Kjøp billett
Musikkens sjel - ren symfoni!
  • 11 nov. 2021
    Kl 19:30
Klassisk symfoni
Varighet to timer inkludert pause.
Konserten inngår i
  • Plukk & miks
Musikkens sjel - ren symfoni!
  • Dirigent

    Han-Na Chang

  • Solist, kontrabass

    Aaron Olguin

  • Konsertmester
    Daniel Turcina

Program

  • Dmitri Sjostakovitsjj
    (1906-1975)
    Symfoni nr. 1 i f-moll, op 10
    Allegretto. Allegro non troppo
    Allegro
    Lento
    Finale: Allegro molto
  • Serge Koussevitsky
    (1874-1951)
    Konsert for kontrabass og orkester, op 3

    PAUSE
  • Johannes Brahms
    (1833-1897)
    Symfoni nr. 4 i e-moll, op 98
    Allegro non troppo
    Andante moderato
    Allegro giocoso
    Allegro energico e passionato

Om konserten

Han-Na Chang sier følgende om kveldens program:

"Her finnes det ingen fortellende handling eller tematikk, og likevel uttrykker disse symfoniene så tydelig helt bestemte følelser. Sjostakovitsj var bare 19 år gammel da han skrev sin første symfoni, og allerede her er hans unike egenart og personlighet fullt utviklet. Hans skarpe vidd, dype oppriktighet og evne til å skape en stemning gjør hans første symfoni til et bemerkelsesverdig verk - det viser ganske enkelt at musikk er en personlig erklæring til verden, med eller uten et tydelig 'program'."

Kveldens solist, Aaron Olguin, er fra egne rekker. Den nyutdannede kontrabassisten kom fra Texas til Trondheim Symfoniorkester i 2018 , og har funnet seg godt til rette hos oss. Koussevitskys kontrabasskonsert er som skapt for Olguin, og vi får her høre en kontrabass som nærmest synger seg gjennom verket, akkurat som komponisten selv spilte det.

Han-Na Chang

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera siden 2017, og før det første gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea.

Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt, for sin lidenskap og styrke, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. Hun har jobbet med orkestre som Sächsische Staatskapelle Dresden, WDR Sinfonieorchester Köln, Bamberger Symphoniker, Royal Liverpool Philharmonic Orchestra, Minnesota Orchestra, symfoniorkestrene i blant annet Cincinnati, St Louis, Indianapolis, Seattle, Göteborg, Singapore, Tokyo og Toronto, Oslo-Filharmonien, Kungliga Filharmonikerna i Stockholm og Orchestra del Teatro di San Carlo di Napoli. Kommende debuter inkluderer blant annet Concertgebouworkest i Amsterdam, San Francisco Symphony, Rotterdam Philharmonic Orchestra og Danish National Symphony Orchestra.

Hun startet sin musikalske karriere som cellist, og vant i 1994 Den internasjonale Rostropovitsj-konkurransen i en alder av 11 år. I årene som fulgte var hun solist med alle de største orkestrene, som Berliner Philharmoniker, New York og Los Angeles Philharmonic, Boston, Chicago, Bayerischen Rundfunks og London Symphony Orchestras. Hennes EMI-innspillinger er både prisbelønte og bestselgende verden over.

Aaron Olguin

Bio kommer

Dmitri Sjostakovitsj (1906-75)

Sjostakovitsj er forrige århundres mest betydelige symfoniker. På godt og ondt utspilte hans musikalske karriere seg i Sovjet, og uansett betraktet Sjostakovitsj seg livet igjennom som en komponist med moralske og kunstneriske forpliktelser overfor sine medborgere, eller rettere sagt: kamerater. Selv om Sjostakovitsj kan være både djerv og besk, blir mange lyttere sterkt grepet og dypt berørt av hans musikk. For få, om noen, kunne midt oppe i all sorgen og tragedien, skrive så inderlig følsomt, gripende og vakkert. Han utviklet seg også til den mest arkitektoniske av komponistene. Han tenker i rommets volum, han streker ikke opp detaljer.

Sjostakovitsj vakte allerede i 1925 oppmerksomhet som komponist med sin første symfoni, et av de mest overlegne debutverker fra det 20. århundre, som var hans diplomoppgave ved konservatoriet i Leningrad der han studerte hos Alexander Glazunov. Ved siden av studiene arbeidet han som stumfilmpianist.

Den første symfonien er et klassisistisk verk i moderne russisk ånd. Uroppførelsen fant sted i Leningrad 12. mai 1926 med dirigenten Nikolai Malko, og ble en stor triumf. Etter premieren sa dirigenten: ‘’Med dette verket har jeg trolig vendt en ny side i den symfoniske musikkens historie. ’’Han fikk rett. Symfonien ble også snart kjent i utlandet og framført i Berlin under ledelse av Bruno Walter i 1927, og året etter introdusert i Amerika av dirigentene Stokowski og Toscanini. Sovjetmyndighetene var raskt ute med å framheve Sjostakovitsj som den mest begavede av de unge russiske komponistene. Symfoni nr.1 ble til i en overgangstid før myndighetene strammet inn tøylene og musikklivet ennå sto under innflytelse fra nyere vestlig musikk.

Symfonien har en spontanitet som gjør den særlig tiltalende. Komponistens musikalske vidd og rytmiske driv gjør seg gjeldende fra første sats. Også nærheten til den eldre Sjostakovitsj er påfallende. Det er som om han demonstrerer et stort forråd av kommende musikalske grep allerede her, for eksempel marsjrytmene, de bredt syngende temaene og den spesielle bruken av soloblåser i dialog med de øvrige treblåserne eller strykere, et senere kompositoriske varemerke.
Åpningen er en trompetsolo ledsaget av fagott, før det iørefallende marsjtemaet kommer, først i soloklarinett ledsaget av strykerne. Dette temaet høres senere i strykere og fløyter. Et sidetema har karakter av en elegant vals. Satsen går ut like rolig som den startet. Andre sats er tidvis en fyrig dans med russisk preg. Som motstykke spiller treblåserne en litt melankolsk og orientalsk farget melodi. Disse to elementene kombineres i satsens høydepunkt. Tredje sats innledes av en vakker melodi i solo obo, beslektet med hovedtemaet fra første sats, og et sørgemarsjtema i messingen. Det er likevel fiolinsoloen som er denne inderlige satsens emosjonelle sentrum. Satsen dør langsomt ut, for med et heftig rop å gå direkte til fjerde sats. Etter nok en langsom innledning følger flere temperamentsutbrudd, avløst av mer dempede episoder. Etter en høydramatisk innsats i pauker bygger satsen seg opp mot en kraftfull og meget virkningsfull avslutning. Typisk for symfonien er den hyppige bruken av soloinstrumenter. Likeså spiller klaveret en vesentlig rolle i andre og siste sats, som gir musikken en rytmisk og klanglig energi. En lett tilgjengelig og folkelig symfoni, vil noen si. Mer enn noe program viser symfonien en komponist på leting etter sitt eget uttrykk, som trass i strider mellom kunstnerisk frihet og samfunnskrav, skulle vise seg tydelig nok i all hans musikk.

Serge Koussevitsky (1874-1951)

Den russiskfødte Serge Koussevitsky, amerikansk statsborger fra 1941, var en musikkens godfather. Han hadde minst tre taburetter; sjefdirigent for det fremragende Boston Symfoniker, bestiller av betydelige mesterverk som Bartoks Konsert for orkester, Brittens opera Peter Grimes, Stravinskijs Salmesymfon og Ravels orkestrering av Musorgskijs Bilder på en utstilling og en virtuos kontrabassist som med sin Kontrabasskonsert fra 1902 skrev et av de få og helt sentrale verker for dette instrumentet. Han var solobassist i orkesteret på Bolsjoj-teatret fra 1901 før han påbegynte en usedvanlig karriere som omreisende kontrabassvirtuos. Det var i den forbindelse han skrev sin egen kontrabasskonsert som han oppførte Europa rundt, fra Moskva til Stockholm og Paris.

I 1908 begynte Koussevitsky å studere direksjon, og hans dirigentdebut var med Berliner Philharmoniker, intet mindre. Hjemme i Moskva stiftet han sitt eget orkester, ble musikkforlegger som ga ut verker av tidens russiske komponister som Rakhmaninov, Prokofjev, Stravinskij og Skrjabin. Etter den russiske revolusjon i 1917 ble han sjef for St. Petersburg Symfoniorkester, nå Leningrad Symfoniorkester, men forlot ganske snart Sovjetunionen for alltid. Først Berlin, deretter Paris og så Boston som allerede den gang hadde USAs beste symfoniorkester. Koussevitsky var likevel mest kjent for sin hissighet mer enn hans evner med dirigentpinnen. Men han fikk sin vilje med orkesteret.

Kontrabasskonserten har en meget uttrykksfull solostemme. Han viser at en kontrabass kan brukes til det samme sangbare spill som en cello. Første og tredje sats er bundet sammen av et hornsignal som innleder dem begge. De tre korte satsene henger sammen uten noen egentlige satspauser. Det innledende horntemaet i første sats er starten på en dramatisk introduksjon som blir utviklet til satsens melankolske hovedtema av solisten. Andre sats er et melodisk intermezzo. (Blant bassister lever myten om at Rakhmaninovs berømte stykke Vokalise er skrevet til Koussevitsky og hans særlige talent for å spille på sin kontrabass som en sanger bruker sin stemme.)


Johannes Brahms (1833-1897)

Brahms fjerde er på mange måter et tilbakeskuende og resignert verk, med sitt desillusjonerte tonefall, sin melankoli og sorg. Om det er en resignasjon overfor tilværelsens smerte, tror jeg ikke alle lytter på denne måten. Vi finner vår egen personlige tolkning av dette verket, som så allment og tidløst gir uttrykk for det meste hva gjelder menneskelige følelser og stemninger.

Den berømte finalen, en mektig passacaglia, vitner om komponistens fascinasjon for barokken. Tradisjonen som forutsetning for kunstnerisk fornyelse og kunstneriske utfordringer er en sterk legering og meget nærværende i denne fjerde og siste av Brahms’ symfonier. Samtidig er Brahms moderne; materialet er strengt organisert etter tradisjonen fra Beethoven, med dristige trekk, særlig på det rytmiske planet. Brahms blir selve erkeeksempelet på det vi kaller absolutt musikk, altså musikk som utelukkende har sin begrunnelse i seg selv og sin egen form, som et eget uttrykk. Dirigenten Hans von Bülow, som først fikk partituret foran seg, kalte verket gigantisk, som følger sine egne lover med en individualitet sterk som stål, og som utstråler en energi uten sidestykke fra første til siste note.

Den fjerde symfonien er et godt eksempel på når en kunstform har nådd sitt ytterste. For her er det ikke mye å legge til. Hans symfonier er vakre komposisjoner som viser et utsøkt detaljarbeid og med en tidløs arkitektonisk reisning. Det finnes alltid noe nytt å oppdage og beundre i det velkjente.
Den fjerde symfonien innledes, som den andre, med en vuggesang, rolig og stille, før mørket bryter igjennom. Vuggevisen kommer tilbake i andanten som motvillig følges av en preussisk marsj i et barokkens tilbakeblikk på stive ben. Og så finalen da! Brahms kombinerer her en variasjonssats med den tradisjonelle sonateformen og passacagliaens gjentatte basstema. Han bygger med en slik dyktighet at den klanglige og emosjonelle kulminasjonen fremstår som ren perfeksjon der det ikke finnes noe å legge til.

Det var under et opphold i idylliske Steiermark sommeren 1885, dit Brahms hadde søkt seg i et anfall av nostalgi, at han skrev denne fjerde symfonien. "I disse traktene blir kirsebærene aldri søte, og knapt nok spiselige”, skrev komponisten til sine venner, og la til at han fryktet noe tilsvarende ville skje med den nye symfonien.

Første sats innledes med et vennlig og sangbart motiv som vokser i intensitet under satsens gang. Blåsernes sidetema bygger kontraster med fanfarelignende figurer. Dype strykere og horn bidrar med et melodisk andre sidetema. Den romantiske andresatsen domineres av et blåsermotiv i arkaisk stil. Brahms var jo som sagt sterkt influert av eldre tiders musikk og føyde den gjerne sinnrikt inn i sine egne komposisjoner. Tredje sats, med sin robuste humor, er Brahms’ eneste virkelige scherzo i en symfoni. Fjerde sats er på mange måter unik i den symfoniske litteraturen. Brahms var en stor beundrer av Bach og her benytter han den avsluttende korsatsen fra kantate nr.150 Nach dir, Herr, verlanget mich i en stort opplagt passacaglia med tretti variasjoner og en coda. Bruken av Bach-melodien er så kunstferdig gjennomkomponert at det er nesten uråd for lytteren å skille ut opprinnelsen. Satsen, som går i moll, er dramatisk og storartet, og med en avslutning som er en virkelig mester verdig.

Om hans andre symfoni har vært kalt idyllisk og hans tredje heroisk, må den fjerde kunne kalles elegisk. Det er imid­lertid langt fra første sym­foni­ens trium­feren­de finale til den tra­gisk fargede passa­cagliaen som danner siste sats i fjerde symfonie­n, og som er et høyde­punkt i Brahms variasjon­skunst. Og den berømte sluttakkorden: som en knyttneve, løftet i protest. Av noen dirigenter fremført som et brøl, av andre diskret løftet frem.
Den 7. mars 1897 slepte en syk Brahms seg til Musikverein i Wien for å høre byens filharmonikere fremføre hans fjerde symfoni under Hans Richters ledelse. Brahms ble spontant hyllet av publikum og orkester, og det var siste gang han viste seg offentlig.

Thomas Ramstad

Om konserten

Han-Na Chang sier følgende om kveldens program:

"Her finnes det ingen fortellende handling eller tematikk, og likevel uttrykker disse symfoniene så tydelig helt bestemte følelser. Sjostakovitsj var bare 19 år gammel da han skrev sin første symfoni, og allerede her er hans unike egenart og personlighet fullt utviklet. Hans skarpe vidd, dype oppriktighet og evne til å skape en stemning gjør hans første symfoni til et bemerkelsesverdig verk - det viser ganske enkelt at musikk er en personlig erklæring til verden, med eller uten et tydelig 'program'."

Kveldens solist, Aaron Olguin, er fra egne rekker. Den nyutdannede kontrabassisten kom fra Texas til Trondheim Symfoniorkester i 2018 , og har funnet seg godt til rette hos oss. Koussevitskys kontrabasskonsert er som skapt for Olguin, og vi får her høre en kontrabass som nærmest synger seg gjennom verket, akkurat som komponisten selv spilte det.

Han-Na Chang

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera siden 2017, og før det første gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea.

Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt, for sin lidenskap og styrke, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. Hun har jobbet med orkestre som Sächsische Staatskapelle Dresden, WDR Sinfonieorchester Köln, Bamberger Symphoniker, Royal Liverpool Philharmonic Orchestra, Minnesota Orchestra, symfoniorkestrene i blant annet Cincinnati, St Louis, Indianapolis, Seattle, Göteborg, Singapore, Tokyo og Toronto, Oslo-Filharmonien, Kungliga Filharmonikerna i Stockholm og Orchestra del Teatro di San Carlo di Napoli. Kommende debuter inkluderer blant annet Concertgebouworkest i Amsterdam, San Francisco Symphony, Rotterdam Philharmonic Orchestra og Danish National Symphony Orchestra.

Hun startet sin musikalske karriere som cellist, og vant i 1994 Den internasjonale Rostropovitsj-konkurransen i en alder av 11 år. I årene som fulgte var hun solist med alle de største orkestrene, som Berliner Philharmoniker, New York og Los Angeles Philharmonic, Boston, Chicago, Bayerischen Rundfunks og London Symphony Orchestras. Hennes EMI-innspillinger er både prisbelønte og bestselgende verden over.

Aaron Olguin

Bio kommer

Dmitri Sjostakovitsj (1906-75)

Sjostakovitsj er forrige århundres mest betydelige symfoniker. På godt og ondt utspilte hans musikalske karriere seg i Sovjet, og uansett betraktet Sjostakovitsj seg livet igjennom som en komponist med moralske og kunstneriske forpliktelser overfor sine medborgere, eller rettere sagt: kamerater. Selv om Sjostakovitsj kan være både djerv og besk, blir mange lyttere sterkt grepet og dypt berørt av hans musikk. For få, om noen, kunne midt oppe i all sorgen og tragedien, skrive så inderlig følsomt, gripende og vakkert. Han utviklet seg også til den mest arkitektoniske av komponistene. Han tenker i rommets volum, han streker ikke opp detaljer.

Sjostakovitsj vakte allerede i 1925 oppmerksomhet som komponist med sin første symfoni, et av de mest overlegne debutverker fra det 20. århundre, som var hans diplomoppgave ved konservatoriet i Leningrad der han studerte hos Alexander Glazunov. Ved siden av studiene arbeidet han som stumfilmpianist.

Den første symfonien er et klassisistisk verk i moderne russisk ånd. Uroppførelsen fant sted i Leningrad 12. mai 1926 med dirigenten Nikolai Malko, og ble en stor triumf. Etter premieren sa dirigenten: ‘’Med dette verket har jeg trolig vendt en ny side i den symfoniske musikkens historie. ’’Han fikk rett. Symfonien ble også snart kjent i utlandet og framført i Berlin under ledelse av Bruno Walter i 1927, og året etter introdusert i Amerika av dirigentene Stokowski og Toscanini. Sovjetmyndighetene var raskt ute med å framheve Sjostakovitsj som den mest begavede av de unge russiske komponistene. Symfoni nr.1 ble til i en overgangstid før myndighetene strammet inn tøylene og musikklivet ennå sto under innflytelse fra nyere vestlig musikk.

Symfonien har en spontanitet som gjør den særlig tiltalende. Komponistens musikalske vidd og rytmiske driv gjør seg gjeldende fra første sats. Også nærheten til den eldre Sjostakovitsj er påfallende. Det er som om han demonstrerer et stort forråd av kommende musikalske grep allerede her, for eksempel marsjrytmene, de bredt syngende temaene og den spesielle bruken av soloblåser i dialog med de øvrige treblåserne eller strykere, et senere kompositoriske varemerke.
Åpningen er en trompetsolo ledsaget av fagott, før det iørefallende marsjtemaet kommer, først i soloklarinett ledsaget av strykerne. Dette temaet høres senere i strykere og fløyter. Et sidetema har karakter av en elegant vals. Satsen går ut like rolig som den startet. Andre sats er tidvis en fyrig dans med russisk preg. Som motstykke spiller treblåserne en litt melankolsk og orientalsk farget melodi. Disse to elementene kombineres i satsens høydepunkt. Tredje sats innledes av en vakker melodi i solo obo, beslektet med hovedtemaet fra første sats, og et sørgemarsjtema i messingen. Det er likevel fiolinsoloen som er denne inderlige satsens emosjonelle sentrum. Satsen dør langsomt ut, for med et heftig rop å gå direkte til fjerde sats. Etter nok en langsom innledning følger flere temperamentsutbrudd, avløst av mer dempede episoder. Etter en høydramatisk innsats i pauker bygger satsen seg opp mot en kraftfull og meget virkningsfull avslutning. Typisk for symfonien er den hyppige bruken av soloinstrumenter. Likeså spiller klaveret en vesentlig rolle i andre og siste sats, som gir musikken en rytmisk og klanglig energi. En lett tilgjengelig og folkelig symfoni, vil noen si. Mer enn noe program viser symfonien en komponist på leting etter sitt eget uttrykk, som trass i strider mellom kunstnerisk frihet og samfunnskrav, skulle vise seg tydelig nok i all hans musikk.

Serge Koussevitsky (1874-1951)

Den russiskfødte Serge Koussevitsky, amerikansk statsborger fra 1941, var en musikkens godfather. Han hadde minst tre taburetter; sjefdirigent for det fremragende Boston Symfoniker, bestiller av betydelige mesterverk som Bartoks Konsert for orkester, Brittens opera Peter Grimes, Stravinskijs Salmesymfon og Ravels orkestrering av Musorgskijs Bilder på en utstilling og en virtuos kontrabassist som med sin Kontrabasskonsert fra 1902 skrev et av de få og helt sentrale verker for dette instrumentet. Han var solobassist i orkesteret på Bolsjoj-teatret fra 1901 før han påbegynte en usedvanlig karriere som omreisende kontrabassvirtuos. Det var i den forbindelse han skrev sin egen kontrabasskonsert som han oppførte Europa rundt, fra Moskva til Stockholm og Paris.

I 1908 begynte Koussevitsky å studere direksjon, og hans dirigentdebut var med Berliner Philharmoniker, intet mindre. Hjemme i Moskva stiftet han sitt eget orkester, ble musikkforlegger som ga ut verker av tidens russiske komponister som Rakhmaninov, Prokofjev, Stravinskij og Skrjabin. Etter den russiske revolusjon i 1917 ble han sjef for St. Petersburg Symfoniorkester, nå Leningrad Symfoniorkester, men forlot ganske snart Sovjetunionen for alltid. Først Berlin, deretter Paris og så Boston som allerede den gang hadde USAs beste symfoniorkester. Koussevitsky var likevel mest kjent for sin hissighet mer enn hans evner med dirigentpinnen. Men han fikk sin vilje med orkesteret.

Kontrabasskonserten har en meget uttrykksfull solostemme. Han viser at en kontrabass kan brukes til det samme sangbare spill som en cello. Første og tredje sats er bundet sammen av et hornsignal som innleder dem begge. De tre korte satsene henger sammen uten noen egentlige satspauser. Det innledende horntemaet i første sats er starten på en dramatisk introduksjon som blir utviklet til satsens melankolske hovedtema av solisten. Andre sats er et melodisk intermezzo. (Blant bassister lever myten om at Rakhmaninovs berømte stykke Vokalise er skrevet til Koussevitsky og hans særlige talent for å spille på sin kontrabass som en sanger bruker sin stemme.)


Johannes Brahms (1833-1897)

Brahms fjerde er på mange måter et tilbakeskuende og resignert verk, med sitt desillusjonerte tonefall, sin melankoli og sorg. Om det er en resignasjon overfor tilværelsens smerte, tror jeg ikke alle lytter på denne måten. Vi finner vår egen personlige tolkning av dette verket, som så allment og tidløst gir uttrykk for det meste hva gjelder menneskelige følelser og stemninger.

Den berømte finalen, en mektig passacaglia, vitner om komponistens fascinasjon for barokken. Tradisjonen som forutsetning for kunstnerisk fornyelse og kunstneriske utfordringer er en sterk legering og meget nærværende i denne fjerde og siste av Brahms’ symfonier. Samtidig er Brahms moderne; materialet er strengt organisert etter tradisjonen fra Beethoven, med dristige trekk, særlig på det rytmiske planet. Brahms blir selve erkeeksempelet på det vi kaller absolutt musikk, altså musikk som utelukkende har sin begrunnelse i seg selv og sin egen form, som et eget uttrykk. Dirigenten Hans von Bülow, som først fikk partituret foran seg, kalte verket gigantisk, som følger sine egne lover med en individualitet sterk som stål, og som utstråler en energi uten sidestykke fra første til siste note.

Den fjerde symfonien er et godt eksempel på når en kunstform har nådd sitt ytterste. For her er det ikke mye å legge til. Hans symfonier er vakre komposisjoner som viser et utsøkt detaljarbeid og med en tidløs arkitektonisk reisning. Det finnes alltid noe nytt å oppdage og beundre i det velkjente.
Den fjerde symfonien innledes, som den andre, med en vuggesang, rolig og stille, før mørket bryter igjennom. Vuggevisen kommer tilbake i andanten som motvillig følges av en preussisk marsj i et barokkens tilbakeblikk på stive ben. Og så finalen da! Brahms kombinerer her en variasjonssats med den tradisjonelle sonateformen og passacagliaens gjentatte basstema. Han bygger med en slik dyktighet at den klanglige og emosjonelle kulminasjonen fremstår som ren perfeksjon der det ikke finnes noe å legge til.

Det var under et opphold i idylliske Steiermark sommeren 1885, dit Brahms hadde søkt seg i et anfall av nostalgi, at han skrev denne fjerde symfonien. "I disse traktene blir kirsebærene aldri søte, og knapt nok spiselige”, skrev komponisten til sine venner, og la til at han fryktet noe tilsvarende ville skje med den nye symfonien.

Første sats innledes med et vennlig og sangbart motiv som vokser i intensitet under satsens gang. Blåsernes sidetema bygger kontraster med fanfarelignende figurer. Dype strykere og horn bidrar med et melodisk andre sidetema. Den romantiske andresatsen domineres av et blåsermotiv i arkaisk stil. Brahms var jo som sagt sterkt influert av eldre tiders musikk og føyde den gjerne sinnrikt inn i sine egne komposisjoner. Tredje sats, med sin robuste humor, er Brahms’ eneste virkelige scherzo i en symfoni. Fjerde sats er på mange måter unik i den symfoniske litteraturen. Brahms var en stor beundrer av Bach og her benytter han den avsluttende korsatsen fra kantate nr.150 Nach dir, Herr, verlanget mich i en stort opplagt passacaglia med tretti variasjoner og en coda. Bruken av Bach-melodien er så kunstferdig gjennomkomponert at det er nesten uråd for lytteren å skille ut opprinnelsen. Satsen, som går i moll, er dramatisk og storartet, og med en avslutning som er en virkelig mester verdig.

Om hans andre symfoni har vært kalt idyllisk og hans tredje heroisk, må den fjerde kunne kalles elegisk. Det er imid­lertid langt fra første sym­foni­ens trium­feren­de finale til den tra­gisk fargede passa­cagliaen som danner siste sats i fjerde symfonie­n, og som er et høyde­punkt i Brahms variasjon­skunst. Og den berømte sluttakkorden: som en knyttneve, løftet i protest. Av noen dirigenter fremført som et brøl, av andre diskret løftet frem.
Den 7. mars 1897 slepte en syk Brahms seg til Musikverein i Wien for å høre byens filharmonikere fremføre hans fjerde symfoni under Hans Richters ledelse. Brahms ble spontant hyllet av publikum og orkester, og det var siste gang han viste seg offentlig.

Thomas Ramstad