I siste konsert med Mischa Maisky som sesongens solist, får vi en kveld full av perler fra cello-litteraturen, krydret med orkesterstykkene La Valse av Ravel og tonediktet Don Juan av Strauss.

Sjefdirigent Han-Na Chang tar imot sin gamle lærer og nære venn, og vi kommer til å få se et gnistrende samspill i en konsert som virkelig setter det høyt elskede instrumentet, celloen, i høysetet.

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera siden 2017, og før det første gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea.

Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt, for sin lidenskap og styrke, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. Hun har jobbet med orkestre i Europa, Asia og Amerika.

Hun startet sin musikalske karriere som cellist, og vant i 1994 Den internasjonale Rostropovitsj-konkurransen i en alder av 11 år. I årene som fulgte var hun solist med alle de største orkestrene, som Berliner Philharmoniker, New York og Los Angeles Philharmonic, Boston, Chicago, Bayerischen Rundfunks og London Symphony Orchestras. Hennes EMI-innspillinger er både prisbelønte og bestselgende verden over.

Israelske Mischa Maisky omtales som et ikon, en levende legende og en verdensstjerne. Hans intense ekspressivitet blandet med en distinkt romantisk spillestil gjør ham til en favoritt på konsertscener verden over.

Maisky ble født inn i en musikalsk familie i Riga (både broren og søsteren spilte) og gikk gradene der fra musikkskole via musikkonservatorium til han som 17-åring dro til Leningrad og videre musikkstudier. Etter sin debutkonsert med Leningradfilharmonikerne i 1965 fikk han kallenavnet «den nye Rostropovitsj» og året etter var han prisvinner i den internasjonale Tsjaikovskij-konkurransen i Moskva og endte opp som Rostropovitsj’ elev ved konservatoriet der. I 1970 ble han tatt for å kjøpe en kassettspiller på svartebørsen, og etter 18 måneder i en arbeidsleir ved Gorky, emigrerte han til Israel. Under en turné til USA ble han, etter en konsert i Pittsburgh, forært en Montagnana-cello fra 1700-tallet av en anonym beundrer, og den spiller han på den dag i dag. I USA studerte han hos Gregor Piatigorskij, og er dermed den eneste i verden som har studert under både Mstislav Rostropovitsj og Piatigorskij!

Han debuterte i Carnegie Hall i 1973, begynte sin internasjonale karriere i 1975, debuterte i London i 1976 og i 1995 dro han tilbake til Russland og spilte med det Russiske nasjonalorkester.

Maisky har en imponerende diskografi, har spilt med alle de ledende orkestre og dirigenter.

Don Juan er et av Strauss’ tidligste tonedikt. Her har han tatt historien fra et ufullendt dikt av den østerrikske lyrikeren Nikolaus Lenau, et pseudonym for Nikolaus Frantz Niembsch von Strehlenau (1802-50). I dette diktet møter vi en mer filosofisk anlagt Don Juan som jakter på sin drømmekvinne. Han møter flere på sin vei, men ingen lever opp til idealet, og til slutt, desillusjonert og suicidal, gir han opp livet ved å tape en duell.

Den første utgivelsen av partituret hadde med tre setninger fra Lenaus dikt, og de tidligste framførelsene hadde også disse trykt i programmet. Men etter hvert gikk Strauss bort fra dette. Musikken er både tydelig deskriptiv og inspirerende nok for fantasien til å kunne følge med på Strauss’ musikalske beskrivelser uten å ha Lenaus tekst å støtte seg på. Musikkviter Donald Tovey sier det så godt: «å studere diktet i lys av musikken er mye mer lærerikt enn å studere musikken i lys av diktet.»

Tonediktet åpner med et energisk og storslått tema og videre er hornenes oppadgående bevegelse det selvsikre, men rastløse heltetemaet. Disse to hovedideene balanseres mot flere «kjærlighetsmotiv» som beskriver de ulike romantiske møtene med forførende fiolin- og obosoloer, lidenskapelige celli og sukkende fløyter, men den rastløse energien vender stadig tilbake. Når verket nærmer seg slutten, tar musikken anstrøk av en mer sørgmodig, melankolsk farge og dør ut sammen med Don Juans siste åndedrag.

Don Juan var en umiddelbar suksess for 25-årige Strauss som selv dirigerte urframførelsen i Weimar 11. november i 1889. Det var stadig på repertoarlisten hans på konserter han holdt gjennom hele livet, og også en naturlig del på hans første innspilling fra 1917.

I mars 1875 var Tsjajkovskij på en konsert med den store russiske cellisten Karl Davidov. Han skal her ha blitt inspirert til å skrive et verk for solocello og orkester, og resultatet er noe av det letteste, lyseste og mest sjarmerende som er skrevet for instrumentet. Tsjajkovskij var en stor beundrer av Mozart og 1700-tallets musikk, og Rokokkovariasjonene er da også en hyllest til denne epoken.

I desember 1876 gikk han i gang med å skrive, og etter noen måneder sendte han en versjon for cello og piano til sin gode venn Wilhelm Karl Friedrich Fitzenhagen, solocellist i orkesteret ved Moskvakonservatoriet, og den Tsjajkovskij dediserte verket til.

Fitzenhagen reviderte solostemmen kraftig og stykket ble urframført i Moskva i november 1877 med Fitzenhagen som solist under ledelse av Nikolai Rubinstein. Men Fitzenhagen var ikke ferdig med sine revisjoner, og da verket skulle publiseres sto han hos forlaget og endret og «forbedret» slik at forleggeren, Pjotr Jurgenson, i et brev til Tsjajkovskij klaget på at «den forferdelige Fitzenhagen insisterer på å endre stykket ditt og hevder at du har gitt ham tillatelse. Gode Gud!». Fitzenhagen endte med å endre rekkefølgen på satsene, stryke finalesatsen og gjøre om ytterligere på solostemmen. Fitzenhagens versjon ble utgitt og det er denne som er den vanligste versjonen å framføre den dag i dag.

Rokokkovariasjonene åpner med en kort innledning av orkesteret før det elegante temaet presenteres av solisten. Hver variasjon bindes sammen av et lite ritornell eller mellomspill, hovedsakelig i treblås, som også gjennomgår små endringer utover i stykket. I Variasjon I er temaet ikledd rytmiske trioler, mens Variasjon II har temaet form som en dialog. Variasjon III har et langsommere tempo og denne melodiøse variasjonen avsluttes med en kort kadens-passasje. Variasjon IV er lekende, mens i Variasjon V overtar fløyte temaet og solocello utbroderer med en serie stigende triller. Variasjon VI gir oss et lyrisk mellomspill før de to siste satsenes sprudlende praktfullhet avrunder det hele.

Først femti år senere fikk publikum høre Tsjajkovkijs versjon 24. april 1941 i Moskva med Danyl Shafran som solist under ledelse av Aleksandr Melik-Pasjajev. Den sovjetiske utgivelsen fra 1956 har nok beholdt mye av Fitzenhagens revisjoner i cellostemmen, men variasjonene og deres rekkefølge er i henhold til Tsjajkovskijs originale plan. På kveldens konsert er det Fitzenhagens versjon vi får høre.

Ravel la av og til inn musikalske sitat eller kommentarer til tidligere tiders musikalske nyvinninger, tidsspesifikke stilelement eller populære sjangere i sine komposisjoner. En slik «tråd» i musikkhistoriens vevnad som fascinerte Ravel var wienervalsen og valsekongen Johann Strauss d.y. Wienervalsen symboliserte for mange en bys (og et folks) antatt kulturelle overlegenhet, som fostret et vell av musikalske størrelser, fra Haydn og Mozart, via Beethoven, Schubert, Bruckner og Brahms, til Mahler og Schönberg. I 1911 hyllet Ravel wienervalsen i sin samling Valses nobles et sentimentales, hovedsakelig inspirert av Schuberts valser. Men allerede i 1906 hadde han begynte å tenke på en hyllest til Strauss d.y. uten å komme lengre enn til tittelen; Wien. Årene går uten at han får jobbet noe mer med ideen og så bryter 1. verdenskrig ut. Det østerriksk-ungarske keiserdømmet er snart historie, og Wiens lystige og selvtilfredse glansepoke er over.

Ravel tar i 1919 opp igjen ideen etter å ha fått bestilling på en ballett fra impressario Sergej Djagilev og hans ballettkompani Djagilevs Ballet Russes. Med det nye bakteppet endrer det «koreografiske tonediktet» karakter fra en sorgløs, hengiven wienerhyllest til en sorgtung, bitter danse macabre. Da Ravel presenterte La Valse for Djagilev sa sistnevnte: «Ravel, dette er et mesterverk, men det er ingen ballett. Det er et portrett av en ballett, et maleri av en ballett…».

Urframføringen fant sted 12. desember 1920 i Paris med Lanoureux Orchestra under ledelse av Camille Chevillard. I utgivelsen av La Valse omtalte Ravel stykket som et poème chorégraphique med følgende forord: «Gjennom virvlende skyer ses valsende par. Skyene sprer seg, litt etter litt, og man ser en enorm ballsal med en spinnende folkemengde. Scenen blir langsomt tydeligere. Lysekronenes glitrende skinn eksploderer på fortissimo. Et keiserlig hoff, ca 1855.»

Fauré var en av de viktigste franske komponistene i overgangen mellom romantikken og modernismen, og Élégie er et av de siste eksemplene på den franske romantikken. Her benytter Fauré tonale skifter, dissonanser og harmoniske forholdninger i tillegg til å benytte helle celloens register for å uttrykke dybde og store emosjonelle kontraster. Stykket startet som den langsomme satsen i en sonate for cello og piano og ble første gang framført i Saint-Saëns salong juni 1880. Sonaten ble aldri skrevet ferdig; denne satsen ble utgitt som et eget stykke med tittelen Élégie i januar 1883.

Stykket i denne «nye» versjonen hadde sin debut ved Société Nationale de Musique i desember 1883 med Jules Loeb på cello og komponisten selv på piano. Stykket er forøvrig dedisert til Loeb. Det gjorde stor suksess og dirigent Édouard Colonne spurte Fauré om å skrive en versjon for cello og orkester. Denne siste versjonen hadde sin urframføring ved Société Nationale i april 1901 med Pablo Casals som cellosolist og komponisten selv i rollen som dirigent.

Élégie har en slags ABA-form, og åpner med en følelsesladet og intens melodi i solocello. I midtdelen endrer stykket karakter og det nye temaet vandrer først fra instrumentgruppe til instrumentgruppe i orkesteret før solocello igjen inntar hovedrollen. Når vi vender tilbake til åpningstemaet er den dystre stemningen tilbake og stykket ender langsomt og stille.

Frankrike forsøkte i 1870-årene å stabilisere seg etter tiår med revolusjon, krig og stor indre uro. Nasjonalfølelsen blomstret, og kulturelt søkte man essensen av det franske. Progressive musikere og komponister grep sjansen til å utvikle den distinkte franske instrumental- og orkestermusikken for å balansere en tidligere vektlegging av vokalmusikken.

Saint-Saëns var en av intiativtakerne til den senere så berømte Société Nationale de Musique med mottoet «Ars gallica». Her ønsket man å fremme ny fransk musikk, framfor alt kammermusikk. Saint-Saëns var kontroversiell i de konservative musikalske kretsene, kjent som en radikaler og modernist, men Société Nationale trykket Cellokonsert nr. 1, som han skrev i 1872, til sitt hjerte. «Det franske» som gjerne framholdes i denne konserten er kombinasjonen av en delikat letthet med en dypt følsom ekspressivitet presentert i melodilinjer som nærmest uttrykker en overjordisk skjønnhet.

Konserten ble urframført 19. januar 1873, som del av konsertserien Concerts du Conservatoire med Saint-Saëns venn August Tolbercque som solist. Den ble tatt vel imot, særlig siden den var tilsynelatende fri fra «disse modernistiske tendensene».

Camilla Rusten