Myten om den innesluttede Beethoven er et godt stykke unna i hans syvende symfoni. Det er et helt unikt musikkverk. Få steder finner vi maken til livsutfoldelse som i denne symfonien. Den åpner riktignok langsomt og høytidelig, men det er energi og glede som kjennetegner verket.
En septemberkveld i 1945 arbeidet Bartók med de avsluttende taktene i et nytt verk, klaverkonsert nr. 3 som han skrev til sin kone som var pianist. Planen var å overraske henne med et verk hun kunne opptre med selv, og som kunne være en pen liten inntektskilde for henne. Morgenen etter ble Bartók kjørt til sykehuset, der han døde bare få dager senere.
I midten av konserten står en helt spesiell sats. Den innledes med noe som høres ut som en salme. Det er lett å forestille seg at den syke komponisten så evig-heten i øynene da han skrev musikken, men konserten er både elegant og optimistisk.

«Elegance, humour, deliciously burbling trills and fiery imagination. This introduced me to a major, major, major talent. … Pianists don’t come any better than Nareh Arghamanyan. Another potential superstar has arrived!»

– Musical America and American Record Guide