• 04 jun. 2020
    Kl 21:30
Kammermusikk
Velkommen til en ny digital torsdagskonsert med TSO- musikere og Trondheim Vokalensemble 4. juni kl. 19.30.

Dette er sesongens siste digitale torsdagskonsert fra Olavshallen med TSOs musikere og Trondheim Vokalensemble. Slik situasjonen ser ut fremover vil vi fortsette å strømme konserter til høsten. Så bli med oss på flere digitale musikkopplevelser til hele orkesteret kan samles på scenen igjen og møte en etterhvert fullsatt konsertsal. TSO & Opera og Trondheim Vokalensemble ønsker alle våre følgere og vårt publikum en riktig god og smittefri sommer! Pass på hverandre!

Vippsnummeret vårt er 605304. Pengene går til TSOs talentsatsing. Du kan lese mer om talentarbeidet vårt under fanen Talent.

Konserten vises på følgende nettsteder (klikk på linker):
TSO Play TSO Facebook Olavshallen Facebook

Trondheim Vokalensemble:
Sopraner: Tonje Eero Hove og Ranveig H. Lægreid
Alter: Nina Sætherhaug og Maria Moen Nohr
Tenorer: Stian Økland og Ola Marius Ryan
Basser: Sverre Johan Aal og Morten Kvaal
Pianister: Eva Holm Foosnæs og Atmasukha Ananda
Johannes Brahms (1833-1897) Nr. 1. Rede, Mädchen
Brahms Nr. 2. Am Gesteine rauscht die Flut
Solister: Rannveig, Nina, Stian, Sverre
Brahms Nr. 3. O, die Frauen
Solister: Ola Marius, Morten
Brahms Nr. 4. Wie des Abends schöne Röte
Solister: Rannveig, Maria
Morten Lauridsen (f.1943) Dirait-on fra Les chanson des roses
Thomas Morley (1557-1602) Now is the month of Maying
Maurice Ravel (1875-1937) Trois beaux oiseaux du Paradis
Henning Sommerro (f.1952) Bruremarsj fra Valsøyfjord
Brahms Nr. 16. Ein dunkeler Schacht ist Liebe
Solister: Rannveig, Nina, Stian, Morten
Brahms Nr. 17. Nicht wandle, mein Licht
Solist: Stian
Brahms Nr. 18. Es bebet das Gesträuche
Tekst: Oscar Hoddø Melodi: Christian Christensen/Kjell Rian (arr. Odd Johan Overøye) Nidelven stille og vakker du er
De nummererte Brahmssangene er fra Liebeslieder-Walzer, op 52
Musikere fra Trondheim Symfoniorkester
Dirigent: Nick Davies
Gabriel Fauré (1845-1924) Masques et bergamasques, suite for orkester
Første sats: Ouverture
Tredje sats: Gavotte
Fauré Pavane
Joseph Haydn (1732-1809) Symfoni nr. 45, fiss-moll, Avskjedssymfonien
Siste sats: Finale. Presto - Adagio

Gabriel Fauré
På komponisten Saint-Saëns anbefaling henvendte Prins Albert av Monaco seg til Gabriel Fauré med ønske om musikk til scenisk stykke for å markere det som skulle ha vært den franske poeten Paul Verlaines (1844-1896) 75 års dag med premiere 30. mars 1919 i Grand Théâtre de Monte Carlo. Fauré var ikke ukjent med teatermusikk etter å ha skrevet Pelléas og Mélisande i 1896, etter Maurice Maeterlincks symbolistiske skuespill. Paul Verlaine var også en symbolistisk dikter, og teaterstykket var tenkt i commedia dell'arte-tradisjonen i den forstand at skuespillerne skulle karakterisere forskjellige typer, gjerne med overtydelige personlighetstrekk. Skuespillerne brukte halvmasker og kostymer som var tilpasset de enkelte figurene. Teaterstykket (og musikken) hadde tittel etter åpningslinjen i Verlaines dikt Clair de lune (Que vont Charmant) Masques et bergamasques, også kjent fra Debussys klaversuite Bergamasque. Siden det ikke finnes noen god (adekvat) norsk oversettelse av diktet Clair de lune som gir mening til tittelen Masques et bergamasques, så gir kanskje dette oss et hint (NB! Bergamasques er personer fra den italienske byen Bergamo):
Your soul is a select landscape / Where charming masqueraders and bergamaskers go / Playing the lute and dancing and almost / Sad beneath their fantastic disguises.
For ordens skyld også originalen:
Votre âme est un paysage choisi / Que vont charmant masques et bergamasques / Jouant du luth et dansant et quasi / Tristes sous leurs déguisements fantasques.

Masques et bergamasques ble en umiddelbar suksess. Allerede i mars året etter sto forestillingen på plakaten til Opera Comique i Paris. Musikken hadde åtte satser, og Fauré gjenbrukte musikk han hadde skrevet tidligere, bl.a. ouverturen og to avsnitt fra en symfoni han skrinla allerede i 1869, en madrigal for kor og orkester og to tidligere sanger for tenor og orkester. Til orkestersuiten han arrangerte beholdt han Ouverturen og de tre mellomspillene Menuet, Gavotte og Pastorale, som er den eneste nyskrevne musikken i Masques et bergamasques. Den viser hans galante stil med et elskelig og gammelmodig snev.

Pavane var opprinnelig en sats i teatermusikken som Fauré fjernet da han satte sammen sin orkestersuite, men den er blitt et berømt lite stykke som lever sitt eget liv i konsertsalen, både med og uten kor

Joseph Haydn
Haydns lille, men bemerkelsesverdige symfoni nr. 45 i fiss-moll med tilnavnet Avskjedssymfonien, er mest kjent for sin tilblivelse. Han var kapellmester hos fyrstefamilien Esterhazy, som tilbrakte somrene i sin residens Esterhaza slott, som lå i naturskjønne, men avsides omgivelser på grensen mellom Østerrike og Ungarn, og oppført etter franske forbilder og gjerne kalt Lille Versailles. Fyrsten Nicolaus elsket stedet og somrene dro ut. Da orkesteret sensommeren 1772 ikke fikk reise hjem til sine familier fordi fyrsten og hans hoffstab gang på gang utsatte hjemreisen, klaget de til Haydn. Og Haydn sviktet ikke sine musikere, og ga fyrsten beskjed på en så vel uventet som effektiv måte. Ved premiéren på hans nye symfoni virket alt tilsynelatende greit, til å begynne med. Men midt i siste satsens finale stopper musikken opp. Haydn har satt inn et fermata, og alle holder pusten. Musikken forsetter i et langsommere tempo som i andre satsens Agadio. Etter første avrunding stopper oboene og hornene å spille. De legger ned instrumentene og forlater scenen. Så forsvinner bassene. Og celloene. Andrefiolinene stanser. Ettersom musikerne blåser ut sine notelys blir podiet mørkere og mørkere. Nå er det bare førstefioliner og bratsjer igjen. Så stopper bratsjene. Musikken dør ut, og de siste som høres er to ensomme førstefioliner. Når også disse musikerne blåser ut sine lys og går, er det bare Haydn som står igjen foran sitt forsvunne orkester, og vendt mot fyrsten. Med et smil rekker han Haydn hånden:’ ’Jo da, jeg tar et hint; nåvel i morgen pakker vi og drar!’’
Et lite stykke konseptkunst noen hundreår før sin tid.

Tekst: Thomas Ramstad