Sjostakovitsj' Klaverkonsert nr. 1 er også kjent som Konsert for piano, trompet og strykeorkester, og i kveld får vi stifte bekjentskap med to unge solister, Alexander Ullman og Monika Holst-Olsen, fra henholdsvis London og Alta. Konserten ble skrevet etter en lang periode der Sjostakovitsj utelukkende skrev teater- og filmmusikk, og dette kan høres i de rastløse skiftningene mellom stilarter, i lekenheten og i de mange musikalske sitatene og spøkene.

Konsert for orkester er, ifølge komponisten selv, en gradvis overgang fra det dystre til det livsbejaende. Bartóks bruk av den ungarske folkloristikken ligger som et fundament også i dette stykket, der Bartók forener konserten med symfonien og orkesterets ulike grupper og solister løftes fram.

Beethoven is my hero, the ultimate greatest. A perpetual character in Beethoven’s music is striving and overcoming. And in order to strive and overcome, one needs a tremendous will power. Will power to persevere and dominate. This is what sets Beethoven apart. His unbelievable, undeniable will power dominates every note and he creates the most wholesome, complete and inspiring music ever written. And no wonder he chose the subject Leonore- Fidelio for his only opera. From darkness to light, despair to triumph, conflict to peace, oppression to liberation. Beethoven declares it into our hearts: Freedom and Justice must and will prevail!

Bartok Concerto for Orchestra : the title says it all. A Concerto is a work that showcases a solo instrumentalist’s virtuosity and artistry, and here Bartok treats the orchestra and its musicians like “a soloist” by showcasing different instrument groups and requiring tremendous versatility and virtuosity from every musician of the orchestra. Apart from this unique characteristic, there is the trademark late Bartok - propulsive rhythm, haunting harmonic language, strong perfume of folk music and simple yet yearning melodies that are like diamonds glinting under intense light - so solid, so direct and so transparent.

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera siden 2017, og før det første gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea.

Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt, for sin lidenskap og styrke, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. Hun har jobbet med orkestre som Sächsische Staatskapelle Dresden, WDR Sinfonieorchester Köln, Bamberger Symphoniker, Royal Liverpool Philharmonic Orchestra, Minnesota Orchestra, symfoniorkestrene i blant annet Cincinnati, St Louis, Indianapolis, Seattle, Göteborg, Singapore, Tokyo og Toronto, Oslo-Filharmonien, Kungliga Filharmonikerna i Stockholm og Orchestra del Teatro di San Carlo di Napoli. Kommende debuter inkluderer blant annet Concertgebouworkest i Amsterdam, San Francisco Symphony, Rotterdam Philharmonic Orchestra og Danish National Symphony Orchestra.

Hun startet sin musikalske karriere som cellist, og vant i 1994 Den internasjonale Rostropovitsj-konkurransen i en alder av 11 år. I årene som fulgte var hun solist med alle de største orkestrene, som Berliner Philharmoniker, New York og Los Angeles Philharmonic, Boston, Chicago, Bayerischen Rundfunks og London Symphony Orchestras. Hennes EMI-innspillinger er både prisbelønte og bestselgende verden over.

Den britiske pianisten Alexander Ullman er kjent for sine subtile tolkninger og sin raffinerte teknikk, og har imponert publikum og kritikere over hele verden med sin dype forståelse av partiturene han tolker, hans elegante touch og krystallinske frasering.

Alexander ble først kjent internasjonalt i 2011 etter å ha vunnet Franz Liszt International Piano Competition i Budapest. Han ble født i London i 1991, og studerte ved Purcell School, Curtis Institute og Royal College of Music, og fullførte sitt artistdiplom som "Benjamin Britten Piano Fellow" i 2017 (tildelt av Philip Loubser Foundation). Han vant også den internasjonale Franz Liszt pianokonkurransen i Utrecht i 2017.

Sesongen 21/22 debuterer han som konsertsolist i Wigmore Hall, samt med Münchner Symphoniker og Hong Kong Sinfonietta, begge med Rachmaninovs pianokonsert nr. 3. Han vender i tillegg tilbake til Sofia Philharmonic Orchestra (med Beethovens pianokonsert nr. 4), Klavierfestival Ruhr, og spiller en konsert under Hong Kongs Premiere Performances.

Monika Holst-Olsen fra Alta er student og frilansmusiker. Hun er i ferd med å etablere seg som en av landets fremste klassiske trompetister i sin generasjon.

Monika har sin utdannelse fra Musikkhøgskolen i Oslo hvor hun studerte med Jonas Haltia, Wolfgang Guggenberger og Tine Thing Helseth. Hun har fullført sin bachelor i klassisk utøvende trompet, og holder for tiden på med sin master. Hun er ansatt på prøvetid som alternerende solotrompet i Gøteborgs Operaorkester. Holst-Olsen har vikariert i mange av Norges orkestre og korps, og er en ivrig kammermusiker ved siden av jobben i Gøteborg.

Beethoven skrev til sammen fire ouverturer til sin eneste opera, Fidelio. Den tredje (1806) er gått inn i orkesterrepertoaret som et selvstendig konsertstykke på grunn av sin storslagenhet – den rendyrker og foredler selve essensen av operaen og er sett på som både for stor og for dramatisk til å kun være en ouverture, en introduksjon, til operaen.

Fidelio omhandler den politiske fangen Florestan og hans hustru Leonore. Leonore forkler seg som mann, Fidelio, og tar jobb som fangevokter i fengselet for å redde sin mann fra en forestående død.

Ouverturen åpner dystert fra Florestans fengselscelle etterfulgt av tema fra andre akts store arie (Leonore) som utvikles og så avbrytes av et trompetsignal. Dette signalet bærer bud om hans frigivelse. Florestan forstår nå hvem som står bak løslatelsen og ouverturen ender i en jublende feiring av kjærligheten.

Dmitrij Sjostakovitsj’ klaverkonsert nr 1 er en stillfaren protest mot den klassiske klaverkonserttradisjonen. De seks foregående årene hadde Sjostakovitsj stort sett skrevet scene- og filmmusikk og dette høres i konserten, der vi finner musikalske sitat fra flere ver, og raske skifter mellom ulike stilarter. Den er både parodisk og pastisj-aktig og låner øre til Ravels pianokonsert i G-dur, Prokofjevs klaverkonsert nr 5, Gershwins Konsert i F og Stravinskijs Petrusjka, i tillegg til stiliserte motiver fra Haydn, Mozart og Beethoven. Sjostakovitsj selv karakteriserte musikken som heroisk, livlig og lystig, mens enkelte kritikere omtalte den som «sirkusmusikk».

Konserten har mer til felles med Mozarts konserter enn for eksempel Rachmaninov i sin økonomiske bruk av klaviaturet, og orkesterbesetningen er også sparsom. Instrumentasjonen med kun stryk og i realiteten to soloinstrument minner i større grad om barokkens concerti grossi eller klassisismens konsertsymfoni. Det er uklart hvorvidt verket startet som trompetkonsert eller ikke, men det sies at trompetpartiene er skrevet med daværende solotrompetist i Leningradfilharmonikerne, Alexander Schmidt, i tankene.

Første sats beveger seg raskt bort fra sin tankefulle åpning, og blir «frekkere» for hvert temposkifte. Lento blir ofte beskrevet som en melankolsk vals og satsen er både introvert og inderlig. Den korte Moderato kontrasterer fint som et rastløst rapsodi-liknende resitativ. Finalen antar en mer burlesk-humoristisk rolle og trompeten får her større plass. Verket avslutter med et nikk til Beethovens Rondo e capriccio.

Sjostakovitsj var selv solist under urframføringen, som fant sted 15. oktober 1933 med Leningradfilharmonikerne under ledelse av tyske Fritz Stiedry.

Ungarske Béla Bartók begynte i 1905, sammen med Zoltán Kodály, å systematisk samle inn og registrere folkemusikk hovedsakelig fra Ungarn, men også fra Bulgaria, Romania, Slovakia, Tyrkia, Sveits og Nord-Afrika. De spilte inn musikken på fonografruller, transkriberte, redigerte, katalogiserte og ga ut tusenvis av melodier og danser. Dette arbeidet skulle senere utgjøre grunnlaget for etableringen av etnomusikologien som vitenskapsgren.

Det fikk også betydning for Bartóks komposisjonsstil som gjerne er beskrevet som en perfekt syntese mellom elementer fra østeuropeisk/østlig folkemusikk og vestlige kunstmusikkteknikker. Han beskrev det å bruke dette materialet i sine komposisjoner som frigjørende; harmonikken var nyskapende og han kunne forlate «dur- og molltyranniet som hersket i den vestlige kunstmusikken». Melodiføring og friske rytmer møter ekspresjonistiske og modernistiske tendenser, og Bartók var da også en av de sentrale skikkelsene innenfor den europeiske modernismen i mellomkrigstiden. I 1940 flyktet han og familien fra det fascistiske Europa og bosatte seg i New York.

Konsert for orkester ble skrevet på to måneder i 1943 på bestilling av dirigent Serge Koussevitzky og Boston symfoniorkester, og Bartók var selv tilstede på urframføringen 1. desember 1944 i Boston. Konsertens tittel understreker de solistiske rollene instrumentgruppene i orkesteret er tildelt gjennom de fem satsene. Verket har palindromisk karakter, der den langsomme tredjesatsen er omsluttet av to scherzi som igjen er flankert av to større satser med høy intensitet. Bartók sa selv at verkets stemning representerer, bortsett fra den humoristiske andresatsen, en gradvis overgang fra førstesatsens alvorlige mørke og tredjesatsens dystre dødssang til livslysten i siste sats.

Første sats er holdt i tradisjonell sonatesatsform og åpner med et melankolsk tema i celli og bass kontrastert av «lyse» svar fra øvrig stryk og treblås. Gradvis øker intensiteten, og melodiske tema og rytmikk sterkt influert av ungarsk folkemusikk utvikles og bearbeides og spilles både baklengs, forlengs og oppned. Andre sats, «Presentasjon av parene» eller «Parenes lek» åpner med skarptromme og så følger fagott, obo, klarinett, fløyte og mutet trompet parvis, hvert par adskilt av skarptromme. Etter den vakre messingkoralen er parene tilbake og de følges gjennom hele satsen vakkert akkompagnert av stryk. Elegia har tre tema som følger suksessivt og utkjør kjernen i satsen. Disse omsluttes av en uklar tekstur av enkle motiv og det tematiske materialet er stort sett hentet fra introduksjonen i første sats. Fjerde sats inneholder to hovedtema, det første er originalt, det andre en tolkning av sangen «Ungarn, nådig og vakker». Temaene avbrytes av en latterliggjøring av Sjostakovitsj’ marsjmotiv fra Leningrad-symfonien (nr 7), før satsen fortsetter som før, som om ingenting har hendt. Siste sats er en kaskade av danserytmer og folkemelodier med en gjennomarbeidet fuge i midten som fortetter satsens overflod og kompleksitet.

Camilla Rusten