universitetslektor ved NTNU i Trondheim. Håvard Stensvold er utdannet ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium.

Slovenian Philharmonic Choir er som navnet antyder tilknyttet filharmonien i Ljubljana – som igjen har sine røtter tilbake til 1700-tallet. Koret ble etablert i sin nåværende form rett etter andre verdenskrig, fra røttene av det nasjonsbyggende musikalske prosjektet Glasbena Matica. Koret består av hele 40 heltidsansatte sangere, og er det eneste profesjonelle konsertvokalensemblet i Slovenia.

Trondheim Symfoniske Operakor (TSO-koret) er tilknyttet Trondheim Symfoniorkester & Opera og deltar i TSOs produksjoner av opera og korverk. Koret holder et høyt musikalsk nivå, og har et variert og spennende repertoar. Dirigent for koret er Urša Lah, som er et kjent og respektert navn, både i nasjonal- og internasjonal korsammenheng.

Tekstene til den katolske kirkes dødsmesse inneholder en bratt kurve fra dyp inderlighet og bønn til høyspent dramatikk. Med sin veldige uttrykkskraft, som omfatter noen av Verdis mest inderlige og overveldende avsnitt, vant Messa da Requiem raskt et stort publikum og en unik plass i musikkhistorien.

Om Verdis Messa da Requiem heter det at det er hans beste opera, ”hans seneste opera i kirkeskrud”, som dirigenten Hans von Bülow kalte den, og i alle fall er det hans kanskje dypeste og vakreste kunstverk. Det er de store følelser som her settes ut for orkester, solister og kor, og som uttrykker fortvilelse, ydmykhet, sorg og håp med et utpreget latinsk temperament.

En av de personene Verdi så opp til med respekt og ærbødig­het var dikteren, humanisten og patrioten Alessandro Manzoni, mest kjent internasjonalt for romanen I promessi sposi (De for­lovede). Da han døde sørget Verdi over tapet ikke bare av en god venn, men også over tapet av en hederlig og ærerik mann i italiensk historie. Verdi foreslo for borgermesteren i Milano å skrive et Requiem, en dødsmes­se, til Manzonis minne som skulle oppføres på et­tårsdagen for hans død i mai 1874. Han som allerede hadde skrevet 25 operaer, ga seg nå i kast med en helt annen sjanger som dess­uten hadde religiøs tilknytning. Den politiske Verdi, han som sloss for et forent Italia, var ingen kirkens mann. Han var snarere fritenker, og hans idealer av mer menneskelig og kunstnerisk art. Verdi snakket om ”sjelens adel”. Troen var likevel en støtte for hjertet. For i både i Messa da Requiem og i de senere Quattro pezzi sacri (Fire ånde­lige sanger), finnes en inderlighet og følelse for den åndelig verden som lyser sterkt gjennom den operames­sige innrammingen.

Verket åpner i elegisk stemning med Requiem og Kyrie for solokvartett og kor, en bønn om evig hvile. I verkets hoveddel, Dies irae, vredens dag, med sine ni avsnitt, går musikken over i en mer dramatisk stemning, som forsterkes gjennom vekslingen mellom bass og tenor i Rex tremendae, mens det innføres mer lyriske og tidvis operapregede elementer i de øvrige. I sine operaer hadde Verdi studert menneskelige fenomener som død, hat, angst, vrede og skrekk, og dette høres i Dies irae-satsen. De voldsomme utbrudd i stortrommen, de skrekkslagne anrop fra koret, en bass-solist som nesten ikke klarer å stamme frem budskapet om dødens redsler, alt holdt i så perfekt stramme tøyler at det aldri klinger hult. Den religiøse atmosfæren opprettes i Offertorium: Domine Jesu for solokv­artett og i Sanctus for dobbeltkor, en monumental åttedelt fuge. Agnus Dei for sopran, mezzo og kor er et av verkets høydepunkter. Så følger Lux aeterna for mezzo, tenor og bass. I verkets avsluttende Libera me for sopran og kor gjenkalles deler av åpningen. Etter en mektig korfuge vender musikken tilbake til den elegiske stemningen.

Libera me har sin egen historie. Den hadde Verdi planlagt som sitt bidrag til et stort minnearrangement om komponistkollegaen Gioacchino Rossini, den andre av Verdis idealer og Italias gamle operamester, som døde i 1868. Dette prosjekt med deltagelse fra 11 italienske komponister ble det ikke noe av, og hans bidrag ble liggende i skuffen til Verdi fant at den passet utmerket inn i hans eget Messa da Requiem seks år senere. Ved uroppførelsen i Markuskirken i Milano 22. mai 1874 medvirket et orkester på 100, et kor på 120 samt fire av Italias fremste operasangere.

De elegiske stemningene i Messa da Requiem er forent med en dyp religiøs følelse og mange teatrale, nesten operapregede innslag. Verket er ironisk blitt omtalt som ”Verdis beste opera”. Men komponisten var seg helt bevisst at dette ikke skulle være kirkemusikk. Vel er det et religiøst verk, men ikke helt etter den messeordningen pave Pius V fastla allerede i 1570, og altså uegnet til kirkelig bruk. Det kunne ikke alle forstå, selv om mange oratorier og messer gjennom 1800-talet hadde vokst seg ut av kirken og inn i konsertsalen. Italia opplevde for øvrig en motreaksjon mot denne utviklingen i form av den såkalte Cecilia-bevegelsen som ønsket en ny verdighet i forhold til den religiøse musikken på basis av gamle tradisjoner. Men raset var utløst, og i dette ”oppbruddet” i den religiøse kunsten følte Verdi seg bekvem. Han var jo teatrets mann, ikke kirkens. Verdi behandler den gamle liturgiske teksten på en måte som inntil da var uhørt fri og udogmatisk, og Messa da Requiems ulike stemninger og tolkningsmuligheter bidrar nok til dets store popularitet. Som i siste satsen i Be­ethovens niende, An die Freude, kan man i Verdis verk opp­leve en mer eksistensiell filosofisk visjon av menneskets storhet, men også tragiske livsvilkår. Bønnen om fred og ro for den dødes sjel er verkets gjennom­gående budskap. Alt er så påtagelig til stede i tekst og musikk at vi alle kan ta til oss et eller annet gjennom våre følelser. Derfor er det frem­for alt ope­rakomponisten Giuseppe Verdi som her henvender seg til oss, mesteren i scenisk, menneskelig og musikalsk uttrykk­skunst.

Thomas Ramstad