Kjøp billett
Dance of Life, Living on Edge…
  • 04 nov. 2021
    Kl 19:30
Klassisk symfoni
Varighet to timer inkludert pause.
Konserten inngår i
  • Plukk & miks
Dance of Life, Living on Edge…
  • Dirigent

    Han-Na Chang

  • Solist, klaver

    Christopher Park

  • Konsertmester
    Daniel Turcina

Program

  • Jörg Widmann
    (1973- )
    Tanz auf dem Vulkan
  • Pjotr Tsjaikovskij
    (1840-93)
    Konsert for klaver og orkester i b-moll, op 23
    Allegro non troppo e molto maestoso
    Andantino simplice
    Allegro con fuoco

    PAUSE
  • Sergej Rachmaninov
    (1873-1943)
    Symfoniske danser, op 45
    Non allegro
    Andante con moto, tempo di valse
    Lento assai - Allegro vivace

Om konserten

Vi låner Han-Na Changs tekst om kveldens konsert:
"Rachmaninovs Symfoniske Danser er en genierklært komponists mesterverk som på perfekt vis uttrykker hans intense nostalgiske følelser for hjemlandet gjennom hans umiskjennelige særpreg: følsomme melodier, tett sammenvevde strukturer og tonal kompleksitet. Ingenting er rett fram, alt har ulike nyanser av lys og skygge... og likevel, midt i alt det komplekse, er det eneste som virkelig betyr noe musikkens sjel - akkurat som livet selv.

I kveldens program lanserer vi et nytt konsept: hver sesong vil vi presentere noen verk av en nålevende komponist for å introdusere en ny fargepalett fra dagens lydbilde til dere. Denne sesongen er det verk av Jörg Widmann, en fengslende stemme i samtidsmusikken, som står på plakaten."

Han-Na Chang

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera siden 2017, og før det første gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea.

Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt, for sin lidenskap og styrke, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. Hun har jobbet med orkestre som Sächsische Staatskapelle Dresden, WDR Sinfonieorchester Köln, Bamberger Symphoniker, Royal Liverpool Philharmonic Orchestra, Minnesota Orchestra, symfoniorkestrene i blant annet Cincinnati, St Louis, Indianapolis, Seattle, Göteborg, Singapore, Tokyo og Toronto, Oslo-Filharmonien, Kungliga Filharmonikerna i Stockholm og Orchestra del Teatro di San Carlo di Napoli. Kommende debuter inkluderer blant annet Concertgebouworkest i Amsterdam, San Francisco Symphony, Rotterdam Philharmonic Orchestra og Danish National Symphony Orchestra.

Hun startet sin musikalske karriere som cellist, og vant i 1994 Den internasjonale Rostropovitsj-konkurransen i en alder av 11 år. I årene som fulgte var hun solist med alle de største orkestrene, som Berliner Philharmoniker, New York og Los Angeles Philharmonic, Boston, Chicago, Bayerischen Rundfunks og London Symphony Orchestras. Hennes EMI-innspillinger er både prisbelønte og bestselgende verden over.

Christopher Park

“Christopher Park is a pianist who captivates with his fascinating technical mastery, astounding musical maturity, and a particularly intense performance style”
- Juryens begrunnelse for tildelingen av Leonard Bernstein-prisen under Schleswig-Holstein Musik Festival i 2014.

Christopher Park er en ettertraktet konsertpianist og etter å ha blitt valgt ut som ECHO Rising Star i sesongen 2016/2017 debuterte han ved flere av de mest renommerte konsertsaler i Europa, blant annet i London, Amsterdam, Hamburg, Wien, Stockholm, Barcelona, Budapest og Lisboa. Park har holdt konserter verden over og spilt med orkester som Wiener Symphoniker, Deutsches Symphonie-Orchester Berlin, Orquesta Nacional de España, Seoul Philharmonic Orchestra, Shanghai Symphony Orchestra, Qatar Philharmonic Orchestra, Zagreb Philharmonic Orchestra, Orchestre de Chambre de Lausanne og English Chamber Orchestra, og med dirigenter som Christoph Eschenbach, Paavo Jarvi, Sebastian Weigle, Jukka-Pekka Saraste, Ion Marin, Zsolt Hamar, Roman Kofman, Nicholas Milton, Kimbo Ishii, Paul Daniel and Dimitri Kitaenko.

Park er utdannet fra Hochschule für Musik Saar og Musikhochschule Frankfurt, og underviser i dag ved Norges Musikkhøgskole.

Jörg Widmann (1973- )

Tyske Jörg Widmann er en stadig mer ettertraktet komponist med en lang rekke bestillingsverk bak seg. Hans verkliste omfatter i dag over 50 verk, heriblant konserter, orkesterverk, opera og sceniske verk, et oratorium og kammermusikk, men vi har nok mer i vente fra denne ekspressive og klangorienterte komponisten. Han har mottatt mange priser for sine verk, blant andre Paul Hindemith-prisen (2002), Arnold Schønberg-prisen (2004), komposisjonspris fra SWR Sinfonieorchester Baden-Baden og Freiburg (2006), Claudio Abbado komposisjonspris fra Orchesterakademie der Berliner Philharmoniker (2006), Elise L. Stoeger Prize fra Lincoln Center Chamber Music Society i New York (2009), GEMA Deutscher Musikautorenpreis (kan sammenliknes med den norske Spellemannprisen) for symfonisk musikk (2013), Robert Schumann-prisen (2018), Delstatshovedstad Münchens musikkpris og Würth-prisen fra Jeunesses Musicales Deutschland (2021).

Widmann har vært composer-in-residence ved Deutsches Symphonie-Orchester Berlin, Cleveland Orchestra, Salzburg Festival, Lucerne Festival, Kölner Philharmonie og Wien Konzerthaus.

Widmann er også aktiv som klarinettist og som dirigent. Han er utdannet i klarinett fra Hochschule für Musik i München og Juilliard School i New York, og studerte komposisjon hos Kay Westermann, Wilfried Hiller og Wolfgang Rihm. Han underviser i komposisjon ved Barenboim-Said Akademie i Berlin.

Tanz auf dem Vulkan er skrevet til Sir Simon Rattles avskjedsturné som sjefdirigent for Berlinerfilharmonikerne i 2018 og Widmann selv omtaler tittelen som en stillingsbeskrivelse på fire ord av det å være nettopp sjefdirigent for Berlinerfilharmonikerne. Men tittelen henviser også til de urolige politiske tider vi lever i, og stykket beskriver dagens jordklode som dansende på kanten av vulkanen – en verden full av intense følelser, sågar på randen av hysteri.

Verket er et innstendig og ekspressivt stykke, og beskrivelsen over kommer til uttrykk i flammende utbrudd, fragmenterte melodibiter, perkussive eksplosjoner og dansende løp ispedd takt- og temposkifter. Verket åpner i beste storbandstil, før musikken tar en ganske annen retning. Widmann selv beskriver verket som tett, heseblesende og nesten konsekvent hurtig. Denne kakofonien avsluttes med triangelet som igjen introduserer swingrytmen, og stykket avsluttes som det begynte – i ren storbandstil.

Tanz auf dem Vulkan ble bestilt av Berlinerfilharmonikerne og ble urframført 27. mai 2018 i Berlin under ledelse av Sir Simon Rattle.

Peter Tsjaikovskij (1840-1893)

At det virtuose og briljante ikke var fremmed for Tsjaikovskij, viser han tydelig i sin berømte Klaverkonsert i b-moll fra 1875, som utvilsomt er den som publikum elsker høyest og som oftest er å høre, ved siden av Griegs, med sine effektfullt store og svulmende symfoniske stigninger som medvirker til å holde oss fanget. Det skyldes fremfor alt den majestetiske introduksjonen hvis tema er blitt innbegrepet av en romantisk klaverkonsert. Egentlig er åpningen en inngangsportal vi ikke vil unnvære, men som heller ikke har så mye å gjøre med det man går inn i. Derimot veksler den ene innsmigrende melodien etter den andre med rasende virtuose solopassasjer gjennom hele konserten i et elegant vekselspill mellom solist og orkester. Konserten er skrevet i en rik periode da han også komponerte Svanesjøen.

Tsjaikovskij spilte gjennom verket første gang for Nikolaj Rubinstein, berømt pianist og leder for musikkonservatoriet i Moskva, i håp om at han ville uroppføre konserten. Denne episoden har blitt ett av de mer famøse avsnittene i komponistens liv. I beste fall trodde komponisten at den ærede Rubinstein kanskje hadde noen synspunkter på det klavertekniske eller enda bedre, noen forslag til rettinger. Men da Tsjaikovskij med forventning vendte seg mot Rubinstein, sa denne ‘’Min venn, hvordan skal jeg kunne uttale meg om detaljer, når hele komposisjonen virker motbydelig på meg’’. Den av natur følsomme og sårede Tsjaikovskij dediserte konserten til den tyske pianisten og dirigenten Hans von Bulow, Brahms nære venn og forkjemper, som ble meget begeistret. Han oppførte den første gang i Boston i oktober 1875. Rubinstein forandret senere mening om konserten, som rommer en rekke originale formgrep.

Han sto også for førstegangsfremførelsen i Moskva, og ble etterhvert dens mest fremtredende fortolker. Etter den flotte åpningen, som ikke vender tilbake, gjør Tsjaikovskij en ‘’omstart’’ og presenterer et nytt tema som lyder som en folkevise og det er det også; den ukrainske Det kom en kosakk fra Don som Tsjaikovskij hadde hørt sunget av en blind tigger på en markedsplass i Kiev. Andre sats er også bygget over to folkelige sanger; nok en folkevise fra Ukraina og en fransk chanson Il faut s’amuser, danser et rire (Man skal more seg danse og le). Tredje sats er den mest stormende finale i høyt tempo, som berusede kosakker. Her hører vi også den russiske folkevisen Kom ut, Ivanka. Som avslutning kommer en hymne, som ikke alluderer til noe religiøst, men som ikke feirer noe annet enn klaverkonserten selv.

Sergej Rachmaninov (1873-1943)

De siste årene av sitt liv komponerte Rachmaninov kun en håndfull verk. Han snakket nedstemt om den ild som hadde sluknet. Bare noen måneder før sin død i 1943 utkom de symfoniske dansene, som uttrykker den samme romantikken, skjønnheten og melankolien som de velkjente klaverkonsertene.

Konserten er tilegnet dirigenten Eugene Ormandy, som urfremførte den med Philadelphiaorkesteret i januar 1941. Mottagelsen var lunken. Det var ingenting her verken for romantikere eller modernister. Til det svarte Rachmaninov at ‘’mine komposisjoner er ikke noe forsøk på å være verken original eller romantisk eller nasjonalistisk eller noe som helst annet. Jeg skriver ned den musikken jeg føler for hører inne i meg’’. Rachmaninov hadde flyttet til USA allerede i 1918, og frem til sin død i 1943 skrev han kun seks ytterligere verker. Delvis fordi han turnerte rundt som verdens mest etterspurte klaversolist, men fordi eksiltilværelsen og hjemlengselen var som en klamp om foten.

Symfoniske danser er en sjelden fargerik og medrivende musikk av en komponist som på sine eldre dager klaget over mangel på kraft og vitalitet. Selv visste han ikke hvor­dan det var gått til at han hadde funnet en slik friskhet, ‘’men dette var trolig min siste oppblomstring’’, som han sa i et intervju like før han døde. Opprinnelig hadde han tenkt å kalle verket Fantastiske danser. Først skrev han en versjon for to klaverer, som han fremførte i private sammenhenger sammen med sin venn og nabo Vladimir Horowitz. Etter et forgjeves forsøk på å få musikken koreografert for ballett med satstitlene Middag, Skumring og Midnatt, fullførte han orkestreringen høsten 1940, etter å ha rådført seg med fiolinisten Fritz Kreisler om strykestemmene. I Symfoniske danser er det i siste sats to temaer som sniker seg rundt i musikken; et Dies Irae (den berømte sekvensen fra den katolske dødsmessen) og en hymne fra hans egne russisk ortodokse kirkeverk Vesper. Der hymnen får overtaket over dødstemaet, har han skrevet Allelujah i partituret, og etter de avsluttende takter: ‘’Jeg takker deg, Herre’. Det rytmiske drivet i første sats, bruken av piano­ som orkesterinstrument og den lange, uttrykksfulle melodien i saksofon, antyder også at han i dette verket har latt seg inspirere av samtidi­ge kolle­gers interesse for jazz.

Thomas Ramstad

Om konserten

Vi låner Han-Na Changs tekst om kveldens konsert:
"Rachmaninovs Symfoniske Danser er en genierklært komponists mesterverk som på perfekt vis uttrykker hans intense nostalgiske følelser for hjemlandet gjennom hans umiskjennelige særpreg: følsomme melodier, tett sammenvevde strukturer og tonal kompleksitet. Ingenting er rett fram, alt har ulike nyanser av lys og skygge... og likevel, midt i alt det komplekse, er det eneste som virkelig betyr noe musikkens sjel - akkurat som livet selv.

I kveldens program lanserer vi et nytt konsept: hver sesong vil vi presentere noen verk av en nålevende komponist for å introdusere en ny fargepalett fra dagens lydbilde til dere. Denne sesongen er det verk av Jörg Widmann, en fengslende stemme i samtidsmusikken, som står på plakaten."

Han-Na Chang

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera siden 2017, og før det første gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea.

Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt, for sin lidenskap og styrke, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. Hun har jobbet med orkestre som Sächsische Staatskapelle Dresden, WDR Sinfonieorchester Köln, Bamberger Symphoniker, Royal Liverpool Philharmonic Orchestra, Minnesota Orchestra, symfoniorkestrene i blant annet Cincinnati, St Louis, Indianapolis, Seattle, Göteborg, Singapore, Tokyo og Toronto, Oslo-Filharmonien, Kungliga Filharmonikerna i Stockholm og Orchestra del Teatro di San Carlo di Napoli. Kommende debuter inkluderer blant annet Concertgebouworkest i Amsterdam, San Francisco Symphony, Rotterdam Philharmonic Orchestra og Danish National Symphony Orchestra.

Hun startet sin musikalske karriere som cellist, og vant i 1994 Den internasjonale Rostropovitsj-konkurransen i en alder av 11 år. I årene som fulgte var hun solist med alle de største orkestrene, som Berliner Philharmoniker, New York og Los Angeles Philharmonic, Boston, Chicago, Bayerischen Rundfunks og London Symphony Orchestras. Hennes EMI-innspillinger er både prisbelønte og bestselgende verden over.

Christopher Park

“Christopher Park is a pianist who captivates with his fascinating technical mastery, astounding musical maturity, and a particularly intense performance style”
- Juryens begrunnelse for tildelingen av Leonard Bernstein-prisen under Schleswig-Holstein Musik Festival i 2014.

Christopher Park er en ettertraktet konsertpianist og etter å ha blitt valgt ut som ECHO Rising Star i sesongen 2016/2017 debuterte han ved flere av de mest renommerte konsertsaler i Europa, blant annet i London, Amsterdam, Hamburg, Wien, Stockholm, Barcelona, Budapest og Lisboa. Park har holdt konserter verden over og spilt med orkester som Wiener Symphoniker, Deutsches Symphonie-Orchester Berlin, Orquesta Nacional de España, Seoul Philharmonic Orchestra, Shanghai Symphony Orchestra, Qatar Philharmonic Orchestra, Zagreb Philharmonic Orchestra, Orchestre de Chambre de Lausanne og English Chamber Orchestra, og med dirigenter som Christoph Eschenbach, Paavo Jarvi, Sebastian Weigle, Jukka-Pekka Saraste, Ion Marin, Zsolt Hamar, Roman Kofman, Nicholas Milton, Kimbo Ishii, Paul Daniel and Dimitri Kitaenko.

Park er utdannet fra Hochschule für Musik Saar og Musikhochschule Frankfurt, og underviser i dag ved Norges Musikkhøgskole.

Jörg Widmann (1973- )

Tyske Jörg Widmann er en stadig mer ettertraktet komponist med en lang rekke bestillingsverk bak seg. Hans verkliste omfatter i dag over 50 verk, heriblant konserter, orkesterverk, opera og sceniske verk, et oratorium og kammermusikk, men vi har nok mer i vente fra denne ekspressive og klangorienterte komponisten. Han har mottatt mange priser for sine verk, blant andre Paul Hindemith-prisen (2002), Arnold Schønberg-prisen (2004), komposisjonspris fra SWR Sinfonieorchester Baden-Baden og Freiburg (2006), Claudio Abbado komposisjonspris fra Orchesterakademie der Berliner Philharmoniker (2006), Elise L. Stoeger Prize fra Lincoln Center Chamber Music Society i New York (2009), GEMA Deutscher Musikautorenpreis (kan sammenliknes med den norske Spellemannprisen) for symfonisk musikk (2013), Robert Schumann-prisen (2018), Delstatshovedstad Münchens musikkpris og Würth-prisen fra Jeunesses Musicales Deutschland (2021).

Widmann har vært composer-in-residence ved Deutsches Symphonie-Orchester Berlin, Cleveland Orchestra, Salzburg Festival, Lucerne Festival, Kölner Philharmonie og Wien Konzerthaus.

Widmann er også aktiv som klarinettist og som dirigent. Han er utdannet i klarinett fra Hochschule für Musik i München og Juilliard School i New York, og studerte komposisjon hos Kay Westermann, Wilfried Hiller og Wolfgang Rihm. Han underviser i komposisjon ved Barenboim-Said Akademie i Berlin.

Tanz auf dem Vulkan er skrevet til Sir Simon Rattles avskjedsturné som sjefdirigent for Berlinerfilharmonikerne i 2018 og Widmann selv omtaler tittelen som en stillingsbeskrivelse på fire ord av det å være nettopp sjefdirigent for Berlinerfilharmonikerne. Men tittelen henviser også til de urolige politiske tider vi lever i, og stykket beskriver dagens jordklode som dansende på kanten av vulkanen – en verden full av intense følelser, sågar på randen av hysteri.

Verket er et innstendig og ekspressivt stykke, og beskrivelsen over kommer til uttrykk i flammende utbrudd, fragmenterte melodibiter, perkussive eksplosjoner og dansende løp ispedd takt- og temposkifter. Verket åpner i beste storbandstil, før musikken tar en ganske annen retning. Widmann selv beskriver verket som tett, heseblesende og nesten konsekvent hurtig. Denne kakofonien avsluttes med triangelet som igjen introduserer swingrytmen, og stykket avsluttes som det begynte – i ren storbandstil.

Tanz auf dem Vulkan ble bestilt av Berlinerfilharmonikerne og ble urframført 27. mai 2018 i Berlin under ledelse av Sir Simon Rattle.

Peter Tsjaikovskij (1840-1893)

At det virtuose og briljante ikke var fremmed for Tsjaikovskij, viser han tydelig i sin berømte Klaverkonsert i b-moll fra 1875, som utvilsomt er den som publikum elsker høyest og som oftest er å høre, ved siden av Griegs, med sine effektfullt store og svulmende symfoniske stigninger som medvirker til å holde oss fanget. Det skyldes fremfor alt den majestetiske introduksjonen hvis tema er blitt innbegrepet av en romantisk klaverkonsert. Egentlig er åpningen en inngangsportal vi ikke vil unnvære, men som heller ikke har så mye å gjøre med det man går inn i. Derimot veksler den ene innsmigrende melodien etter den andre med rasende virtuose solopassasjer gjennom hele konserten i et elegant vekselspill mellom solist og orkester. Konserten er skrevet i en rik periode da han også komponerte Svanesjøen.

Tsjaikovskij spilte gjennom verket første gang for Nikolaj Rubinstein, berømt pianist og leder for musikkonservatoriet i Moskva, i håp om at han ville uroppføre konserten. Denne episoden har blitt ett av de mer famøse avsnittene i komponistens liv. I beste fall trodde komponisten at den ærede Rubinstein kanskje hadde noen synspunkter på det klavertekniske eller enda bedre, noen forslag til rettinger. Men da Tsjaikovskij med forventning vendte seg mot Rubinstein, sa denne ‘’Min venn, hvordan skal jeg kunne uttale meg om detaljer, når hele komposisjonen virker motbydelig på meg’’. Den av natur følsomme og sårede Tsjaikovskij dediserte konserten til den tyske pianisten og dirigenten Hans von Bulow, Brahms nære venn og forkjemper, som ble meget begeistret. Han oppførte den første gang i Boston i oktober 1875. Rubinstein forandret senere mening om konserten, som rommer en rekke originale formgrep.

Han sto også for førstegangsfremførelsen i Moskva, og ble etterhvert dens mest fremtredende fortolker. Etter den flotte åpningen, som ikke vender tilbake, gjør Tsjaikovskij en ‘’omstart’’ og presenterer et nytt tema som lyder som en folkevise og det er det også; den ukrainske Det kom en kosakk fra Don som Tsjaikovskij hadde hørt sunget av en blind tigger på en markedsplass i Kiev. Andre sats er også bygget over to folkelige sanger; nok en folkevise fra Ukraina og en fransk chanson Il faut s’amuser, danser et rire (Man skal more seg danse og le). Tredje sats er den mest stormende finale i høyt tempo, som berusede kosakker. Her hører vi også den russiske folkevisen Kom ut, Ivanka. Som avslutning kommer en hymne, som ikke alluderer til noe religiøst, men som ikke feirer noe annet enn klaverkonserten selv.

Sergej Rachmaninov (1873-1943)

De siste årene av sitt liv komponerte Rachmaninov kun en håndfull verk. Han snakket nedstemt om den ild som hadde sluknet. Bare noen måneder før sin død i 1943 utkom de symfoniske dansene, som uttrykker den samme romantikken, skjønnheten og melankolien som de velkjente klaverkonsertene.

Konserten er tilegnet dirigenten Eugene Ormandy, som urfremførte den med Philadelphiaorkesteret i januar 1941. Mottagelsen var lunken. Det var ingenting her verken for romantikere eller modernister. Til det svarte Rachmaninov at ‘’mine komposisjoner er ikke noe forsøk på å være verken original eller romantisk eller nasjonalistisk eller noe som helst annet. Jeg skriver ned den musikken jeg føler for hører inne i meg’’. Rachmaninov hadde flyttet til USA allerede i 1918, og frem til sin død i 1943 skrev han kun seks ytterligere verker. Delvis fordi han turnerte rundt som verdens mest etterspurte klaversolist, men fordi eksiltilværelsen og hjemlengselen var som en klamp om foten.

Symfoniske danser er en sjelden fargerik og medrivende musikk av en komponist som på sine eldre dager klaget over mangel på kraft og vitalitet. Selv visste han ikke hvor­dan det var gått til at han hadde funnet en slik friskhet, ‘’men dette var trolig min siste oppblomstring’’, som han sa i et intervju like før han døde. Opprinnelig hadde han tenkt å kalle verket Fantastiske danser. Først skrev han en versjon for to klaverer, som han fremførte i private sammenhenger sammen med sin venn og nabo Vladimir Horowitz. Etter et forgjeves forsøk på å få musikken koreografert for ballett med satstitlene Middag, Skumring og Midnatt, fullførte han orkestreringen høsten 1940, etter å ha rådført seg med fiolinisten Fritz Kreisler om strykestemmene. I Symfoniske danser er det i siste sats to temaer som sniker seg rundt i musikken; et Dies Irae (den berømte sekvensen fra den katolske dødsmessen) og en hymne fra hans egne russisk ortodokse kirkeverk Vesper. Der hymnen får overtaket over dødstemaet, har han skrevet Allelujah i partituret, og etter de avsluttende takter: ‘’Jeg takker deg, Herre’. Det rytmiske drivet i første sats, bruken av piano­ som orkesterinstrument og den lange, uttrykksfulle melodien i saksofon, antyder også at han i dette verket har latt seg inspirere av samtidi­ge kolle­gers interesse for jazz.

Thomas Ramstad