• 15 jan. 2015
    Kl 21:30
Klassisk symfoni

Orientalske toner
Aram Khatsjaturjans imøtekom Sovjet-regimet ved å holde seg borte fra musikalske eksperimenter og konsentrerte seg om å gi sitt hjemland Armenias folkemusikk et orkestralt uttrykk. Hans musikk er sunn og liketil, livskraftig og fargerik, og den har en umiddelbar appell. Hans Fiolinkonserten er tilegnet David Oistrakh. For denne fikk komponisten Stalinprisen. Denne livlige konserten er typisk for sin armenske opphavsmann med de vakre melodiene, den fargerike orkestersatsen, den vitale rytmen og en duft av orientalsk mystikk.
I første sats er vi til stede på en brusende folkefest. De armenske rytmene setter inn med en gang. Om den ildfulle finalen har komponisten selv sagt: "Den er tenkt som et fyrverkeri av virtuost fiolinspill og som en hyllest til livet."
I 1888 var Nikolaj Rimskij-Korsakov opp­tatt med å fullføre orkestreringen av Alexander Borodins opera Fyrst Igor. Og det var de orientalske scenene hos Borodin som ga Rimskij-K. ideen til Sheherazade, en symfonisk suite basert på fire avsnitt fra "Tusen og en natt". Vi gleder oss over en fantastisk orkesterkoloritt, melodirikdom og karakteristiske rytmer i en iørefallende komposisjon som også lar fantasien få fritt spillerom. Rimskij-K. var i det hele tatt en sann mester i å gi det russiske og orientalske et slående uttrykk.

Prokofjev Russisk ouverture
Khatsjaturjan Fiolinkonsert
Rimskij-Korsakov Sheherazade
<b>DIRIGENT</b> Krzysztof Urbański
<b>SOLIST</b> Sophia Jaffe, <i>fiolin</i>
Les mer om programmet og Tusen og én natt:

Sergeij Prokofjev(1891-1953) Russisk ouverture
Med sin russiske ouverture fra 1937 gikk Prokofjev hard ut. Han ville skrive et stort nasjonalistisk og patriotisk verk for stort orkester, og med den russiske folkemusikkens farger i renningen og veven. Den ble først kritisert for å være for tykt orkestrert og overdrevent kraftfull. Og det er den så visst; med masse klang og lyd. Så Prokofjev laget en slankere versjon, slik den ofte er å høre i dag. Men det er nok mer av økonomiske grunner enn kunstneriske, for det er kostbart med verk som krever store orkestrale muskler. For komponisten var tross alt mest begeistret for den "tykke" utgaven.
Før han gikk i gang med ouverturen leste Prokofjev seg opp på ulike samlinger av russisk folkemusikk, og fant noen temaer her og der som han supplerte med egenkomponerte som låt som ekte vare. Verket har en slags rondoform, men mangler den typiske tematiske utviklingen av materialet. Ouverturen åpner med et bråkjekt horntema som veksler med en energisk og glad melodi i sterke farger. Et sangbart tema presenteres i strykerne og roer ned den forutgående lystigheten. Midtdelen av ouverturen inneholder også en høytidelig kreasjon som må ha pådratt seg svulmende nasjonal stolthet hos et russisk publikum. En fargerik orkestrering ender i et lekent tema, og går ut i sterkt rytmiske takter der messingen får briljere. Det er først de senere årene at dette margfulle og flotte verket har fått fortjent oppmerksomhet etter å ha vært neglisjert i et halvt århundre.

Aram Khatsjaturjan(1903-1978) Fiolinkonsert
Allegro con femezza - Andante sostenuto- Allegro vivace
Khatsjaturjan var sønn av en boktrykker, og bestemte seg først som 20 åring for å studere musikk. Allerede i 1932 hadde han sin første suksess med en symfoni i anledning av tiårsfeiringen for Armenias innlemmelse i Sovjetunionen. Han befestet sin stilling med Klaverkonserten i 1937 og balletten Gayaneh med den forrykende Sverddansen. Khatsjaturjan sier selv at han ikke riktig visste hvilket instrument han skulle velge da han bega seg av sted fra fødebyen Tblisi til musikkstudier i Moskva. Det ble cello, samtidig som han komponerte. En kort periode var han påvirket av fransk impresjonisme, men han forkastet snart denne retningen, og utviklet sitt eget uttrykk med røtter i transkaukasiske folkemusikk-tradisjonen. Rytmemønstrene, den orientalske fargeleggingen og de dramatiske kontrastene ble hans kjennetegn.
Khatsjaturjan hadde sin hjemstavn felles med den allmektige Stalin. Det skulle lønne seg. Han vant også Stalinprisen flere ganger. Han ble utnevnt til ”musikkhelt av Sovjet” og for balletten Spartacus fikk han i 1959 Leninprisen. Men da Sentralkomiteen i 1948 gikk til aksjon mot landets komponister, ble også Khatsjaturjan beskyldt for ”dekadent formalisme”. Av sine samtidige var det likevel Khatsjaturjan som synes å ha funnet den rette sosialrealistiske tonen. Han traff åpenbart også mer markedsøkonomiske toneganger da et av hans stykker innledet hvert avsnitt av den populære TV-serien Onedin-linjen, og det er vel så nær man kan komme en Stalin-pris i vesten. Med den armenske folkemusikken krydrer og fargelegger Khatsjaturjan sine verker på en uvanlig vital måte. Komponisten var i stor kunstnerisk fremgang da han i 1938 skrev Fiolinkonserten, som er skrevet for og tilegnet David Oistrakh. For denne fikk han sin første Stalinpris. Denne konserten er typisk for sin opphavsmann med de vakre melodiene, den fargerike orkestersatsen og den vitale rytmen. Her er virtuose figurer og romantisk vellyd og en duft av orientalsk mystikk.
I første sats er vi til stede på en brusende folkefest. De armenske rytmene setter inn med en gang og skiller seg markant fra den musikken solisten gjør sin entré med. Hovedtemaet blir etter hvert kontrastert mot et sidetema som er lyrisk og mykt. Mellomsatsen innledes med et improvisert parti som går over i en slags nattlig serenade (med gitarimitasjon i orkesteret). Om den livlige finalen har Khatsjaturjan selv sagt: ”Den er tenkt som et fyrverkeri av virtuost fiolinspill og som en hyllest til livet”. Da den franske fløytisten Jean Pierre Rampal bad Khatsjaturjan om å skrive en fløytekonsert for seg, ga komponisten ham frie hender til å omarrangere fiolinkonserten. Noe han også gjorde.

Nikolaj Rimskij-Korsakov(1844-1908) Sheherazade, symfonisk suite, op 35
Havet og Sinbads skip, Prins Kalenders fortelling, Den unge prins og den unge prinsesse, Fest i Bagdad. Havet. Forliset Skipet går på et skjær hvor det står en kriger i bronseharnisk. Epilog
Rimskij-Korsakov var en mester i å gi fantastiske fortellinger fra russisk og orientalsk eventyrverden et orkestralt uttrykk. Han avslørte tidlig et betydelig musikktalent, men det var ved sjøkrigsskolen i St. Petersburg han ble innrullert. Mens han fremdeles var kadett, ble han kjent med idealisten og den selvlærte komponisten Mily Balakirev (1837-1910), som fikk ham inn på det musikalske sporet igjen. Rimskij-K. ofret seg nå helt og holdent for komposisjon og under­visning. Som så ofte hos denne komponisten bæres musikken frem av en virtuos og distinkte instrumentasjon. Etter som stadig flere instrumenter kom til utover på 1800-tallet ble instrumentering anerkjent som en stor kunst, og ble også gjort til gjenstand for teori, første gang i Hector Berlioz Grand traité de’instrumentation et d’orchestration modernes fra 1843. På dette området ble Rimskij-K. den fremste mester.
Mange romantiske komponister følte trang til å fortelle gjennom musikk. Ikke alltid konkrete og presise fortellinger, men mer generelt der det er gjort plass til lytterens bruk av fantasi og forestillingsevne. Det krevde en suggestiv orkestrering (sammen med et eventuelt program). I 1888 var Rimskij-K. opp­tatt med å fullføre orkestreringen av Alexander Borodins opera Fyrst Igor, og kanskje var det de orien­talskpregede scenene (som de polovetsiske danser) som ga ham ideen til Scheherazade. Her skil­drer komponisten, som en slags lysende musikalsk mosaikk, fire fortellinger fra den arabiske eventyrsamlingen Tusen og en natt med prakt­fulle klangfarger.

Eventyrsamlingen Tusen og én natt
Allerede omkring år 800 omtales en bok ved navn tusen fortellinger. De mest kjente er Aladdin og lampen og Ali Baba og de førti røverne. På grunn av fortellingenes innhold gikk verket etterhvert over til å kalles Tusen netter. Senere kom en rekke andre fortellinger med. . Man regner at den egentlige tusen og én natt inneholder 270 fortellinger. Det er ikke kjent når den siste natten kom til og verket fikk sitt endelige navn, Boken om tusen netter og en natt. Verkets arabiske utvikling er lite kjent og basert på håndskrifter fram til 1700 tallet. Det er allikevel klart at det har hatt stort utbredelse i Orienten i hele denne perioden, og nevnes sporadisk av flere arabiske skrifter. Verket ble kjent i vesten da en fransk utgave ble utgitt av i årene 1704-1717 basert på forskjellige arabiske manuskripter og muntlige fortellinger. Den første arabiske fulle utgaven ble utgitt i 1839. Utgitt første gang på norsk i 1950.
Rammefortellingen er en sultan som tror at alle kvinner er utro. Han har derfor lagt seg til vanen å la dem halshugge morgenen etter at han hentet en av dem ut av haremet. For å unngå sin skjebne forteller den unge sultanhustruen Sheherazade ham et spennende eventyr. Hun er god på å la fortellingen henge ("cliff hangers"). Sultanen gjerne vil høre fortsettelsen neste kveld og slik utsetter hun sin død natt etter natt.

Musikken
To temaer danner kjer­nen i verket: det ene er sultanens lede­motiv (unisont i messingblåsere), det andre tilhø­rer Sheheraza­de (romantisk melodi i solofiolin). Etter en kort innledning som introduserer disse to temae­ne følger beret­ningen om Sinbad sjøfareren, om Prins Kalender, om den unge prinsen og prinses­sen og om festen i Bagdad, havet og skips­forliset.
Som innledning til satsene spinner solofiolinen sin besnærende melodi, og Sheherazade får lov til å fortelle enda en historie.
Rimskij-K. understreket ved flere anledninger at suiten ikke bygger på noe detaljert program. Satstitlene har bare til hensikt "å lede tilhørernes fantasi langs de samme veier som min egen hadde vandret. Alt jeg ønsker er at tilhørerne skal ta med seg inntrykk av en orien­talsk beretning med tallrike eventyrlige hendelser”. Vi kan vel si at Sheherazade er et verk der selve eventyrstemningen er viktigere enn beskrivelsen av bestemte hendelser. Med sin fargerike orkestreri­ng har Rimskij-K. laget et kaleidoskop av eventyrbilder med orien­talsk mønstre der fantasien får fritt spillerom. Han blander blåse- og strykeklangene så vi fornemmer et slør som blafrer foran musikken og gir den dens orientalske stemning. Verket ble uroppført høsten 1888 i St. Petersburg med komponisten som dirigent.

Thomas Ramstad