‘Kraftfullt og mektig’ betegner alle kveldens verk – her skal publikum rives og slites i, og øregangene skal få kjørt seg. Men, du verden, for noen opplevelser dere har i vente!

Vi åpner konserten med Oliver Knussens glitrende og storslagne hommage til Stravinskij, Flourish with Fireworks, før den velrenommerte og internasjonalt anerkjente franske pianisten, Jean-Efflam Bavouzet, gyver løs på Ravels fantastiske Klaverkonsert for venstre hånd – et utrolig verk, mektig og virtuost, og skrevet så genialt og raffinert at det er vanskelig å tro at det bare er én hånd som spiller!

Stravinskijs Vårofferet var en enorm skandale; hans kraftfulle og innovative musikk sjokkerte det parisiske publikummet til ryggmargen med sin irregulære rytmiske energi og løsrevne musikalske fragmenter. Fremdeles i dag er dette radikal musikk, banebrytende og inspirerende – et tidsskille i musikkhistorien og vanvittig mektig kunst.

Konserten spilles i samarbeid med Luftforsvarets Musikkorps.

Dette er solo-oboist Kåre Aambøs siste konsert med TSO, før han går av med pensjon.

Britiske Adam Hickox er ny sjefdirigent for TSO fra sesongen 2025/2026. Hickox er stadig mer etterspurt blant orkestre verden over, og er høyt anerkjent for sine uttrykksfulle og utmerkede tolkninger. Han har vært 1. gjestedirigent ved Glyndebourne Sinfonia siden desember 2023.

Hickox har en spesiell interesse for, og kompetanse innen, både opera og symfonisk musikk, og har dirigert flere av de store, som Dresdner Philharmonie, Orchestre National de Lille, Deutsches Symphonieorchester Berlin, Tokyo Symphony Orchestra, Orchestre de Paris, Royal Philharmonic, Royal Scottish National, BBC Symphony samt Staatsoper Hamburg, i tillegg til kritikerroste operaproduksjoner her hjemme som Candide ved Den Norske Opera & Ballett og Tosca med Opera Nord.

Hickox er utdannet ved Gonville and Caius College Cambridge, der han studerte musikk og komposisjon med Robin Holloway, og ved Royal Academy of Music, der han studerte dirkesjon med Sian Edwards. Han var assisterende dirigent ved Rotterdam Philharmonisch Orkest 2019-2022, hvor han samarbeidet tett med sjefdirigent Lahav Shani.

Klikk her for å lese hele Hickox' biografi.

Jean-Efflam Bavouzet er kjent som en engasjerende konsertpianist som «spiller slik at du virkelig lytter og får flere eureka-øyeblikk underveis: ja, sånn må komponisten ha ment det skal spilles.» (Financial Times)

Bavouzet er en internasjonalt høyt anerkjent konsertpianist og han har jevnlig samarbeid med orkestre som BBC Symphony Orchestra, London Philharmonic Orchestra, Budapest Festival Orchestra, Cleveland Orchestra, San Francisco Symphony, Seoul Philharmonic og Taiwan Philharmonic. Fra Trondheim skal han videre til USA og spille Ravels Klaverkonsert for venstre hånd med Cincinnati Symphony Orchestra, før han vender tilbake tilbake til Europa og Wien med en egen ‘klavierabend’ i Wiener Konzerthaus.

Hans diskografi teller mer enn 50 innspillinger, og flere av disse har vunnet priser som Gramophone Editor’s Choice, Gramophone Awards, Diapason d’Or og Choc de l’Année. Han er en forkjemper for å bringe mindre kjent fransk musikk og franske komponister fram i lyset, i første rekke Gabriel Pierné og Albéric Magnard. En av hans siste plater er en hyllest til musikken til Pierre Sancan, en fransk komponist som er lite kjent utenfor Frankrikes grenser.

Bavouzet startet sine musikkstudier i hjembyen Metz, før han fortsatte studiene i Paris ved Conservatoire de Paris.

Flourish with Fireworks ble skrevet til Michael Tilson Thomas’ debutkonsert i hans første sesong som sjefdirigent for London Symphony Orchestra i 1988. Dette korte åpningsverket fant raskt veien til orkestrenes standardrepertoar. Knussen sa selv at verket er en trippel hommage: til vennen Michael, til LSO som var hans fars arbeidsplass som kontrabassist, et «hjem» for Knussen og det første større orkesteret som spilte et av hans verk, og, ikke minst, til Igor Stravinskij, som både Thomas og han beundret. Tittelen referer direkte til Stravinskijs egen Feu D’artifice (Fyrverkeri) fra 1908.

Flourish with Fireworks danser over himmelen, glitrer, spraker og eksploderer i et vell av klangfarger.

Ravel hadde skrevet flere mesterlige verk for solo klaver, men ennå ikke skrevet en eneste klaverkonsert. Han hadde lekt med tanken om å skrive en konsert til seg selv til en forestående USA-turné, men det var blitt med tanken. Da han i 1930 fikk bestilling på en klaverkonsert for venstre hånd, kom han endelig i gang og skrev likesågodt to konserter samtidig; Klaverkonsert i G-dur og Klaverkonsert for venstre hånd i D-dur.

Bestillingen kom fra Paul Wittgenstein, en konsertpianist som hadde fått høyre arm revet av i kamper under Den første verdenskrig, men som var fast bestemt på at det ikke skulle stoppe karrieren hans. Han trente seg opp til å mestre en formidabel venstrehåndsteknikk, og omarrangerte selv flere verk til eget bruk. Han bestilte også nye klaverkonserter for venstre hånd fra flere av samtidens store komponister, som Paul Hindemith, Erich Wolfgang Korngold, Benjamin Britten, Richard Strauss, Sergej Prokofjev og Maurice Ravel. Men Wittgenstein var vanskelig å tilfredsstille. Konserten Strauss skrev til ham klaget han på, for han mente det overdådige orkesterakkompagnementet fullstendig overdøvet hans ene hånd, og Prokofjevs sendte han tilbake med ordene «Tusen takk, men jeg forstår ikke en eneste note og kommer ikke til å spille den.».

Selv Ravels konsert slapp ikke unna Wittgensteins kritiske blikk. Ravel hadde skrevet inn en lengre solokadens og Wittgenstein mente at «dersom han ville ha et stykke uten akkompagnement, hadde han ikke bestilt en konsert.». Men Ravel nektet å revidere konserten og det endte med at Wittgenstein urframførte verket, som det var skrevet (med noen friheter), 5. januar 1932 i Wien, med Wienerfilharmonikerne under ledelse av Robert Heger, og konserten regnes som det fineste tilskuddet til dette repertoaret.

For Ravel var det viktig at konserten skulle framstå som et ordentlig stykke musikk, ikke som et stunt. Han ønsket at teksturen skulle være like tett som i en konsert skrevet for begge hender, og løste det ved å fokusere orkesterakkompagnement på de mørkere delene av instrumentgruppene, særlig cello, kontrabass, engelsk horn, bassklarinett og kontrafagott.

Og konserten begynner stille med nettopp noen av disse før det langsomt bygger seg opp med flere instrumentgrupper, med styrke og intensitet før klaveret gjør sin kraftfulle entré. Det mørkere registeret utforskes og vi presenteres for hovedtemaene. Det melankolske andretemaet får etterhvert stor plass før vi slynges rett inn i andre sats’ høyere tempo. Denne satsens melodiske materiale bygger videre på tematikken fra forrige sats, men her introduserer Ravel en mer jazzmusikalsk innfallsvinkel med harmonier og rytmer inspirert fra den amerikanske bluesen og jazzen, samt elementer fra det spanske lydlandskapet.

I konsertens siste del vender vi tilbake til åpningens stemning før den avsluttende, teknisk krevende kadensen gir et gjenhør med de ulike temaene der andretemaet nok en gang får stor plass til å boltre seg. Konserten avsluttes med en kort, men briljant koda.

Ideen til Vårofferet skal ha kommet til Stravinskij i en dagdrøm mens han fremdeles skrev på Ildfuglen (rundt 1910). «Jeg drømte om et hedensk rituale der en ung pike ofres ved å danse seg selv til døde.» Han utarbeidet dette scenarioet til en ballett sammen med maleren Nicholas Roerich, som var lidenskapelig opptatt av russisk kunst og historie, og koreografen Vaslav Nisjinskij. Resultatet var «et musikk-koreografisk verk [som] representerer det hedenske Russland og forenes i en enkelt idé: mysteriet ved vårens skapende kraft…», som Stravinskij selv beskrev verket.

29. mars 1913 var ballettmusikken ferdigskrevet og to måneder seinere, 29. mai, ble balletten urframført på Théâtre des Champs-Elysées i Paris med ballettkompaniet Ballets Russes som sammen med sin impressario, Sergej Djagilev, hadde bestilt balletten.

Vårofferet regnes som et av de første moderne verkene og publikum ble fullstendig overrumplet av dansernes tramping og stakkato (hakkete) bevegelser sammen med musikkens kaotiske og suggererende rytmer og «skjærende» dissonanser. Under premieren barket publikum sammen og det var et slikt leven av buing, roping og nevekamp at danserne ikke kunne høre de musikalske stikkordene fra orkesteret. Det ble ikke nogenlunde ro før politiet kom og skilte de mange kamphanene. Skandalen var et faktum og det ble med bare seks forestillinger til av balletten på Théâtre des Champs-Elysées.

Balletten består av 14 scener eller danser delt i to deler, der den første, L’Adoration de la Terre (Tilbedelsen av jorda), omhandler stammefolkets rituelle forberedelser til offerseremonien, og andredelen, Le sacrifice (Offeret), er selve seremonien.

Stravinskij ønsket å gjenskape lyden av oldtidens musikk. For å få til det med orkesterets moderne, sofistikerte instrumenter, strakk han dem til ytterpunktene for å få frem en slags bisarr anstrengt tone. Ta for eksempel den melankolske åpningsmelodien i solo fagott som er lagt i et så høyt leie at publikum ikke skjønte hva slags instrument som spilte. De harmoniske dissonansene, bruken av flere tonearter samtidig, frenetiske rytmiske endringer, uventede aksenter, «barbariske» rytmiske mønster, avsindig dynamikk og forvrengte melodilinjer gjorde at publikum følte at de ble gjort narr av og som om hele det tonale vestlige systemet sto på spill.

Men et av århundrets mest skandaløse verk ble også et av de mest viktige og betydningsfulle, og allerede året etter, i januar 1914, dirigerte Serge Koussevitsky en ren orkesterversjon i St. Petersburg til stor begeistring fra publikum. I april samme år i Paris, etter nok en orkesterversjon, ble Stravinskij båret ut i triumf av publikum!

Camilla Rusten