Tsjaikovskijs fantasiouverture over Shakespeares Romeo og Julie fra 1870 byr på et gjenhør av et av filmverdenens mest brukte temaer som musikalsk underlag for å skildre den store (og ofte tragiske) kjærligheten. Ouverturen er et symfonisk dikt som vektlegger stemningen og følelsene i dramaet mer enn selve handlingen, og regnes som et av de første mesterverkene fra komponistens hånd.

Sjokkert ble man også av kveldens siste verk, Symphonie fantastique, som skildrer en ung mann som etter en ulykkelige forelskelse (eller besettelse) fortaper seg i opiumsrus og drømmer at han har tatt livet av sin elskede. Han ledes til skafottet og befinner seg til slutt i helvete midt i en heksesabbat. Berlioz’ monumentale orkesterverk er kanskje dét symfoniske verket framfor noen som flyttet grenser og inspirerte mange av de store som fulgte etter, blant andre Wagner og Liszt.

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera siden 2017, og før det første gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea.

Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt, for sin lidenskap og styrke, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. Hun har jobbet med orkestre som Sächsische Staatskapelle Dresden, WDR Sinfonieorchester Köln, Bamberger Symphoniker, Royal Liverpool Philharmonic Orchestra, Minnesota Orchestra, symfoniorkestrene i blant annet Cincinnati, St Louis, Indianapolis, Seattle, Göteborg, Singapore, Tokyo og Toronto, Oslo-Filharmonien, Kungliga Filharmonikerna i Stockholm og Orchestra del Teatro di San Carlo di Napoli. Kommende debuter inkluderer blant annet Concertgebouworkest i Amsterdam, San Francisco Symphony, Rotterdam Philharmonic Orchestra og Danish National Symphony Orchestra.

Hun startet sin musikalske karriere som cellist, og vant i 1994 Den internasjonale Rostropovitsj-konkurransen i en alder av 11 år. I årene som fulgte var hun solist med alle de største orkestrene, som Berliner Philharmoniker, New York og Los Angeles Philharmonic, Boston, Chicago, Bayerischen Rundfunks og London Symphony Orchestras. Hennes EMI-innspillinger er både prisbelønte og bestselgende verden over.

Eugene Onegin ble hans mest kjente opera mens Romeo og Julie, som han planla å skrive, aldri ble realisert. Et symfonisk dikt fikk han imidlertid på plass, skrevet i skyggen av den unge komponistens egne kjærlighetskvaler. En romanse med den belgiske sopranen Désirée Artôt opphørte da hun trett av Tsjaikovskijs tvil og usikkerhet til slutt giftet seg med en spansk baryton. Komponisten kalte den selv en fantasiouverture etter som den hadde en friere behandling av forelegget som mer vektla dramaets følelser og stemninger enn det rent programmusikalske forløpet. Tsjaikovskij bygger opp ouverturen rundt to kontrasterende temaer, ett som skildrer striden og ett som skildrer kjærligheten. Musikken er Shakespeares drama sett i fugleperspektiv; den illustrerer ikke stykket så mye i seg selv (handlingen) som selve stykkets idé. Det er karakterenes følelser og skjebnens luner som er komponistens hovedanliggende. Slik er det er blitt et vakkert minnesmerke over de to elskende fra Verona.

I første avsnitt er broder Lorenzos oppvåkning i sin munkecelle skildret i et dystert og skjebnesvangert, men verdig koralmotiv. Munken velsigner de unges kjærlighet, men er medvirkende til deres død ved å skaffe til veie giften. Pizzicatoer og trommevirvler foregriper striden mellom familiene Capulet og Montague. Så møtes de to elskende, med to forskjellige temaer, det ene i engelsk horn, det andre i horn og bratsj. Kjærlighetsscenen, (Romeo og Julie-temaet), med den berømte balkongscenen, har en psykologisk-musikalsk følsomhet som setter den i en særstilling blant romantikkens stemningsbilder. Dette temaet har jo også blitt mye brukt i film som et kjennetegn på den store kjærligheten. Historien slutter med en sørgesang. En stille og trist versjon av kjærlighetstemaet spilles over paukenes dumpe slag, etterfulgt av en sørgekoral. Ouverturen når sitt tragiske klimaks, akkurat som i skuespillet. Romeo og Julie-fantasien ble uroppført i Moskva i mars 1870 med Tsjaikovskijs gode venn Nikolaj Rubinstein som dirigent.

Musikkens mestre var stort sett alle vidunderbarn. Talentet skulle gjerne være innlysende allerede i 10-årsalderen, og de første komposisjoner være skrevet så tidlig som mulig. Kveldens komponist, Hector Berlioz må sies å være et markant unntak. Han spilte piano, men var ellers i det store og hele autodidakt, hadde et forskrudd syn på det motsatte kjønn og en bekymringsfull interesse for rusmidler. Ikke desto mindre skapte Berlioz i 1830, kun tre år etter Beethovens død, et av musikkhistoriens aller mest skjellsettende verker, Symfoni fantastique.

Det var intet mindre enn en musikalsk revolusjon som skjedde i Paris 5. desember 1830 da den 26 år gamle Hector Berlioz presenterte sin Symfoni Fantastique for et forbauset publikum. Komposisjonens radikale form og djerve instrumentasjon forårsaket stort rabalder i Paris' musikkverden. Berlioz flytter grensene for hva en symfoni kan romme. Som en rød tråd gjennom musikken går et bestemt tema (ledemotiv). Dette romantiske verket ble av største betydning for både Wagner og Liszt, og ble begynnelsen på en lang rekke radikale orkesterarbeider. Det nye hos Berlioz var også at verket fulgte et detaljert program med komponistens egne kommentarer til satsene. ‘’Siden musikken ikke benytter seg av ord, er det nødvendig å redegjøre for dette instrumentale dramaet slik at man på forhånd får en forståelse av verkets dramatiske forløp”, mente Berlioz. Slik ble han en banebryter for det bredt anlagte tonediktet.

Bakgrunnen for Symfoni fantastique, med undertittelen "Episoder i en kunstners liv", er et frieri. Den er en selvbiografi i toner der komponisten som den unge helten gir et bilde av seg selv, og frieriets mål er den irske skuespillerinnen Harriet Smithson, som på denne tiden gjestet Odeonteatret i Paris. Den 11. september 1827 var Berlioz i teatret for å se Hamlet. Rollen som Ophelia ble spilt av Smithson, og komponisten forelsket seg hodestups i henne. Etter å ha oppvartet henne lidenskapelig, ble de til slutt gift. Ekteskapet var ulykkelig og ble oppløst noen år senere da komponisten falt for en meget yngre sangerinne. Men Berlioz vendte stadig tilbake til sin første store kjærlighet, og gråt ut hos henne, for igjen å stikke av etter opprivende scener. Miss Smithson var til stede ved uroppførelsen av Symfoni fantastique, og at det var hun som hadde vært modell, var ingen hemmelighet, så sensasjonslysten bevirket fullt hus. At det også skulle vanke de mest ekstravagante orkestereffekter, gjorde ikke nysgjerrigheten mindre. Verket ble en attraksjon ved en rekke konserter utover i 1830-årene. Skjønt det var ikke mange av datidens orkestre som var store nok til å kunne yte Berlioz sine klangvisjoner rettferdighet. Symfoni fantastique ble av kritikerne angrepet for så vel orkestrets størrelse som komposisjonens programmatiske idé. En av de mer begeistrede tilhørerne var Franz Liszt, som bød komponisten ut på supé som takk for en fin opplevelse. Liszt skrev, selvsagt, en klavertranskripsjon av verket.

Vår tids publikum har stiftet bekjentskap med mange senere eksempler på orkesterbriljans, men likevel så fascineres vi igjen og igjen av dette høyromantikkens første store partitur. De mettede og fargerike buestrøkene, harpen som glitrer over valsescenen i andre sats, det engelske hornets suggestive velklang over paukenes tordenskrall i tredje sats, messingens skrekkinnjagende innsatser i marsjen på vei til skafottet, klarinetten som i finalen tripper rundt som en frodig bordellmamma.

I Drømmer og lidenskaper møter en ung kunstner for første gang en kvinne som vekker hans lidenskap. Hver gang han tenker på henne slår en musikalsk tanke ned i ham. Berlioz kalte selv denne melodien for idée fixe, et slags ledemotiv, og lar den komme igjen som hovedmotiv i alle de fem satsene, skjønt i ulike forkledninger. I en briljant instrumentert vals møter han sin elskede igjen på Et ball. I Scene på landet drømmer helten om sin elskede ute i naturen. Han hører to gjetere synge og føler ro i sinnet. Men den landlige, fredfylte atmosfæren forstyrres av et tordenvær som liksom innvarsler en forestående katastrofe. Kunstnerens følelser blir ikke gjengjeldt av kvinnen. Han tar en overdose opium og drømmer at han har myrdet sin elskede og dømmes til døden. Han føres til retterstedet med paukevirvler og fanfarer i Marsj til skafottet. Heslige klanger innleder Heksesabbat og den dødsdømte kunstneren bevitner sin egen begravelse med en kaotisk samling spøkelsesfigurer. Den elskedes melodi dukker opp, men forvandles til en fordreid og banal dansemelodi. Den djevelske begravelsesorgien tar til slutt opp i seg dødens motiv, den gregorianske melodien Dies irae.

Thomas Ramstad