Det kom en ny form for villskap inn i den klassiske musikken rundt 1. verdenskrig. Et av bidragene var Prokofjevs orkesterverk Skytisk suite. Musikken ble en stor skandale, og det var nettopp dette avantgardisten Prokofjev hadde tenkt seg. Han sparer da heller ikke på kruttet når det gjelder aggressiv rytmikk. Etter premieren overrakte paukisten i orkesteret komponisten sitt gjennomhullede paukeskinn.

Og da er ikke veien lang til Théàtre des Champs-Elysées den 29. mai 1913 der Stravinskij foranlediget en kanskje enda større musikalsk rystelse da teppet gikk opp for Vårofferet. «… og jeg skal avholde meg fra å beskrive den skandale verket skapte. Det er talt og skrevet mer enn nok om dette». Nei, i selvbiografien Mitt livs historie ville ikke Stravinskij omtale dette oppløpet som hadde sikret ham hedersplass i skandalenes annaler. Men så gjør han det likevel. De neste sider er viet beretningen om hvordan forspillet straks fremkalte latter og hånlige tilrop. «Jeg var opprørt» skriver han.
I både Skytisk suite og Vårofferet blir TSO forsterket av Det Norske Blåseensemble, som holder til i Halden.

Vårofferet - Musikken
Uten forbilder og uten varsel forelå det, partituret til Vårofferet. Verket brøt med tidens estetiske oppfatninger, og sees på som modernismens begynnelse i vårt århundre. Den dag i dag, 100 år senere, er det fortsatt helt unikt. Trass i et kjempeorkester, kompleksiteten og fargerikdommen er det slett ikke vanskelig å lytte til. Melodiene er enkle og folkeviseinfluerte. I avsnittet Vårens budbringere finnes det en melodi som ligner på innledningen til Beethovens Pastoralesymfoni. Og det er nok ingen tilfeldighet.

Vårofferet har som et viktig formelement kontrasten mellom det stille og lyriske og det voldsomme, mellom individet (melodien) og kollektivet. De eksplosive utbruddene og den motoriske rytmikken avløses av mystiske, impresjonistiske temaer i strykere og treblåsere. Innledningen er berømt: Si fagottsolo, og man tenker på Vårofferets åpning. Like kjent er Jomfruenes dans med tunge, dunkende strykeakkorder med heftige aksenter. Som komponistens visittkort er dette i klasse med Beethovens fire skjebneslag. Den store orkesterpaletten benyttes ikke bare i det store oppslag, men også kammermusikalsk. Vårlige ringdanser kles i seks solobratsjers klang, fire tubaer leder den vises prosesjon, den hedenske natten males opp ved hjelp av sordinerte trompeters besvergelser mot en vegg av strykere. Og overalt musikalske fargeklatter som flageoletter, sordiner og glissandi.

For første gang rendyrker Stravinskij det som skulle karakterisere ham som komponist: Det lille musikalske motivet som gjentas og forandres, trykkes sammen og tøyes ut i en slags variasjoner på mikronivå. Resultatet blir et stadig forskjøvet tyngdepunkt og økt spenning. Som lyttere blir vi truffet i vårt innerste av denne urkraften, særlig når hele orkesteret blir benyttet som et eneste stort slagverksensemble. Det som er nytt her er ikke bare den eggende, intense rytmen med de stadige taktskiftene, men også de oppsiktsvekkende akkordsammenstillingene og orkestereffektene. Og den vitale kraftutfoldelsen som aldri går på bekostning av den musikalske logikken.