Bachs galopperende Brandenburgkonsert nr. 3 framført av et energisk Trondheimsolistene-ensemble må jo være en «match made in heaven». I tillegg får vi høre Dvořáks vakre og livsbejaende Serenade for strykere og Vasks' sjelfulle og melankolske fiolinkonsert Distant Light. Kveldens konsert spiller på hele følelsesregisteret, og publikum vil forlate Olavshallen emosjonelt slitne, men lykkelige! Kveldens musikalske leder og solist er den anerkjente britiske fiolinisten Anthony Marwood.

Anthony Marwood har en solid internasjonal karriere som fiolinsolist, dirigent og kammermusiker. ​ Han er kunstnerisk leder for Peasmarsh Chamber Music Festival i East Sussex, som feiret sitt 20-årsjubileum i 2018. Han var fiolinist i Florestan Trio i seksten år og vant Royal Philharmonic Society Instrumentalist Award i 2006. Han ble utnevnt til MBE i 2018 Queen's New Year's Honours List og ble utnevnt til fellow ved Guildhall School of Music i 2013.

​Marwood er en produktiv plateartist, og hans siste utgivelse er en innspilling av Waltons fiolinkonsert med BBC Scottish Symphony Orchestra og Martyn Brabbins. Platen fikk strålende kritikker, inkludert en 5-stjerners anmeldelse i The Guardian og en 'Recommended Recording' i The Strad Magazine, mens Sunday Times beskrev ham som "en spennende, virtuos solist". Hans neste prosjekt er å spille inn Elgars fiolinkonsert.

Han bruker en bue av Joseph René LaFleur og spiller på en Carlo Bergonzi-fiolin fra 1736 og en fiolin fra 2018 laget av Christian Bayon.

I 1721 sendte Bach et manuskript til Christian Ludwig, markgreven av Brandenburg-Schwedt. Manuskriptet bar tittelen Sechs Konzerte mit mehreren Instrumenten /Six Concerts à plusieurs instruments. Denne samlingen inneholder rett og slett kvintessensen av konserten som form. Her har Bach belyst alle aspektene ved sjangeren, både med tanke på instrumentasjon og form. Konserten som sjanger omfatter en eller flere solister og et ensemble, og konsertens essens er en godmodig konkurranse mellom solist(er) og ensemble. I de seks Brandenburgerkonsertene er det en overraskende stor variasjon av instrumenter i ulike kombinasjoner; trompet, blokkfløyte, horn, obo, tverrfløyte i tillegg til de tradisjonelle strykeinstrumentene og cembalo, og Bach satte sammen seks helt ulike orkesterpaletter av disse. Formen på konsertene strekker seg fra dansesatser (hoffdanser) til fuger, og forholdet mellom solist(er) og orkester er stadig skiftende.

Brandenburgerkonsert nr. 3 er overraskende i både format og stil. Her har Bach komponert for tre fioliner, tre bratsjer, tre celli og basso continuo. Han skiller ikke mellom solo- og tuttipartiene, så selv om det heter konsert, spiller alle alt alltid og de tre instrumentgruppene opptrer som solister etter tur. Konserten har kun to hurtige satser som er adskilt av én takt bestående av to akkorder i cembalo. I tråd med datidens (sannsynlige) framførelsespraksis spilles denne takten ofte som en kadens og gir et godt pusterom mellom to energiske satser.

Serenaden var et lett musikkstykke som gjerne ble spilt på ettermiddagen/kvelden, gjerne som bakgrunnsmusikk under et måltid eller annen aktivitet. Mozart var mesteren og skrev flere serenader for treblåsinstrumenter. En av de mest kjente er dog for strykere; Eine kleine Nachtmusik. Også Brahms skrev flere imponerende orkesterserenader mens han utsatte å skrive sin første symfoni. Dvořák skrev to suiter, denne for strykerorkester (1875) og en for treblås (1878). Han startet på en tredje, men den tok en annen vending og endte opp som hans Tsjekkiske eller Bøhmiske Suite (1879). På mange måter kan man si at Dvořáks suiter forener Mozarts enkle dristighet med Brahms’ mer romantiske frodighet.

Serenade for strykere ble skrevet i 1875 og har fem satser i enkel form (ofte ABA). De er bekymringsløse og solfylte, men utmerket utført og med et vell av vakre melodier. De fem har svært ulike karakterer, og spenner fra det melankolske og sarte til det energiske og livlige.

Serenaden ble urframført 10. desember i 1876 i Praha av et sammensatt orkester under ledelse av Adolf Čech.

Pēteris Vasks vokste opp i et Latvia under sovjetisk kontroll. Han utdannet seg som kontrabassist ved Litauen statlige konservatorium i Vilnius i 1970 og spilte deretter i Latvia statlige filharmoniske orkester og andre ensemble i Latvia og Litauen. Han vendte snart tilbake til studiene, denne gang innenfor komposisjon, og kjempet sammen med den andre studentene for å utvide og endre komposisjonsstiler og -teknikker utover de rigide statlig godkjente. Med tiden ble han selv professor i komposisjon ved konservatoriet i Riga og er dessuten en svært produktiv komponist av instrumentalmusikalske verk. Med fiolinkonserten Distant Light, bestilt av Gidon Kremer, fikk han også internasjonal anerkjennelse.

Fiolinkonserten Tala gaisma (Distant Light) fra 1997, består av én sats som er inndelt i tre distinktive seksjoner. Disse er atskilt av tre kadenser for solisten. Konserten er en av de mest meditative, eteriske konserter som er skrevet, og komponisten selv beskriver den som «nostalgisk med et tragisk anstrøk, barndomsminner, men også glitrende stjerner millioner av mil unna». Dypt rotfestet i den latviske folkemusikktradisjonen tar konserten oss med på en syklisk reise fra naturens uendelige skjønnhet til en kakafoni av menneskelig smerte og tilbake til en stille fredfylt sinnsro. Her er passasjer som minner om latviske folkedanser og religiøse salmer, her er avsindig kaos, og sågar en valsemelodi. Fiolinkonserten er kjent for sin tekniske og følelsesmessige kompleksitet og betegnes som en av de viktigste fiolinkonsertene fra det 20. århundre.

«Dagens mennesker tror ikke lenger, hverken på Gud, kjærlighet eller idealer. Den åndelige dimensjonen er tapt. Mitt mål er å skaffe sjelen føde, og det er dette jeg forkynner i mine verk.»

Camilla Rusten