Sjostakovitsj presenterte sin første symfoni som eksamensarbeid ved konservatoriet i St. Peterburg. Hans lærere var mektig imponert over dette mesterverket som siden har holdt seg på konsertprogrammene verden over. Allerede her merker vi den blandingen av lyriske og groteske elementer som skulle bli så typisk for hans symfonier. Den inderlige tredjesatsen, med en lang fiolinsolo som emosjonelt sentrum, er verdt inngangspengene alene.
Uroppførelsen fant sted i Leningrad i mai 1926, og ble en stor triumf. Etter premieren sa Nikolai Malko: "Med dette verket har jeg trolig vendt en ny side i den symfoniske musikkens historie". Han fikk rett. Symfonien har en spontanitet som gjør den særlig tiltrekkende, og den er blant Sjostakovitsj’ mest populære. Hans musikalske vidd og rytmiske driv gjør seg gjeldende fra første sats. Typisk for symfonien er den hyppige bruken av soloinstrumenter. Likeså spiller klaveret en vesentlig rolle i andre og siste sats, som gir musikken energi. En lett tilgjengelig og folkelig symfoni, vil noen si.

I Sibelius' Fiolinkonsert dominerer solisten både teknisk og musikalsk med halsbrekkende løp. Solisten domi­nerer og orkesterpartiet er symfonisk anlagt. Det avsluttende allegroet har blitt kalt en polonese for isbjørner. Sibelius selv betegnet selv finalen som "en danse macabre i den finske ødemarken".

Dirigenten Antoni Wit er professor ved Chopin-universitetet i Warszawa, hvor han hadde Krzysztof Urbanski som elev.