I kveldens konsert presenterer Trondheimsolistene et repertoar fra ulike prosjekt ensemblet har jobbet med de siste årene. Her får vi høre både kjente og ukjente verk av både kjente og til dels ukjente komponister.

Finske Aulis Sallinens strykekvartett nr. 3 er basert på en finsk folketone som behandles i ulike variasjoner. Amerikanske og Oslo-baserte Futrells "Schism )) Pier" er et resultat av en workshop de hadde sammen i fjor, der komponisten fikk teste ut orkesteret og noen ideer han hadde, og verket får nå endelig sin urframførelse. Svenske Britta Byströms "A Walk to GADE" er skrevet som en "introduksjon" til den danske komponisten Niels Gades Novelette nr. 1 i F-dur, der melodiske temaer og figurer spinnes videre på som i en fantasiaktig og improvisatorisk dagdrøm.

Håvard Gimse og Trondheimsolistene har stor gjensidig glede av å samarbeide med hverandre og tre klaverkonserter av Mozart (nr.11-13) ble spilt inn i Frimurerlogen i april 2021. Nå gleder de seg til å dele Mozarts klaverkonsert nr. 13, denne briljante og festlige klaverkonserten, med et levende publikum til stede.

Fiolinisten Geir Inge Lotsberg startet allerede i ung alder sin profesjonelle karriere og har markert seg som en av Norges mest aktive kammermusikere. Han har vært engasjert som konsertmester ved Bergen Filharmoniske Orkester og Den Norske Operas Orkester. Lotsberg var med å etablere Oslo Strykekvartett i 1991, og har i tillegg til å samarbeide nært med musikere som Håvard Gimse, Einar Steen-Nøkleberg, Vebjørn Anvik og Kåre Nordstoga vært solist med blant andre Ungdoms-symfonikerne, Oslo-Filharmonien, Den Norske Operas Orkester, Kringkastingsorkesteret og Camerata Academica Salzburg.

Han har gitt ut en rekke CD-innspillinger med verk av J. S. Bach, Carl Nielsen og Edvard Grieg, samt to plater viet nyskrevet musikk for solofiolin. Han har gitt ut en rekke CD-innspillinger med verk av J. S. Bach, Carl Nielsen og Edvard Grieg, samt to plater viet nyskrevet musikk for solofiolin.

Sommeren 2017 ble han kunstnerisk leder for Trondheimsolistene. I perioden 1998-2000 var han programansvarlig for Festspillene i Elverum. Lotsberg har iden 2003 vært fast ansatt som professor ved Barratt Due Musikkinstitutt i Oslo.

Geir Inge Lotsberg har studert fiolin i Oslo med Leif Jørgensen, Sandor Vègh i Salzburg, Camilla Wicks i Houston og Ana Chumachenco i München. Siden 2007 har han spilt på en fiolin bygget av Joseph Guarnerius filius Andreae fra 1703, stilt til rådighet av Dextra Musica.

Håvard Gimse, norsk pianist og professor ved Norges musikkhøgskole. Gimse regnes som en av Norges fremste musikere og har et bredt og allsidig repertoar. Han er aktiv både som solist og kammermusiker, er en ettertraktet akkompagnatør og en verdsatt lærer. Han opptrer jevnlig i inn- og utland.

Gimses første større offentlige opptreden var som solist med Trondheim Symfoniorkester & Opera, 14 år gammel. Siden har han gitt konserter over store deler av verden, og har spilt med alle de mest kjente symfoniorkestre i Norden og Europa.

Håvard Gimse begynte å spille piano da han var seks år, i 1972. Han er utdannet ved Norges musikkhøgskole, Mozarteum i Salzburg og ved Hochschule der Künste Berlin hvor han avla diplomeksamen.

Aulis Sallinen regnes av mange som den naturlige arvtakeren til Jean Sibelius. Han studerte komposisjon ved Sibelius-akademiet under Aarre Merikanto og Joonas Kokkonen. I perioden 1960-69 var han intendant ved den finske radios symfoniorkester og lærer i komposisjon ved Sibelius-akademiet 1963-76. Han har skrevet seks operaer, åtte symfonier, flere konserter og kammermusikk. I 1978 fikk han Nordisk Råds pris for operaen Ratsumies (Ryttaren).

Hans tonespråk er skarpt og klart og gir assosiasjoner til det kalde finske landskapet. Sallinen er orientert mot den finske folkemusikken, og tradisjonelle melodier dukker ofte opp i hans komposisjoner. Så også her. Strykekvartett nr. 3 var et bestillingsverk fra Svenska Rikskonserter som skulle fremføres rundt om i svenske skoler. Sallinen sier han forsøkte å skrive «et friskt og iørefallende verk» som skulle vise hvordan et musikkverk kan bygges opp ved å variere et gitt grunnmateriale. Han vendte seg mot folkemusikken og en av dennes grunnteknikker: variasjonsformen, som også er et av hovedtrekkene i Sallinens øvrige komposisjoner. Temaet er opprinnelig en finsk folketone, en bryllupsmarsj, men da denne ble gjenoppdaget i 1950-årene ble tempoet senket og den ble kjent som Peltoniemi Hintriks begravelsesmarsj.

Som i et kaleidoskop endrer temaet form og farge over fem variasjoner, to intermezzi og en coda. Det presenteres først av fiolin og cello før det utvikles og utforskes, både tonalt gjennom dissonerende behandling og danserytmer, i fugepartier og barokkinspirerte varianter, og i ulike spilleteknikker som bruk av trommende pizzicati, glissandi og «spøkelsesaktige» flageoletter. For at ikke publikum skal miste den originale melodien av syne, vender den stadig tilbake i sin originale form. Sallinen sa selv at han ville komponere et verk i evig variasjon, der temaet aldri helt forsvant, som en horisont i det fjerne.

Tyler Futrell, opprinnelig fra nord i California, er i dag bosatt i Oslo. Han har studert komposisjon ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium under Bent Sørensen, ved New England Conservatory under Lee Hyla og ved Universität für Musik und darstellende Kunst Wien under Michael Jarrell.

Futrell har skrevet godt over femti verk; musikk for små og store ensembler, for kor, for kortfilm og han blander også ulike element og kunstformer, som verk for «violinist and performer», for «marionettes, dancer, installation & music», for «clarinet & audience headphones» og for «Baroque ensemble, live mic & tape». Han har skrevet bestillingsverk til blant andre Oslo internasjonale kirkemusikkfestival og Hardanger Musikkfest, og har samarbeidet med blant andre Norsk Solistkor, Alpaca Ensemble, Ensemble 96, Engegårdkvartetten og Trondheim Sinfonietta.

Futrell beskriver selv sin musikk som for det meste abstrakt, men med referanser til «sentimental» musikk, hvor han i neste setning problematiserer dette med at ‘abstrakt’ og ‘sentimental’ kan ha ulike konnotasjoner hos ulike publikummere eller kanskje ikke er representativt for de ulike lytternes persepsjon av hans verk overhode. Futrell er opptatt av at publikum i møte med hans verk skal få en kraftig og unik opplevelse. Han bruker ofte elementer i musikken sin som ikke er helt reproduserbare hjemme i ens egen stue, som bruk av bevegelse eller musikernes fysiske plassering i rommet som en integrert del i betydningen av verket. Dette som en motvekt til vår tids ubegrensede streamingmuligheter. Et annet aspekt ved ham som komponist er en stor interesse for «fullstendighets»-idealet – at alt som er nødvendig er til stede og at ingenting kan legges til eller trekkes fra uten at det endrer fullstendig, ja, nærmest ødelegger, helheten.

I 2018 ble første runde av KUPP, et nytt utviklings-, nettverks- og publiseringsprogram for unge komponister under 35 år, arrangert, og her møttes Futrell og Trondheimsolistene for første gang. Tanken og ambisjonen bak prosjektet er at verkene fra KUPP skal nå et stort publikum og bringe nye norske komponister ut til et internasjonalt marked. Schism )) Pier er resultatet av dette møtet og urframføres på kveldens konsert. Verket er inspirert av bølger. Første sats av bølgen slik vi kjenner den fra sportsarenaer; en kollektiv samhandlig hvor alle 16 musikere skal reagere på hverandre og danne klanglige kjedereaksjoner, likt slik folk reiser seg og skaper en visuell bølge på tribunene. I andre sats som svevende, lyriske og vakre bølger.

Britta Byström studerte komposisjon ved Musikhögskolan i Stockholm under Pär Lindgren og Bent Sørensen. Hun har komponert for de fleste besetninger og har både kammermusikk, operaer og vokalmusikk på verklisten, men hovedfokuset ligger hos orkesteret. Hennes musikk vier klang og klangfarger en spesiell oppmerksomhet, og hun har en følsomhet for musikkens resonans som tenderer mot impresjonismen. Hun evner å skrive et helt verk på å utvikle en eneste liten enhet, et særegent nordisk trekk som er like frigjørende som det er fokuserende. Hennes A Walk to..-serie gjør noe liknende og bruker gjerne en bevegelse eller en skjev rytme som lokker og lirker melodier og tema videre.

Noen av disse verkene tjener som en introduksjon til en annen komponists verk. Tanken er å kunne ta en musikalsk spasertur der du kan få glimt av dette verket, sier Byström. A Walk to Gade ble skrevet som en introduksjon til den danske komponisten Niels Gades Novelette nr. 1 i F, op. 53. Verket bruker melodiske figurer og former fra originalverket og gjennom en semiimprovisatorisk innfallsvinkel virker det som om musikken oppstår ut av intet. Den beveger seg fra å være lett nonsjalant til å ikle seg en anelse mørke før den begir seg inn i et område preget av folkemusikk- og folkedansrytmer. Avslutningsvis vandrer musikken avgårde, like umerkelig som den først oppsto.

I 1781 flyttet Mozart til Wien etter å ha sagt opp, eller rettere sagt fått sparken, fra fyrsteerkebiskop Colloredos hoff i Salzburg, og skulle nå klare seg som «frilanser», som den første i vår vestlige musikkhistorie. Han var allerede kjent som en utmerket utøverkomponist – de fleste av klaverkonsertene han skrev var til seg selv som utøver, og han spilte utelukkende sine egne verk på konsertene. I Wien introduserte Mozart en slags abonnementsserie for komposisjonene sine, som han hovedsakelig komponerte klaverkonserter til. Han ble raskt populær i de wienerske sosiale kretser, både i aristokratiet og det øvre borgerskapet, som også skulle bli hans viktigste marked. Klaverkonsertene nr. 11, 12 og 13 ble skrevet 1782/83 og var de første i abonnementsserien. Om disse konsertene skrev han: «Konsertene er akkurat en mellomting mellom det for vanskelige og det for lette – er meget briljante – behagelige for øret – naturlige uten å være innholdsløse – her og der – kan også kjennere alene oppnå tilfredsstillelse – dog slik – at ikke-kjennerne må være fornøyde med det uten å vite hvorfor.» De skulle sjarmere wienerpublikummet med lettbent og elskverdig musikk, som ikke skulle støte eller være for original.

Klaverkonsert nr. 13 (K415) ble urframført 23. mars i 1783 med keiser Josef II blant publikum. Konserten ble opprinnelig utgitt i januar samme år med solo klaver og strykekvartett, men til urframføringen var den omarbeidet med treblås, horn, pauker og trompet, sannsynligvis for å gi et spektakulært inntrykk til rikets hersker og kretsen rundt ham.

Konserten er skrevet i C-dur, Mozarts foretrukne toneart for en lys og festlig karakter, og selv om materialet er relativt ordinært, er verket både modig og ukonvensjonelt, fullt av Mozarts sedvanlige eleganse, vidd og dramatikk. Den åpner stille, men spinner videre i en mer lyrisk karakter. Andre sats gir assosiasjoner til en pastoraleliknende arie. Siste sats i rondoform har en svært vakker episode i c-moll.