Kjøp billett
Truls Mørk kommer til Trondheim i september med Dvořák cellokonsert i kofferten. Konserten er én av pilarene i en cellists konsertrepertoar og en av de store publikumsfavorittene fra romantikken.
  • 16 sep. 2021
    Kl 19:30
Klassisk symfoni
Varighet 2 timer inkludert pause
Konserten inngår i
  • Plukk & miks
Truls Mørk kommer til Trondheim i september med Dvořák cellokonsert i kofferten. Konserten er én av pilarene i en cellists konsertrepertoar og en av de store publikumsfavorittene fra romantikken.
  • Dirigent

    Han-Na Chang

  • Solist, cello

    Truls Mørk

  • Konsertmester
    Daniel Turcina

Program

  • Antonín Dvořák (1841-1904)
    Cellokonsert, h-moll, op 104
    - Allegro
    - Adagio ma non troppo
    - Finale: Allegro moderato

    PAUSE
  • Modest Musorgskij (1839-1881)
    Bilder på en utstilling (arr. Maurice Ravel)
    - Gnomen
    - Det gamle slottet
    - Tuilleriene
    - Bydlo
    - Kyllingballetten i eggeskallet
    - Samuel Goldenberg og Schmuyle
    - Markedet i Limoges
    - Katakomber
    - Baba Yagas hytte på hønsefoten
    - Den store porten i Kiev

Om konserten

Kveldens konsert er preget av nostalgi og byr på et gjenhør med to verk som ofte spilles på musikkscener rundt om i verden, med god grunn. Han-Na Chang sier om programmet at Dvořáks cellokonsert er mer en symfoni enn en konsert. Aldri før har instrumentet fått en slik mangefasettert stemme i en cellokonsert, eller orkesteret vært tydeligere til stede. Komponisten hadde hjemlengsel da han skrev denne konserten og hver tone drypper av denne lengselen for Böhmen og Tsjekkia - en følelse vi alle kan relatere oss til; en lengten tilbake til livet før pandemien.

"Bilder på en utstilling er Musorgskijs hyllest til vennen og kunstneren Viktor Hartmann, som døde plutselig i en alder av 39. Vi ser for oss Musorgskij som vandrer alvorlig gjennom utstillingen og feirer den begavede Hartmann med storslagen og glitrende musikk. Musikken formidler her så mange følelser, så mye handling og atmosfære for meg, at å se de faktiske bildene som inspirerte til en så levende musikalsk beskrivelse, ble en skuffelse (!)."

For konserter i Olavshallen kreves negativ koronatest eller koronapass. Mer informasjon kommer på Olavshallens hjemmesider.

Han-Na Chang

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera siden 2017, og før det første gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea.

Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt, for sin lidenskap og styrke, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. Hun har jobbet med orkestre som Sächsische Staatskapelle Dresden, WDR Sinfonieorchester Köln, Bamberger Symphoniker, Royal Liverpool Philharmonic Orchestra, Minnesota Orchestra, symfoniorkestrene i blant annet Cincinnati, St Louis, Indianapolis, Seattle, Göteborg, Singapore, Tokyo og Toronto, Oslo-Filharmonien, Kungliga Filharmonikerna i Stockholm og Orchestra del Teatro di San Carlo di Napoli. Kommende debuter inkluderer blant annet Concertgebouworkest i Amsterdam, San Francisco Symphony, Rotterdam Philharmonic Orchestra og Danish National Symphony Orchestra.

Hun startet sin musikalske karriere som cellist, og vant i 1994 Den internasjonale Rostropovitsj-konkurransen i en alder av 11 år. I årene som fulgte var hun solist med alle de største orkestrene, som Berliner Philharmoniker, New York og Los Angeles Philharmonic, Boston, Chicago, Bayerischen Rundfunks og London Symphony Orchestras. Hennes EMI-innspillinger er både prisbelønte og bestselgende verden over.

Truls Mørk

Truls Mørks renommé som en av verdens fremste cellister har etablert ham som en eksklusiv tolker av et stort cellorepertoar. Overalt blir han fremhevet som en teknisk briljant og samtidig ildfull og intens utøver med stor integritet og følsomhet, og en publikumsfavoritt blant solister. Han er spilt med tungvektere som Orchestre de Paris, Berlinerfilharmonikerne, Wienerfilharmoniker, Philharmonia Orchestra, Concertgebouw-orkesterer, Münchenfilharmonikerne, London Philharmonic Orchestra og Gewandhausorkesteret i Leipzig. I USA har har vært solist med New York Philharmonic, orkestrene i Philadelphia og Cleveland, Boston Symphony Orchestra og Los Angeles Philharmonic Orchestra. Truls Mørk samarbeider med vår tids fremste dirigenter, bland dem Myung-Whun Chung, Mariss Jansons, Manfred Honeck, Esa-Pekka Salonen, Gustavo Dudamel, Kent Nagano og Sir Simon Rattle, Han gir også kammerkonserter på festivaler og i ledende konserthus.

I 2015 var han æresgjest i Verbier, som ikke bare er et vintersportsted, men som tiltrekker seg kremen av klassiske utøvere til festivalen i juli. I 2016 medvirker han på Piatigorsky International Cello Festival. Truls Mørk har gjort mer enn 30 urfremføringer. Blant hans mange plateinnspillinger for Virgin Classics, EMI, Deutsche Grammophon, Ondine og Chandos finnes de fleste store cellokonsertene. Flere av disse har mottatt gjeve priser som Grammy, Gramophone Award og ECHO Klassik.

Antonín Dvořák (1841-1904)

Dvoráks melodiske sans, celloens uttrykkskraft fra pasjonert drama til melankolsk resignasjon, den vel tilrettelagte solostemmen og komponistens grep om stor symfonisk form blir her forent til et enestående helstøpt og medrivende verk, ja, et av de store solistiske bravurnumre. Dens betydning med tanke på å etablere celloen som soloinstrument kan neppe overvurderes. Senere store cellokonserter, som Elgars, er ikke tenkelig uten Dvoráks.


Dvorák påbegynte cellokonserten vinteren 1894-95 under sitt opphold i New York. Hans ungdoms store forelskelse Josefina Cermáková kom til å spille en viktig rolle ved tilblivelsen av denne konserten. Det er en tsjekkisk tone i de to hovedtemaene i første sats, og vemodet kommer særlig til uttrykk i andre sats. Cellosoloens melodi i midtdelen av den langsomme satsen er en variasjon over en av Dvoráks sanger, Lass mich allein. Sangen hadde han lagt inn i verket da nyheten om Josefinas sykdom nådde ham i New York. Allerede i 1865 hadde han tilegnet henne sangsyklusen Cypresser.

I april 1895 reiste Dvorák tilbake til Praha. Her bestemte han seg for å gi finalen en ny utforming, og byttet ut konsertens sluttakter med en lang, drømmende coda, der han igjen benytter en variasjon over Lass mich allein. Selv om de var meget gode venner forble Dvoráks kjærlighet til Josefina ubesvart. Han giftet seg i stedet med hennes søster Anna i 1873. Om finalen sa Dvorák at ‘’finalen ender gradvis, diminuendo, som et pust, med reminisenser fra første og andre sats. Soloen dør hen i pianissimo; så følger et crescendo. De siste taktene tas opp av hele orkesteret, og ender stormfullt. Dette var min idé, og fra den kan jeg ikke vike”. Dette siste som et hint til cellisten Hanus Wihan i den berømte Böhmenkvartetten, som konserten er tilegnet. De samarbeidet om de cellotekniske detaljene, men røk uklar da Wihan ville endre mer enn komponisten kunne stå inne for. Konserten ble spilt første gang i London i 1896 med den engelske cellisten Leo Stern som solist.

Modest Musorgskij (1839-1881)

I 1873 dør en nær venn og svirebror av Modest Musorgskij, maleren Viktor Hartmann, 39 år gammel. I et brev skriver den sønderknuste komponisten: ‘’Hvorfor skal en hund, en hest, en rotte leve videre, mens skapninger som Hartmann må dø?” Året etter arrangeres det en minneutstilling i St. Petersburg. Bildene blir en kraftig stimulans til Musorgskijs mest betydningsfulle klaververk Bilder på en utstilling, som Ravel i 1922 ifører en fantastisk orkesterdrakt, som forsterker inntrykket av realistiske tonemalerier. Det var dirigenten Sergei Kussevitskij som ønsket at orkesterskredderen Ravel skulle gi pianoverket en ny skrud.

I løpet av sommeren 1874 har Musorgskij klaverstykkene ferdig. Komponisten kalte dem selv for ‘’en suite av tonesatte malerier”, som gjengir inntrykkene av ti av Hartmanns bilder, som bindes sammen av mellomspill som kalles Promenader, hvor betrakteren liksom vandrer til neste bilde. Musikken er, som bildene, en bisarr blanding av realisme, fantastiske eventyrskikkelser, romantiske middelaldermotiver og monumentale freskomalerier fra russisk fortid og folkeliv. Man kan forestille seg komponisten vandre rundt i galleriet.

Det første bilde han får øye på er Gnomen, et grotesk portrett av en krokrygget dverg i gjøglerdrakt. Så går han videre til Det gamle slottet, der det står en syngende trubadur utenfor slottsmuren. Tuilleriene er et bilde av lekende barn i de berømte Paris-hagene. Bydlo viser en gammel kjerre med store hjul dratt av okser (hør gjenklangen fra Chopins sørgemarsj), Kyllingballetten i eggeskallet er draktskisser til en ballett. Samuel Goldenberg og Schmuyle, er to kranglende jøder, den ene rik, den andre fattig. Markedet i Limoges viser torgkoner og prutende kunder som gjør sine innkjøp. Katakomber viser kunstneren selv ved inngangen til katakombene i Paris. I de underjordiske gangene snakker man med de døde på de dødes språk, ‘’Cum mortuis in lingua mortua’’, som er Musorgskijs egen latin på den elegiske melodien han benytter her. Baba Yagas hytte på hønsefoten er en av de mest bisarre figurer i den russiske eventyrskatten. Heksen Baba Yaga sitter i hytten, som har form som et dystert tårnur og står på hønseføtter, og speider etter sine ofre. Den store porten i Kiev er en skisse til en byport i gammelrussisk stil med en kuppel som en slavisk hjelm. De mektige akkordene får det til å klinge som store kirkeklokker og gir satsen et pompøst preg som minner om kroningsscenen i Musorgskijs opera Boris Godunov. De enkelte satsene bindes sammen av variasjoner over promenadetemaet fra stykkets åpning. Dette illustrerer bevegelsen fra det ene bildet til det neste. Gjennom musikken til Bilder på en utstilling virkeliggjorde Musorgskij den livsoppgave han hadde satt seg for ‘’å skildre livet i alle dets ytringsformer, dristig og oppriktig å tale sannheten hvor bitter den måtte være”. Dette samsvarer godt med Hartmanns og de russiske naturalistenes parole ‘’å være i sannhet”, og skape en ny realistisk kunst med røtter i russisk folketradisjon.

Thomas Ramstad

Om konserten

Kveldens konsert er preget av nostalgi og byr på et gjenhør med to verk som ofte spilles på musikkscener rundt om i verden, med god grunn. Han-Na Chang sier om programmet at Dvořáks cellokonsert er mer en symfoni enn en konsert. Aldri før har instrumentet fått en slik mangefasettert stemme i en cellokonsert, eller orkesteret vært tydeligere til stede. Komponisten hadde hjemlengsel da han skrev denne konserten og hver tone drypper av denne lengselen for Böhmen og Tsjekkia - en følelse vi alle kan relatere oss til; en lengten tilbake til livet før pandemien.

"Bilder på en utstilling er Musorgskijs hyllest til vennen og kunstneren Viktor Hartmann, som døde plutselig i en alder av 39. Vi ser for oss Musorgskij som vandrer alvorlig gjennom utstillingen og feirer den begavede Hartmann med storslagen og glitrende musikk. Musikken formidler her så mange følelser, så mye handling og atmosfære for meg, at å se de faktiske bildene som inspirerte til en så levende musikalsk beskrivelse, ble en skuffelse (!)."

For konserter i Olavshallen kreves negativ koronatest eller koronapass. Mer informasjon kommer på Olavshallens hjemmesider.

Han-Na Chang

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera siden 2017, og før det første gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea.

Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt, for sin lidenskap og styrke, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. Hun har jobbet med orkestre som Sächsische Staatskapelle Dresden, WDR Sinfonieorchester Köln, Bamberger Symphoniker, Royal Liverpool Philharmonic Orchestra, Minnesota Orchestra, symfoniorkestrene i blant annet Cincinnati, St Louis, Indianapolis, Seattle, Göteborg, Singapore, Tokyo og Toronto, Oslo-Filharmonien, Kungliga Filharmonikerna i Stockholm og Orchestra del Teatro di San Carlo di Napoli. Kommende debuter inkluderer blant annet Concertgebouworkest i Amsterdam, San Francisco Symphony, Rotterdam Philharmonic Orchestra og Danish National Symphony Orchestra.

Hun startet sin musikalske karriere som cellist, og vant i 1994 Den internasjonale Rostropovitsj-konkurransen i en alder av 11 år. I årene som fulgte var hun solist med alle de største orkestrene, som Berliner Philharmoniker, New York og Los Angeles Philharmonic, Boston, Chicago, Bayerischen Rundfunks og London Symphony Orchestras. Hennes EMI-innspillinger er både prisbelønte og bestselgende verden over.

Truls Mørk

Truls Mørks renommé som en av verdens fremste cellister har etablert ham som en eksklusiv tolker av et stort cellorepertoar. Overalt blir han fremhevet som en teknisk briljant og samtidig ildfull og intens utøver med stor integritet og følsomhet, og en publikumsfavoritt blant solister. Han er spilt med tungvektere som Orchestre de Paris, Berlinerfilharmonikerne, Wienerfilharmoniker, Philharmonia Orchestra, Concertgebouw-orkesterer, Münchenfilharmonikerne, London Philharmonic Orchestra og Gewandhausorkesteret i Leipzig. I USA har har vært solist med New York Philharmonic, orkestrene i Philadelphia og Cleveland, Boston Symphony Orchestra og Los Angeles Philharmonic Orchestra. Truls Mørk samarbeider med vår tids fremste dirigenter, bland dem Myung-Whun Chung, Mariss Jansons, Manfred Honeck, Esa-Pekka Salonen, Gustavo Dudamel, Kent Nagano og Sir Simon Rattle, Han gir også kammerkonserter på festivaler og i ledende konserthus.

I 2015 var han æresgjest i Verbier, som ikke bare er et vintersportsted, men som tiltrekker seg kremen av klassiske utøvere til festivalen i juli. I 2016 medvirker han på Piatigorsky International Cello Festival. Truls Mørk har gjort mer enn 30 urfremføringer. Blant hans mange plateinnspillinger for Virgin Classics, EMI, Deutsche Grammophon, Ondine og Chandos finnes de fleste store cellokonsertene. Flere av disse har mottatt gjeve priser som Grammy, Gramophone Award og ECHO Klassik.

Antonín Dvořák (1841-1904)

Dvoráks melodiske sans, celloens uttrykkskraft fra pasjonert drama til melankolsk resignasjon, den vel tilrettelagte solostemmen og komponistens grep om stor symfonisk form blir her forent til et enestående helstøpt og medrivende verk, ja, et av de store solistiske bravurnumre. Dens betydning med tanke på å etablere celloen som soloinstrument kan neppe overvurderes. Senere store cellokonserter, som Elgars, er ikke tenkelig uten Dvoráks.


Dvorák påbegynte cellokonserten vinteren 1894-95 under sitt opphold i New York. Hans ungdoms store forelskelse Josefina Cermáková kom til å spille en viktig rolle ved tilblivelsen av denne konserten. Det er en tsjekkisk tone i de to hovedtemaene i første sats, og vemodet kommer særlig til uttrykk i andre sats. Cellosoloens melodi i midtdelen av den langsomme satsen er en variasjon over en av Dvoráks sanger, Lass mich allein. Sangen hadde han lagt inn i verket da nyheten om Josefinas sykdom nådde ham i New York. Allerede i 1865 hadde han tilegnet henne sangsyklusen Cypresser.

I april 1895 reiste Dvorák tilbake til Praha. Her bestemte han seg for å gi finalen en ny utforming, og byttet ut konsertens sluttakter med en lang, drømmende coda, der han igjen benytter en variasjon over Lass mich allein. Selv om de var meget gode venner forble Dvoráks kjærlighet til Josefina ubesvart. Han giftet seg i stedet med hennes søster Anna i 1873. Om finalen sa Dvorák at ‘’finalen ender gradvis, diminuendo, som et pust, med reminisenser fra første og andre sats. Soloen dør hen i pianissimo; så følger et crescendo. De siste taktene tas opp av hele orkesteret, og ender stormfullt. Dette var min idé, og fra den kan jeg ikke vike”. Dette siste som et hint til cellisten Hanus Wihan i den berømte Böhmenkvartetten, som konserten er tilegnet. De samarbeidet om de cellotekniske detaljene, men røk uklar da Wihan ville endre mer enn komponisten kunne stå inne for. Konserten ble spilt første gang i London i 1896 med den engelske cellisten Leo Stern som solist.

Modest Musorgskij (1839-1881)

I 1873 dør en nær venn og svirebror av Modest Musorgskij, maleren Viktor Hartmann, 39 år gammel. I et brev skriver den sønderknuste komponisten: ‘’Hvorfor skal en hund, en hest, en rotte leve videre, mens skapninger som Hartmann må dø?” Året etter arrangeres det en minneutstilling i St. Petersburg. Bildene blir en kraftig stimulans til Musorgskijs mest betydningsfulle klaververk Bilder på en utstilling, som Ravel i 1922 ifører en fantastisk orkesterdrakt, som forsterker inntrykket av realistiske tonemalerier. Det var dirigenten Sergei Kussevitskij som ønsket at orkesterskredderen Ravel skulle gi pianoverket en ny skrud.

I løpet av sommeren 1874 har Musorgskij klaverstykkene ferdig. Komponisten kalte dem selv for ‘’en suite av tonesatte malerier”, som gjengir inntrykkene av ti av Hartmanns bilder, som bindes sammen av mellomspill som kalles Promenader, hvor betrakteren liksom vandrer til neste bilde. Musikken er, som bildene, en bisarr blanding av realisme, fantastiske eventyrskikkelser, romantiske middelaldermotiver og monumentale freskomalerier fra russisk fortid og folkeliv. Man kan forestille seg komponisten vandre rundt i galleriet.

Det første bilde han får øye på er Gnomen, et grotesk portrett av en krokrygget dverg i gjøglerdrakt. Så går han videre til Det gamle slottet, der det står en syngende trubadur utenfor slottsmuren. Tuilleriene er et bilde av lekende barn i de berømte Paris-hagene. Bydlo viser en gammel kjerre med store hjul dratt av okser (hør gjenklangen fra Chopins sørgemarsj), Kyllingballetten i eggeskallet er draktskisser til en ballett. Samuel Goldenberg og Schmuyle, er to kranglende jøder, den ene rik, den andre fattig. Markedet i Limoges viser torgkoner og prutende kunder som gjør sine innkjøp. Katakomber viser kunstneren selv ved inngangen til katakombene i Paris. I de underjordiske gangene snakker man med de døde på de dødes språk, ‘’Cum mortuis in lingua mortua’’, som er Musorgskijs egen latin på den elegiske melodien han benytter her. Baba Yagas hytte på hønsefoten er en av de mest bisarre figurer i den russiske eventyrskatten. Heksen Baba Yaga sitter i hytten, som har form som et dystert tårnur og står på hønseføtter, og speider etter sine ofre. Den store porten i Kiev er en skisse til en byport i gammelrussisk stil med en kuppel som en slavisk hjelm. De mektige akkordene får det til å klinge som store kirkeklokker og gir satsen et pompøst preg som minner om kroningsscenen i Musorgskijs opera Boris Godunov. De enkelte satsene bindes sammen av variasjoner over promenadetemaet fra stykkets åpning. Dette illustrerer bevegelsen fra det ene bildet til det neste. Gjennom musikken til Bilder på en utstilling virkeliggjorde Musorgskij den livsoppgave han hadde satt seg for ‘’å skildre livet i alle dets ytringsformer, dristig og oppriktig å tale sannheten hvor bitter den måtte være”. Dette samsvarer godt med Hartmanns og de russiske naturalistenes parole ‘’å være i sannhet”, og skape en ny realistisk kunst med røtter i russisk folketradisjon.

Thomas Ramstad