Den ukrainske dirigenten Kirill Karabits er kjent for sine innovative konsertprogram og for å presentere musikk fra både hjemlandet og de nærmeste nabolandene. Til oss kommer han med noen flotte overraskelser i notemappa, blant annet en norsk premiere på en over 100 år gammel cellokonsert.

For å gjøre litt stas på oss nordmenn åpner konserten med Stravinskijs Fire norske stemninger, et verk han skrev om fra filmmusikken til en film om tyskernes invasjon av Norge, til en orkestersuite.

Akimenkos cellokonsert fra 1922 fikk sin verdenspremiere først i 2022 etter at flere av hans glemte og uframførte verk ble funnet på det franske nasjonalbiblioteket. Den unge franske cellovirtuosen, Victor Julien-Laferrière, var da solist sammen med Bournemouth Symphony Orchestra under ledelse av nettopp Karabits, og de gjentar begge bragden her i Trondheim med denne norske premieren.

Stravinskijs Pulcinella-suite er et tilbakeblikk på den neapolitanske commedia dell’arte, og selv om musikken er overraskende tro mot de originale melodiene og materialet, har han fargelagt med sin umiskjennelige pensel og tilført både små harmoniske og rytmiske vendinger, i et lekende og livsbejaende orkesterverk.

Kveldens siste verk, Konsert for orkester nr. 2, er skrevet av ingen ringere enn dirigentens far, Ivan Karabits. Da Ukraina ble selvstendig etter Sovjetunionens fall i 1991, ble han sentral i landets musikkliv, som en av dets ledende komponister. Denne konserten er både virtuos og mangespektret; her koloreres notelinjene med de ulike instrumentgruppenes egenartede klangfarger, og Karabits har også funnet plass til både celesta, xylofon og cembalo i dette energiske verket.

Har du lyst til å vite mer om kveldens program? Da inviterer vi deg til Klassisk vorspiel i forkant av konserten. Her vil du få muligheten til å lære mer om musikken som skal fremføres, komponistene bak verkene, og de historiske kontekstene som har formet dem. Alle er hjertelig velkommen til å delta, enten du er en erfaren lytter eller helt ny til klassisk musikk.

Sted: Foajeen utenfor Store sal i 3. etasje.
Tid: kl. 18:15 (varighet 15-20 minutter).

Klikk her for å lese mer om Klassisk vorspiel.

Kirill Karabits er en forkjemper for at den klassiske musikken skal nå ut til et yngre publikum, og engasjerer seg for å ta den ut til deres arenaer og der de er.

Ukrainske Karabits har vært sjefdirigent for Bournemouth Symphony Orchestra siden 2009, og deres samarbeid har vekket internasjonal interesse, blant annet gjennom konsertserien Voices from the East. Karabits er opptatt av å bringe musikk fra hjemlandet Ukraina og områdene rundt til et bredere vestlig og internasjonalt publikum, både ved å gjenoppdage glemte verk og ved å framføre verk som er ukjente for publikum utenfor særlig Øst-Europa.

Han har en travel konsertkalender og har rukket både Madrid, Tallinn, Strasbourg og London før han kommer hit til Trondheim. Han drar videre til Japan, Finland og Skottland før han skal dirigere La traviata i Østerrike under Bregenz-festivalen i sommer.

Karabits er utdannet ved Lysenko Musikkakademi i Kyiv, og ved Universität für Musik und darstellende Kunst Wien. I 2024 mottok han The Order of British Empire (OBE) for sin innsats for klassisk musikk i britisk musikkliv.

Victor Julien-Laferrière vant en av verdens mest prestisjefylte konkurranser, Queen Elisabeth Competition i Brüssel, i 2017, da cello for første gang ble innlemmet i konkurransen.

Franske Julien-Laferrière kommer til oss fra Brüssel der han har holdt konsert i konsertserien Konserter for ungt publikum arrangert av nettopp Queen Elizabeth Competition, der tidligere års vinnere av konkurransen presenterer sine favortittverk og deler av sine erfaringer og sin lidenskap for den klassiske musikken. Fra Trondheim reiser han videre til Colombia for å holde konserter i Bogotá og vender så tilbake til Europa og Bordeaux for å spille Sjostakovitsj’ Cellokonsert nr. 1.

Han er en anerkjent solist og har gjestet mange ledende orkester. Han er også en ivrig kammermusiker og har dannet sitt eget ensemble, Consuelo, som har utstrakt samarbeid med mange av Frankrikes etablerte festivaler. Han er også i ferd med å etablere seg som dirigent, og har blant annet ledet Wiener Kammerorchester, Orchester National d’Ile de France og Rouen Opera Orchestra på turné.

Julien-Laferrière er utdannet ved Paris CNSM Conservatoire under René Benedetti og Roland Pidoux, ved Universität Wien under Heinrich Schiff og ved Salzburg Mozarteum under Clemens Hagen. Han spiller på en cello bygget av Domenico Montagnana og en bue av Dominique Peccatt.

I 1939 emigrerte Stravinskij til USA og slo seg ned i Hollywood. Ikke lenge etter kom det, ikke overraskende, forespørsler fra filmstudioene om å komponere filmmusikk, blant annet til en film om nazistenes okkupasjon av Norge, Commandos Strike at Dawn. Stravinskijs kone, Veera Soudeikina de Bosset, fant en utgivelse av norske folketoner i et antikvariat i Los Angeles, og disse skal ha vært inspirasjon og det musikalske materialet for filmmusikken. Men filmstudioet avslo og han omarbeidet musikken til en orkestersuite, Quatre Pièce à la Norvégienne (Fire norske stemninger), som ble urframført av Boston Symphony Orchestra, 13. januar 1944.

Her har han brukt ti melodier som er så og si uendret fra den originale versjonen, men han har omarbeidet arrangementene, som skal ha vært Grieg sine, til fire små stemningsstykker. Vi kjenner igjen flere brudemarsjer, Underjordisk klippekonsert i Intrada, Paa fjeldet (Huhei, hvor er det vel friskt og lett) i Sang, Reiselåt fra Gol i Kortesje. Hovedsakelig finner vi igjen alle melodiene i Griegs op 17, Norske folkeviser og danser, og Lindemans Ældre og nyere norske Fjeldmelodier. Men Stravinskijs signaturer; rytmiske og melodisk forskyvninger og bruk av kollasjeteknikk og bitonalitet. Dette verket går inn i hans neoklassiske periode (se tekst om Pulcinella under).

Four Norwegian Moods ble for øvrig brukt som musikk i balletten Norwegian Moods i 1976 i San Fransisco med San Francisco Ballet og koreografi av Lew Christensen. Og en annen liten ‘fun fact’ er at filmmusikken til Commandos Strike at Dawn fikk Oscar-nominasjon for beste originalmusikk. Komponisten her var operakomponisten Louis Gruenberg, og dette var hans andre filmmusikk score.

Akimenko var komposisjonsstudent hos Rimsky-Korsakov og også Stravinskijs første komposisjonslærer. Akimenko var født nær Kharkiv i Ukraina og ble sendt til St. Petersburg som tiåring for å synge i guttekoret ved hoffet der. I St. Petersburg fikk han sin utdannelse ved konservatoriet som komponist, pianist, kordirigent og musikkviter, og han fortsatte her som lærer (men hadde også undervisningsopphold i Tbilisi, Nice, Kharkov og Praha).

I 1924 emigrerte han til Praha og her ble interessen for ukrainsk kultur vekket. Han hadde vokst opp i et Ukraina som var «russifisert» (fram til 1918 ble Ukraina kalt «lille-Russland»), men nå vendte Akimenko seg mot den ukrainske folkemusikken. Han flyttet etter hvert til Paris og der var han siste komposisjoner hovedsakelig preget av ukrainske temaer og folketoner, men også med inspirasjon fra russisk og fransk salongmusikk i tillegg til fransk impresjonisme).

Cellokonserten fra 1922 er karakterisert som et beskjedent stykke med et tonespråk fra seinromantikken og inspirasjon fra Tsjajkovskij med overveiende lyriske partier for solisten. Musikalsk dreier konserten seg rundt midtsatsen, den uttrykksfulle og vakre Andante, mellom en førstesats i standard sonatesatsform og en dansende finalesats.

Kirill Karabits, som har fordypet seg i arbeidet med å lete etter og løfte fram eldre ukrainske komponister fra glemselen, fant denne konserten i hovedbiblioteket i Paris. Han skulle urframføre den i Kharkiv, men den russiske invasjonen satte en stopper for det. I stedet fant verdenspremieren sted 5. oktober 2022 i Poole i Dorset i Storbritannia med Victor Julien-Laferrière som solist med Bournemouth Symphony Orchestra under ledelse av nettopp Karabits.

Under første verdenskrig var det lite orkestervirksomhet i Europa, men da Djagilev skulle stable på beina sitt Ballets Russes etter krigens slutt, vendte han seg nok en gang til Stravinskij. Det var seks år siden sist; Vårofferet hadde premiere i 1913 og vi skriver nå 1919. For å lokke Stravinskij tilbake til ballettscenen, lette Djagilev denne gangen i bibliotekarkiv etter gamle italienske manuskript, notater og partiturer. Han var inspirert av balletten Le donne de buon umore (De muntre damer) fra 1917 som brukte musikk av Domenico Scarlatti i arrangement av Vincenzo Tommasini. Han kom over Giovanni Battista Pergolesis musikk, og Stravinskij lot seg til slutt overtale.

Stravinskij fant en eldre tekst om Pulcinella, en av de tradisjonelle figurene i neapolitansk commedia dell’arte på 1600-tallet, og valgte seg ut flere stykker tilskrevet Pergolesi (men det er tvilsomt om noen av de faktisk er skrevet av ham). Stravinskij beholdt de gamle melodiene og temaene samt basslinjene nesten uforandret, men tilførte også her sine egne umiskjennelige ‘spesialiteter’ med melodiske forskyvninger i frasene for å forstyrre symmetrien, og han la til toner og ostinat for å utvide harmonikken og strekke rytmikken. Pulcinella innledet for øvrig Stravinskijs neoklassiske periode (neoklassisismen var en stilperiode ca 1920-1940 der både tradisjonelle former som dansesuite, fuge og passacaglia og klassisismens tonespråk blir fornyet og ikledd en mer modernistisk tonalitet). Han sa selv at «med Pulcinella oppdaget jeg fortiden, og den åpenbaringen muliggjorde alt av mitt seinere arbeid.»

Pulcinella hadde premiere i Paris, 15. mai 1920, med koreografi av Léonide Massine, som også danset hovedrollen, og kulisser og kostymer av Pablo Picasso. Orkestersuiten består av 11 av ballettens 18 scener, og ble urframført i desember 1922 i Boston med Boston Symphony Orchestra under ledelse av Pierre Monteux.

Karabits var en sentral figur i ukrainsk musikkliv etter frigjøringa i 1991. Sammen med Valentin Silvestrov (festivalkomponist under Kamfest 2023) utgjorde han et kraftsentrum, og han etablerte Kyiv Musikkfest, Ukrainas ledende samtidsmusikkfestival. Han studerte ved Kyiv Tsjajkovskij musikkakademi før han seinere ble professor i komposisjon der. Hans musikk er vevd sammen av inspirasjon fra Mahler, Sjostakovitsj og ukrainsk folkemusikk.

Konsert for orkester nr. 2 er fargerik, virtuos og original. Han bruker det store orkesterlerretet og fargelegger med hele klangfargepaletten, og inkluderer både cembalo og celesta. I første sats får vi sterke utbrudd med fullt orkester som følges av rolige partier med få instrumentgrupper og mer pastoral stemning. Denne fredfulle stemningen avbrytes av andresatsens åpning med trommevirvel og rørklokker og vi er i et dystrere landskap med solopartier for blant andre pikkolofløyte, klarinett, cello og harpe. Finalesatsen inneholder flere perkutive episoder, og solopartier for cembalo, celesta og xylofon i tillegg til en bongosolo med rytmiske klapp og applaus fra de musikerne som har frie hender. Satsen avsluttes med et stille parti og et siste orkestralt «utbrudd».

Camilla Rusten