Kveldens konsert spenner fra finsk teatermusikk ført i pennen av selveste Sibelius til Prokofjevs drømmende fiolinkonsert og videre til det åpne skotske høylandet, mesterlig musikalsk presentert av Mendelssohn.

Vi åpner med Valse Triste, Sibelius fantastisk vakre åpningsmusikk fra teaterstykket Kuolema (Døden), som får følge av musikken til tre andre scener fra samme stykke.

Sara Dragan, fjorårets vinner av Prinsesse Astrid internasjonale musikkpris, kommer tilbake til oss for å briljere fra scenekanten. Hun har valgt seg Prokofjevs fiolinkonsert nr. 1, en konsert som balanserer det lyrisk romantiske mot det virvlende lekne, med rom for både føleler og virtuositet.

Mendelssohns Symfoni nr. 3 er inspirert av et besøk til Skottland i 1829 og fylt av inntrykk fra Holyrood, den kongelige residensen i Edinburgh, fra det skotske høylandet og fra de ytterste øyer i Hebridene. Musikken bærer musikalske ideer fra tåke og storm, fra sekkepiper og sverddans – alt elegant og velbalansert komponert av den alltid like stilsikre og klassiske romantikeren.

Magnus Fryklund er et av de nye stjerneskuddene blant unge svenske dirigenter.

Fryklund kommer til oss fra en lokal turné med Odense Symfoniorkester og skal først videre København for å gjøre en kongelig "fyrverkerikonsert" med Odense Symfoniorkester og så til Stockholm og Sveriges Radios Symfoniorkester og en konsert med verk av Strauss og Stenhammar. Han debuterer denne sesongen med Stockholms Filharmoniska Orkester, Sveriges Radios Symfoniorkester, Kungliga Hovkapellet og Stavanger Symfoniorkester. Han har tidligere gjort konserter med Göteborg Symfoniorkester, Norrköping Symfoniorkester, Odense Symfoniorkester, Gävle Symfoniorkester, Dalasinfoniettan og Concerto Copenhagen.

Han har vært Young Conductor in Residence ved Helsingborg Symfoniorkester, Conductor in Residence ved Opéra Orchestre National de Montpellier og husdirigent ved Malmö Opera. Fryklund har en stor lidenskap for opera, og i forrige sesong både dirigerte og spilte han hammerklaver i en DNO-produksjon av Mozarts Così fan tutte, også ved Malmö Opera.

Fryklund er utdannet i København ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium der han studerte piano og direksjon. Han har deltatt i mesterklasser med Herbert Blomstedt og Kurt Mazur og vært assistent for Michael Jurowski og Philippe Auguin.

Sara Dragan vant Prinsesse Astrid internasjonale musikkonkurranse i 2024. En del av prisen er et solistengasjement med TSO og til kveldens konsert har hun valgt seg Prokofjevs fiolinkonsert.

Polske Sara Dragan begynte å spille fiolin da hun var sju år gammel og har vunnet førstepris i over 60 fiolinkonkurranser i Europa, Asia og USA, deriblant Oistrakh, Novosibirsk, NYIAA, Telemann og K. Lipinski & H. Wieniawski International Violin Competitions.

Hun har allerede spilt med orkester som NFM Filharmonia Wrocławska, Filharmonia Śląska (Det schlesiske filharmoniske orkester), Praha symfoniorkester, Zürcher Kammerorkester, Neue Philharmonie Westfalen, Praha kammerorkester, Slovak Sinfonietta, Orchestre Philharmonique du Maroc, Tel Aviv Soloists Ensemble, Sinfonia Iuventus, det armenske filharmoniske orkester og Kasakhstan statlige symfoniorkester, og etter å ha vært hos oss skal hun videre til Hanoi og Hanoi filharmoniske orkester.

Hun er utdannet ved Escuela Superior de Música Reina Sofía i Madrid, Accademia Stauffer i Cremona og Karol Lipiński Musikkakademi i Wrocław. For tiden spiller hun på en N. Gagliano-fiolin, sjenerøst utlånt av Florian Leonhard Fine Violins i London.

Sibelius’ samarbeid med det finske nasjonalteateret begynte allerede i 1895 da han skrev musikk til et dikt av Viktor Rydberg, Skogsrået (Skogsnymfen) til en basarkveld. I 1902 skrev han kantaten Tulen synty (Ildens opprinnelse) til åpningen av den nye teaterbygningen.

Året etter skrev han musikk til Arvid Järnefelts skuespill, Kuolema (Døden), og stykket åpner med en syk kvinne som ligger for døden. I drømmen ser hun for seg dansere og Järnefelt har i sine scenehenvisninger beskrevet en elegant vals spilt av strykeorkester. Sibelius reviderte scenemusikken i 1904 og 1906 der åpningsscenen fikk tittelen Valse triste, mens scene 3 og 4 ble Kurkikohtaus – Scene med traner. Den melankolske Valse triste ble umåtelig populær også i Sibelius’ levetid, mens vakre Scene med traner kun ble framført én gang og utgitt etter hans død. I 1911 skulle stykket settes opp igjen, og Järnefelt omarbeidet både andre og tredje akt og tilføyde to dansescener i andre akt som Sibelius måtte komponere ny musikk til; Rondino der Liebenden og Vals-intermezzo som etter hvert fikk nye navn og er bedre kjent som Canzonetta og Valse romantique.

I 1917 hadde Prokofjev et av sine mest produktive år. Mens revolusjonen raste, søkte han tilflukt i Kaukasus og skrev han sin første symfoni, sin tredje pianokonsert, to pianosonater (nr. 3 og 4), Kantate Syv, Visions Fugitives og Fiolinkonsert nr. 1. Året etter lå den ferdige fiolinkonserten i kofferten da han dro på «en lengre turné» til USA, et opphold som skulle vare i fem år, før han bosatte seg i Paris sammen med andre eksilrussere. Konserten skulle opprinnelig urframføres i St. Petersburg med den eminente polske fiolinisten Paweł Kochański, men endte opp med å måtte vente helt til 1923, og fikk sin premiere med Paris operaorkester under ledelse av Serge Koussevitsky med konsertmester Marcel Darrieux som solist. Darrieux var en habil, men ingen fremragende solist, og verket fikk en lunken mottakelse. Paris-publikummet hadde vennet seg til og nærmest forlangte skandaleomsuste modernistiske verk, og fiolinkonserten ble for romantisk, for «Mendelssohnsk», som en kritiker omtalte den. Først året etter, da den ungarske stjernefiolinisten Joseph Szigeti spilte den i Praha med Fritz Reiner, og senere turnerte med stykket i Europa, USA og sågar framførte den med orkester i Sovjetunionen, fikk konserten sitt gjennombrudd.

Prokofjev så fem «linjer» i sine komposisjoner; klassisk, moderne, rytmisk (motorisk), lyrisk og, med forbehold, lekende. Alle «linjene» er til stede i all hans musikk, men ulikt balansert. Åpningssatsen i fiolinkonserten er et eksempel på dette, med en vakker lyrisk melodilinje, drømmende, men uforutsigbar i sin utfoldelse. Sidetemaet i cello er kontrasterende på alle måter, med ny toneart, ny taktart og en helt annen atmosfære. Utover i satsen antar solofiolin en mer virtuos rolle og en solopassasje leder til reprise av den vakre første melodien, denne gang i fløyte, med harpe og solofiolin som smakfull ornamentikk.

Szigeti skrev i sine memoarer at denne konserten fascinerte ham med sin blanding av eventyraktig naivitet og dristig råskap, og andresatsens hurtige skiftninger, snart humoristisk, snart frekk, snart brutal, men solistisk briljant og intelligent, representerer villskapen mellom de to rolige lyriske satsene.

Tredjesats innledes av tema i fagott med solofiolin som kommenterer og utdyper. Etter som satsen utvikler seg, fortettes teksturen og samspillet mellom solist og orkester, før tempoet roes, temaet vender tilbake og finalen ender drømmende og fredelig.

I april 1829, da Mendelssohn var 20 år gammel, dro han for første gang til England og gjorde stor suksess i London. Han dirigerte sin første symfoni med London Philharmonic, spilte, til publikums store fryd, Beethovens keiserkonsert tilsynelatende etter hukommelsen og organiserte en veldedighetskonsert med mange av datidens høyest anerkjente solister til inntekt for flomofre i Schlesien.

I midten av juli var han klar for et lite avbrekk og dro til på fottur til Skottland sammen med vennen, Karl Klingemann. De tilbrakte litt tid i Edinburgh og et av de første stedene de oppsøkte var Holyrood, den gang ruinene av Mary Queen of Scotlands slott (nå de kongeliges residens i den skotske hovedstaden). Han skrev i et brev til sine foreldre: «Taket på kapellet ved siden av [slottet] er borte, og selve kapellet er overgrodd med gress og eføy – ved dette sammenraste alteret ble Mary kronet til dronning av Skottland. Alt er forfallent, i ruiner og åpent mot himmelen. Jeg tror at jeg her i dag har funnet begynnelsen på min skotske symfoni.» Samme kveld skrev han ned det som skulle bli åpningstemaet i Symfoni nr. 3.

Gjennom ferien tegnet han mye, og disse skissene sammen med minnene var til hjelp da han endelig satte seg ned for å komponere symfonien. Opprinnelig hadde han tenkt å gå i gang med det samme han forlot England, og han skrev også litt på den under Italia-oppholdet året etter. Men Italias vakre arkitektur og landskap og dets livlige folkeferd fristet nok mer enn det regntunge, dystre skotske landskapet, og den skotske symfonien ble lagt til side.

Ikke før i 1841 tok han den fram igjen, og i januar 1842 var den endelig ferdig. Symfonien fikk sin urframføring 3. mars i Leipzig med Gewandhaus-orkesteret dirigert av ham selv, og året etter tok han den med seg til London. Her ble den en så stor suksess at dronning Victoria tillot ham å dedikere den til henne.

Symfonien bryter med flere av de forventede strukturene; Mendelssohn gir instruks i det utgitte partituret om at satsene spilles i ett, attacca, altså uten pauser mellom. Videre benytter han det samme tematiske materialet i alle fire satser og han utsetter stadig harmoniske avslutninger som gir et rastløst og ustabilt inntrykk og forsterker uventede harmoniske videreføringer fra sats til sats.

«Holyrood-temaet» åpner altså hele symfonien; en sorgtung (hymne)melodi båret fram av oboer og bratsjer over et teppe av treblås og horn. Her maler han fram det tåkelagte skotske heilandskapet. Et andre, litt livligere tema introduseres i fiolinene. Disse to temaene bearbeides gjennom satsen og gir bilder av stormfulle vindkast og piskende regn. Andre sats, Scherzo, er mye mer livlig og åpner med en skotskinspirert melodi i klarinett som for mange kan minne om mange av Skottlands sekkepipemelodier. For ytterligere å understreke det skotske lar Mendelssohn hver frase ende i en karakteristisk kort-lang rytme, kjent som ‘the Scotch snap’.

Temaet i tredje sats, Adagio, er en lyrisk, melankolsk melodi som får følge av en mer rytmisk begravelsesmarsj-liknende episode før vi igjen er tilbake til første sats’ mer energiske karakter i finalesatsen Allegro. I utgangspunktet ga Mendelssohn siste sats betegnelsen Allegro guerriero, kanskje for å lede tankene hen til Highland-klanenes mange opprør og kamper, men endret den til Allegro vivacissimo. Satsen har dog et militaristisk preg med sine skarpe rytmer, også her den kort-lange rytmen, men med codaen skifter satsen brått karakter; her introduseres et hymneliknende tema som Mendelssohn skal ha sagt at han ville skulle høres ut som et mannskor. Finalen munner ut i triumferende seiersrus.

Camilla Rusten