Kjøp billett
- om heroisme og kamp mot vindmøller
  • 01 sep. 2022
    Kl 19:30
Klassisk symfoni
Varer ca. 2 timer inkl. pause.
- om heroisme og kamp mot vindmøller
  • Dirigent

    Han-Na Chang

  • Solist, cello

    Mischa Maisky

  • Solist, bratsj

    Julia Neher

  • Konsertmester
    Daniel Turcina

Program

  • Richard Strauss
    (1864 - 1949)
    Don Quixote, op. 35 (1897)

    PAUSE
  • Richard Strauss
    Ein Heldenleben, op. 40 (1898)

Om konserten

Stjernecellisten Mischa Maisky er sesongens solist og blir å høre i hele tre konserter, den første i kveld på selveste sesongåpningen. Her spiller han hovedrollen som Don Quixote i Strauss’ nydelige tonedikt om bonden og adelsmannen som drømmer at han er ridder og legger i vei på eventyr og kamp mot vindmøller og saueflokker. Med seg på ferden har han sin stolte ganger Rosinante, og ikke minst sin jordnære følgesvenn og trofaste våpendrager Sancho Panza, spilt av TSOs egen bratsjist Julia Neher.

Ein Heldenleben omtales gjerne som Don Quixotes balanserte motsats. Her er fantasi og drømmer byttet ut med en svulstig, lidenskapelig og nesten hovmodig beskrivelse av heltens skiftende karakter og humør. Helten streber mot sine høye mål i et symfonisk dikt av storslått musikk som bare Richard Strauss kan gjøre det.

Sjefdirigent Han-Na Chang om kveldens program

I am absolutely thrilled to open our season with these two masterpieces of Richard Strauss. What a way to usher in a new exciting season at TSO!! For me, Strauss created one of the most opulent orchestral sonority ever: uncompromising orchestral virtuosity, intoxicating melodies, most imaginative orchestration, luxurious and sensuous harmonies, and all together an unparalleled “tone poetry”.

I love Don Quixote and Heldenleben, they show Strauss’s incredible genius for musical storytelling. Through music, Strauss communicates not only the action “what happens”, but the mood, all the emotions and all the subtleties, better than any words ever can.

But most of all, these two works hold some of the most moving music Strauss ever composed: the precious, fragile, sincere and genuinely intimate personal feelings at the end of these two works always move me very deeply. Here we can really look into the heart of Strauss; here he takes off his story-teller narrator hat, and speaks simply as a Human being to another Human being. And the evening will shine unforgettably brighter for our Artist of the Season, Maestro Mischa Maisky who plays the part of Don Quixote.

- Foto: Ole Wuttudal

Han-Na Chang

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera siden 2017, og før det første gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea.

Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt, for sin lidenskap og styrke, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. Hun har jobbet med orkestre som Sächsische Staatskapelle Dresden, WDR Sinfonieorchester Köln, Bamberger Symphoniker, Royal Liverpool Philharmonic Orchestra, Minnesota Orchestra, symfoniorkestrene i blant annet Cincinnati, St Louis, Indianapolis, Seattle, Göteborg, Singapore, Tokyo og Toronto, Oslo-Filharmonien, Kungliga Filharmonikerna i Stockholm og Orchestra del Teatro di San Carlo di Napoli. Kommende debuter inkluderer blant annet Concertgebouworkest i Amsterdam, San Francisco Symphony, Rotterdam Philharmonic Orchestra og Danish National Symphony Orchestra.

Hun startet sin musikalske karriere som cellist, og vant i 1994 Den internasjonale Rostropovitsj-konkurransen i en alder av 11 år. I årene som fulgte var hun solist med alle de største orkestrene, som Berliner Philharmoniker, New York og Los Angeles Philharmonic, Boston, Chicago, Bayerischen Rundfunks og London Symphony Orchestras. Hennes EMI-innspillinger er både prisbelønte og bestselgende verden over.

Mischa Maisky

Israelske Mischa Maisky omtales som et ikon, en levende legende og en verdensstjerne. Hans intense ekspressivitet blandet med en distinkt romantisk spillestil gjør ham til en favoritt på konsertscener verden over.

Maisky ble født inn i en musikalsk familie i Riga (både broren og søsteren spilte) og gikk gradene der fra musikkskole via musikkonservatorium til han som 17-åring dro til Leningrad og videre musikkstudier. Etter sin debutkonsert med Leningradfilharmonikerne i 1965 fikk han kallenavnet «den nye Rostropovitsj» og året etter var han prisvinner i den internasjonale Tsjaikovskij-konkurransen i Moskva og endte opp som Rostropovitsj’ elev ved konservatoriet der. I 1970 ble han tatt for å kjøpe en kassettspiller på svartebørsen, og etter 18 måneder i en arbeidsleir ved Gorky, emigrerte han til Israel. Under en turné til USA ble han, etter en konsert i Pittsburgh, forært en Montagnana-cello fra 1700-tallet av en anonym beundrer, og den spiller han på den dag i dag. I USA studerte han hos Gregor Piatigorskij, og er dermed den eneste i verden som har studert under både Mstislav Rostropovitsj og Piatigorskij!

Han debuterte i Carnegie Hall i 1973, begynte sin internasjonale karriere i 1975, debuterte i London i 1976 og i 1995 dro han tilbake til Russland og spilte med det Russiske nasjonalorkester.

Maisky har en imponerende diskografi, har spilt med alle de ledende orkestre og dirigenter, og er sesongens solist hos TSO i 22/23.

Julia Neher

Julia Neher begynte som gruppeleder for bratsjgruppa i TSO i 2022. Hun er født i 1983 i Tyskland. Hun er en etterspurt vikar både i Europa og Norge. Som medlem av bl.a. Lucerne Festival Orchestra, Mahler Chamber Orchestra, Chamber Orchestra of Europe fikk hun spille med dirigenter som for eksempel Claudio Abbado, Daniel Harding, Riccardo Chailly, Bernard Haitink, Francois-Xavier Roth, Simon Rattle. Neher er veldig glad i kammermusikk og er bl.a. medlem av Trio Brax, som med sin uvanlige besetning bratsj, saxofon og piano, nylig har spilt inn en plate med flere bestillingsverk fra norske komponister.

Julia var solobratsjist i Stuttgarter Kammerorchester 2008-2011 før hun kom til Norge og fikk jobb i samme stilling i Arktisk Filharmoni i Tromsø i 2012. Neher studerte hos Wolfram Christ og Antoine Tamestit., og allerede som student fikk hun tidsvikariater hos Berliner Philharmoniker og Münchner Philharmoniker.


Richard Strauss (1864-1949)

I 1886 komponerte Richard Strauss sitt første tonedikt eller symfoniske dikt; symfonifantasien Aus Italien. Dette skulle bli begynnelsen på en ny epoke i hans kompositoriske virke. Tidligere hadde han orientert seg mot klassikerne og romantikerne fram til Brahms innenfor de strengt klassiske idealene. Nå vendte han blikket mot de romantiske radikalerne, det symfoniske diktet og programmusikken.

På midten av 1800-tallet raste en kulturdebatt i Tyskland mellom komponister som holdt seg til «absolutt musikk» - musikken skal kun uttrykke seg selv gjennom rene musikalske midler uten referanser til naturinntrykk eller tilknytning til andre kunstarter, og komponister som benyttet seg av «programmusikk» - musikk som beskriver utenommusikalske fenomener. Brahms og Clara Schumann tilhørte den konservative «absolutte» leiren, sentrert rundt konservatoriet i Leipzig. Liszt og den nytyske skolen var tilhengere av programmusikken og holdt til i Weimar. Begge hadde Beethoven som åndelig og kunstnerisk forbilde, men der de konservative framholdt hans musikk som det beste som kunne oppnås, og søkte å videreutvikle formprinsippene fra wienerklassisismen, anså radikalerne den som starten på noe nytt, et grunnlag for å eksperimentere med nye formtyper. Strauss sto på mange måter midt imellom disse. Han brukte program som inspirasjon for å utrykke følelsene sine musikalsk; «For at ikke musikken skal miste seg selv og oppløses i total vilkårlighet eller i grenseløsheten, trengs visse rammer, som et program kan være.»

Programmusikken kan deles i to typer, eller «sjangre». Den ene er stemningsmessig eller filosofisk og gir subjektivt uttrykk for et dikt eller en tekst. Strauss’ sine tonedikt Tod und Verklärung, Till Eulenspiegels lustige Streiche, Also sprach Zaratustra og Don Quixote tilhører denne kategorien. Den andre er den deskriptive der musikken er realistisk skildret, som i et tonemaleri. Don Juan, Ein Heldenleben og Sinfonia domestica tilhører denne sjangren. Strauss var en mester i orkestrasjon og orkestrale og akustiske effekter; som musikalsk forteller er han uovertruffen.

Don Quixote: Fantastische Variationen über ein Thema ritterlichen Charakters für grosses Orchester er en ren komedie, en instrumental dramatisering av Miguel de Cervantes’ berømte eventyrroman. Denne regnes gjerne som den første moderne roman, er en satire over datidens ridderromaner og hadde stor innflytelse på senere romankunst. Adelsmannen Don Quixote har forlest seg på ridderromaner og klarer ikke lenger skjelne fantasi og virkelighet. Han drar, i likhet med romanenes vandrende riddere, ut på eventyr for å utøve store og gode gjerninger og vinne ry for seg og sin utkårede, Dulcinea. Hun, bondejenta Aldonza Lorenza, er hans ungdoms flamme, som han har opphøyd til inkarnasjonen av det fullkomne. Bonden Sancho Panza, jordnær, snusfornuftig og beregnende, blir med som væpner, og sammen flakker de rundt, adelsmannen på det loslitte øket Rosinante, og væpneren på sitt esel.

I Introduktion/Thema/Maggiore presenteres vi for de tre hovedpersonene/hovedtemaene: Don Quixote er elegant og høyverdig i solocello, Dulcineas tema får vi i oboen, mens først tuba og så bassklarinett introduserer Sancho Panzas mer jordnære tema, før det overtas av solobratsj. Ridderens fantasifylte og tåkelagte hjerne antydes i uvante harmonier som grenser til det atonale.

Nå begynner eventyret som beskrives i de ulike variasjonene. I Variation I ser Don Quixote en vindmølle som han tror er en kjempe. Han går til angrep, men faller i stedet av hesten. Variation II er den berømte kampen mot den invaderende fiendehæren som i realiteten er en saueflokk, mesterlig beskrevet i en kakafoni av triller og tremolo i stryk og «vræl og hvin» og dobbelttunge fra blås, som gjorde skandale i samtiden. Variation III er en dialog mellom ridder og væpner der Don Quixote kritiserer Panza for hans mangel på idealer. VI beskriver nok en kamp, denne gang går det utover en religiøs prosesjon med en statue av jomfru Maria som er blitt til en gjeng røvere som bortfører en «jomfru i nød». I Variation V drømmer han om Dulcinea, mens i VI spiller Panza ham et puss og innbiller ham at en tamburinspillende og hoftevrikkende señorita på gaten er hans Dulcinea. Den forvirrede ridderen er overbevist om at trollmenn har forhekset henne. Hun flykter unna, og de to, i sin jakt på henne, rir gjennom lufta på en flygende hest i Variation VII. Denne magiske himmelfarten er beskrevet av en nyvinning i orkesterets rytmeseksjon: vindmaskinen. I neste variasjon (VIII) befinner de seg i en båt uten årer. Den velter, men de tar seg i land, dryppende våte, og ber en takkebønn. I Variation IX blir to munker angrepet av Don Quixote, som tror de er onde trollmenn.

I Variation X har Sanson Carasco, en av Don Quixotes naboer, forbarmet seg over ham. Utkledd som «Den hvite månes ridder» utfordrer han Don Quixote til sverdkamp for å vekke ham ut av fantasien. Carasco vinner og insisterer på at de skal ta fatt på hjemveien. I Finale har Don Quixote kommet til seg selv. Han er hjemme, utslitt etter reisen og døden nær. Før han dør, ser han tilbake på livet sitt og utånder til et siste sukk i solocello.

Urframføringen fant sted 8. mars 1898 i festsalen Kölner Gürzenich med Städtisches Orchester under ledelse av Franz Wüllner og med Friedrich Grützmacher som solocellist.

Strauss komponerte Don Quixote og Ein Heldenleben «side om side» og sa selv at de ikke kunne forstås uten hverandre, særlig trengte den komiske Don Quixote sin mer seriøse makker. Ein Heldenleben er stort anlagt i alle henseender og strekker orkesteret til yttergrensene, ikke bare rent teknisk, men også virtuost. På mange måter er dette en musikalsk selvbiografi. Strauss bemerket, lettere ironisk, mens han skrev på Ein Heldenleben at «siden Beethovens Eroica er så upopulær blant dagens dirigenter og nesten ikke framføres mer, vil jeg fylle dette tomrommet med et tonedikt av betydelig lengde over et liknende tema. Det har fått tittelen Et helteliv, og selv om det ikke innehar en begravelsesmarsj, har den mengder av horn, siden horn er tingen for å uttrykke heroisme». En nesten unison oppfatning er at her spiller komponisten hovedrollen, i et tonedikt så fylt av uforskammet dristighet at kritikerne hudflettet ham for hans egotisme.

Den første delen, Helten, presenterer nettopp helten med alle sine skiftninger i karakter og humør; selvbevisst og en smule arrogant, svulstig og stolt, men også omtenksom og lidenskapelig, i et episk tema. I Heltens motstandere karikerer han sine kritikere gjennom en hodeløs og ustoppelig «babling» i treblås og den poengterte referansen til parallelle kvinter i tuba – (parallelle kvinter er «forbudt» i tradisjonell satslære). En fiolin river seg løs og tegner et levende portrett av Strauss’ kone, sangeren Pauline de Ahna, i Heltens ledsager. Strauss sa at hans kone var et komplekst menneske; snart kokett, snart irritert, snart lekende, snart sørgmodig, snart elegant og snart kjærlig, og alt dette fanges inn av et overstrømmende soloparti.

Fiolinen får snart følge av resten av orkesteret og mens et vakkert kjærlighetstema inntar forgrunnen, høres motstandernes kakling i bakgrunnen; scenen skifter og et trompetsignal kaller Helten i kamp til slagmarken hvor han må tvinge sine motstandere i kne. Han triumferer og Heltens fredsarbeider er en tett og elegant vevnad av temaer fra Don Juan, Also sprach Zarathustra, Don Quixote, Macbeth, Tod und Verklärung, Don Quixote, Till Eulenspiegel og sangen Traum durch die Dämmerung. Denne delen viser virkelig hvilken mester Strauss er; en harmonirikdom praktfullt orkestrert i stadig skiftende kaleidoskoper av skinnende teksturer og farger.

Men motstanderne er ennå ikke overvunnet, og helten raser, men han oppgir sitt sinne og trekker seg tilbake (ganske ulikt den virkelige Richard Strauss). Finalen er kalt Heltens tilbaketrekning og fullendelse og nå minnes han sine kamper og sitt livs høydepunkter. Han finner indre fred og musikken ender i uendelig vakker klarhet.

Ein Heldenleben er tilegnet Concertgebouworkest i Amsterdam og deres dirigent Willelm Mengelberg, men ble urframført i Frankfurt 3. mars 1899 med byens operaorkester.

Camilla Rusten

Her er noen smakebiter på konserter som kommer.

Om konserten

Stjernecellisten Mischa Maisky er sesongens solist og blir å høre i hele tre konserter, den første i kveld på selveste sesongåpningen. Her spiller han hovedrollen som Don Quixote i Strauss’ nydelige tonedikt om bonden og adelsmannen som drømmer at han er ridder og legger i vei på eventyr og kamp mot vindmøller og saueflokker. Med seg på ferden har han sin stolte ganger Rosinante, og ikke minst sin jordnære følgesvenn og trofaste våpendrager Sancho Panza, spilt av TSOs egen bratsjist Julia Neher.

Ein Heldenleben omtales gjerne som Don Quixotes balanserte motsats. Her er fantasi og drømmer byttet ut med en svulstig, lidenskapelig og nesten hovmodig beskrivelse av heltens skiftende karakter og humør. Helten streber mot sine høye mål i et symfonisk dikt av storslått musikk som bare Richard Strauss kan gjøre det.

Sjefdirigent Han-Na Chang om kveldens program

I am absolutely thrilled to open our season with these two masterpieces of Richard Strauss. What a way to usher in a new exciting season at TSO!! For me, Strauss created one of the most opulent orchestral sonority ever: uncompromising orchestral virtuosity, intoxicating melodies, most imaginative orchestration, luxurious and sensuous harmonies, and all together an unparalleled “tone poetry”.

I love Don Quixote and Heldenleben, they show Strauss’s incredible genius for musical storytelling. Through music, Strauss communicates not only the action “what happens”, but the mood, all the emotions and all the subtleties, better than any words ever can.

But most of all, these two works hold some of the most moving music Strauss ever composed: the precious, fragile, sincere and genuinely intimate personal feelings at the end of these two works always move me very deeply. Here we can really look into the heart of Strauss; here he takes off his story-teller narrator hat, and speaks simply as a Human being to another Human being. And the evening will shine unforgettably brighter for our Artist of the Season, Maestro Mischa Maisky who plays the part of Don Quixote.

- Foto: Ole Wuttudal

Han-Na Chang

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera siden 2017, og før det første gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea.

Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt, for sin lidenskap og styrke, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. Hun har jobbet med orkestre som Sächsische Staatskapelle Dresden, WDR Sinfonieorchester Köln, Bamberger Symphoniker, Royal Liverpool Philharmonic Orchestra, Minnesota Orchestra, symfoniorkestrene i blant annet Cincinnati, St Louis, Indianapolis, Seattle, Göteborg, Singapore, Tokyo og Toronto, Oslo-Filharmonien, Kungliga Filharmonikerna i Stockholm og Orchestra del Teatro di San Carlo di Napoli. Kommende debuter inkluderer blant annet Concertgebouworkest i Amsterdam, San Francisco Symphony, Rotterdam Philharmonic Orchestra og Danish National Symphony Orchestra.

Hun startet sin musikalske karriere som cellist, og vant i 1994 Den internasjonale Rostropovitsj-konkurransen i en alder av 11 år. I årene som fulgte var hun solist med alle de største orkestrene, som Berliner Philharmoniker, New York og Los Angeles Philharmonic, Boston, Chicago, Bayerischen Rundfunks og London Symphony Orchestras. Hennes EMI-innspillinger er både prisbelønte og bestselgende verden over.

Mischa Maisky

Israelske Mischa Maisky omtales som et ikon, en levende legende og en verdensstjerne. Hans intense ekspressivitet blandet med en distinkt romantisk spillestil gjør ham til en favoritt på konsertscener verden over.

Maisky ble født inn i en musikalsk familie i Riga (både broren og søsteren spilte) og gikk gradene der fra musikkskole via musikkonservatorium til han som 17-åring dro til Leningrad og videre musikkstudier. Etter sin debutkonsert med Leningradfilharmonikerne i 1965 fikk han kallenavnet «den nye Rostropovitsj» og året etter var han prisvinner i den internasjonale Tsjaikovskij-konkurransen i Moskva og endte opp som Rostropovitsj’ elev ved konservatoriet der. I 1970 ble han tatt for å kjøpe en kassettspiller på svartebørsen, og etter 18 måneder i en arbeidsleir ved Gorky, emigrerte han til Israel. Under en turné til USA ble han, etter en konsert i Pittsburgh, forært en Montagnana-cello fra 1700-tallet av en anonym beundrer, og den spiller han på den dag i dag. I USA studerte han hos Gregor Piatigorskij, og er dermed den eneste i verden som har studert under både Mstislav Rostropovitsj og Piatigorskij!

Han debuterte i Carnegie Hall i 1973, begynte sin internasjonale karriere i 1975, debuterte i London i 1976 og i 1995 dro han tilbake til Russland og spilte med det Russiske nasjonalorkester.

Maisky har en imponerende diskografi, har spilt med alle de ledende orkestre og dirigenter, og er sesongens solist hos TSO i 22/23.

Julia Neher

Julia Neher begynte som gruppeleder for bratsjgruppa i TSO i 2022. Hun er født i 1983 i Tyskland. Hun er en etterspurt vikar både i Europa og Norge. Som medlem av bl.a. Lucerne Festival Orchestra, Mahler Chamber Orchestra, Chamber Orchestra of Europe fikk hun spille med dirigenter som for eksempel Claudio Abbado, Daniel Harding, Riccardo Chailly, Bernard Haitink, Francois-Xavier Roth, Simon Rattle. Neher er veldig glad i kammermusikk og er bl.a. medlem av Trio Brax, som med sin uvanlige besetning bratsj, saxofon og piano, nylig har spilt inn en plate med flere bestillingsverk fra norske komponister.

Julia var solobratsjist i Stuttgarter Kammerorchester 2008-2011 før hun kom til Norge og fikk jobb i samme stilling i Arktisk Filharmoni i Tromsø i 2012. Neher studerte hos Wolfram Christ og Antoine Tamestit., og allerede som student fikk hun tidsvikariater hos Berliner Philharmoniker og Münchner Philharmoniker.


Richard Strauss (1864-1949)

I 1886 komponerte Richard Strauss sitt første tonedikt eller symfoniske dikt; symfonifantasien Aus Italien. Dette skulle bli begynnelsen på en ny epoke i hans kompositoriske virke. Tidligere hadde han orientert seg mot klassikerne og romantikerne fram til Brahms innenfor de strengt klassiske idealene. Nå vendte han blikket mot de romantiske radikalerne, det symfoniske diktet og programmusikken.

På midten av 1800-tallet raste en kulturdebatt i Tyskland mellom komponister som holdt seg til «absolutt musikk» - musikken skal kun uttrykke seg selv gjennom rene musikalske midler uten referanser til naturinntrykk eller tilknytning til andre kunstarter, og komponister som benyttet seg av «programmusikk» - musikk som beskriver utenommusikalske fenomener. Brahms og Clara Schumann tilhørte den konservative «absolutte» leiren, sentrert rundt konservatoriet i Leipzig. Liszt og den nytyske skolen var tilhengere av programmusikken og holdt til i Weimar. Begge hadde Beethoven som åndelig og kunstnerisk forbilde, men der de konservative framholdt hans musikk som det beste som kunne oppnås, og søkte å videreutvikle formprinsippene fra wienerklassisismen, anså radikalerne den som starten på noe nytt, et grunnlag for å eksperimentere med nye formtyper. Strauss sto på mange måter midt imellom disse. Han brukte program som inspirasjon for å utrykke følelsene sine musikalsk; «For at ikke musikken skal miste seg selv og oppløses i total vilkårlighet eller i grenseløsheten, trengs visse rammer, som et program kan være.»

Programmusikken kan deles i to typer, eller «sjangre». Den ene er stemningsmessig eller filosofisk og gir subjektivt uttrykk for et dikt eller en tekst. Strauss’ sine tonedikt Tod und Verklärung, Till Eulenspiegels lustige Streiche, Also sprach Zaratustra og Don Quixote tilhører denne kategorien. Den andre er den deskriptive der musikken er realistisk skildret, som i et tonemaleri. Don Juan, Ein Heldenleben og Sinfonia domestica tilhører denne sjangren. Strauss var en mester i orkestrasjon og orkestrale og akustiske effekter; som musikalsk forteller er han uovertruffen.

Don Quixote: Fantastische Variationen über ein Thema ritterlichen Charakters für grosses Orchester er en ren komedie, en instrumental dramatisering av Miguel de Cervantes’ berømte eventyrroman. Denne regnes gjerne som den første moderne roman, er en satire over datidens ridderromaner og hadde stor innflytelse på senere romankunst. Adelsmannen Don Quixote har forlest seg på ridderromaner og klarer ikke lenger skjelne fantasi og virkelighet. Han drar, i likhet med romanenes vandrende riddere, ut på eventyr for å utøve store og gode gjerninger og vinne ry for seg og sin utkårede, Dulcinea. Hun, bondejenta Aldonza Lorenza, er hans ungdoms flamme, som han har opphøyd til inkarnasjonen av det fullkomne. Bonden Sancho Panza, jordnær, snusfornuftig og beregnende, blir med som væpner, og sammen flakker de rundt, adelsmannen på det loslitte øket Rosinante, og væpneren på sitt esel.

I Introduktion/Thema/Maggiore presenteres vi for de tre hovedpersonene/hovedtemaene: Don Quixote er elegant og høyverdig i solocello, Dulcineas tema får vi i oboen, mens først tuba og så bassklarinett introduserer Sancho Panzas mer jordnære tema, før det overtas av solobratsj. Ridderens fantasifylte og tåkelagte hjerne antydes i uvante harmonier som grenser til det atonale.

Nå begynner eventyret som beskrives i de ulike variasjonene. I Variation I ser Don Quixote en vindmølle som han tror er en kjempe. Han går til angrep, men faller i stedet av hesten. Variation II er den berømte kampen mot den invaderende fiendehæren som i realiteten er en saueflokk, mesterlig beskrevet i en kakafoni av triller og tremolo i stryk og «vræl og hvin» og dobbelttunge fra blås, som gjorde skandale i samtiden. Variation III er en dialog mellom ridder og væpner der Don Quixote kritiserer Panza for hans mangel på idealer. VI beskriver nok en kamp, denne gang går det utover en religiøs prosesjon med en statue av jomfru Maria som er blitt til en gjeng røvere som bortfører en «jomfru i nød». I Variation V drømmer han om Dulcinea, mens i VI spiller Panza ham et puss og innbiller ham at en tamburinspillende og hoftevrikkende señorita på gaten er hans Dulcinea. Den forvirrede ridderen er overbevist om at trollmenn har forhekset henne. Hun flykter unna, og de to, i sin jakt på henne, rir gjennom lufta på en flygende hest i Variation VII. Denne magiske himmelfarten er beskrevet av en nyvinning i orkesterets rytmeseksjon: vindmaskinen. I neste variasjon (VIII) befinner de seg i en båt uten årer. Den velter, men de tar seg i land, dryppende våte, og ber en takkebønn. I Variation IX blir to munker angrepet av Don Quixote, som tror de er onde trollmenn.

I Variation X har Sanson Carasco, en av Don Quixotes naboer, forbarmet seg over ham. Utkledd som «Den hvite månes ridder» utfordrer han Don Quixote til sverdkamp for å vekke ham ut av fantasien. Carasco vinner og insisterer på at de skal ta fatt på hjemveien. I Finale har Don Quixote kommet til seg selv. Han er hjemme, utslitt etter reisen og døden nær. Før han dør, ser han tilbake på livet sitt og utånder til et siste sukk i solocello.

Urframføringen fant sted 8. mars 1898 i festsalen Kölner Gürzenich med Städtisches Orchester under ledelse av Franz Wüllner og med Friedrich Grützmacher som solocellist.

Strauss komponerte Don Quixote og Ein Heldenleben «side om side» og sa selv at de ikke kunne forstås uten hverandre, særlig trengte den komiske Don Quixote sin mer seriøse makker. Ein Heldenleben er stort anlagt i alle henseender og strekker orkesteret til yttergrensene, ikke bare rent teknisk, men også virtuost. På mange måter er dette en musikalsk selvbiografi. Strauss bemerket, lettere ironisk, mens han skrev på Ein Heldenleben at «siden Beethovens Eroica er så upopulær blant dagens dirigenter og nesten ikke framføres mer, vil jeg fylle dette tomrommet med et tonedikt av betydelig lengde over et liknende tema. Det har fått tittelen Et helteliv, og selv om det ikke innehar en begravelsesmarsj, har den mengder av horn, siden horn er tingen for å uttrykke heroisme». En nesten unison oppfatning er at her spiller komponisten hovedrollen, i et tonedikt så fylt av uforskammet dristighet at kritikerne hudflettet ham for hans egotisme.

Den første delen, Helten, presenterer nettopp helten med alle sine skiftninger i karakter og humør; selvbevisst og en smule arrogant, svulstig og stolt, men også omtenksom og lidenskapelig, i et episk tema. I Heltens motstandere karikerer han sine kritikere gjennom en hodeløs og ustoppelig «babling» i treblås og den poengterte referansen til parallelle kvinter i tuba – (parallelle kvinter er «forbudt» i tradisjonell satslære). En fiolin river seg løs og tegner et levende portrett av Strauss’ kone, sangeren Pauline de Ahna, i Heltens ledsager. Strauss sa at hans kone var et komplekst menneske; snart kokett, snart irritert, snart lekende, snart sørgmodig, snart elegant og snart kjærlig, og alt dette fanges inn av et overstrømmende soloparti.

Fiolinen får snart følge av resten av orkesteret og mens et vakkert kjærlighetstema inntar forgrunnen, høres motstandernes kakling i bakgrunnen; scenen skifter og et trompetsignal kaller Helten i kamp til slagmarken hvor han må tvinge sine motstandere i kne. Han triumferer og Heltens fredsarbeider er en tett og elegant vevnad av temaer fra Don Juan, Also sprach Zarathustra, Don Quixote, Macbeth, Tod und Verklärung, Don Quixote, Till Eulenspiegel og sangen Traum durch die Dämmerung. Denne delen viser virkelig hvilken mester Strauss er; en harmonirikdom praktfullt orkestrert i stadig skiftende kaleidoskoper av skinnende teksturer og farger.

Men motstanderne er ennå ikke overvunnet, og helten raser, men han oppgir sitt sinne og trekker seg tilbake (ganske ulikt den virkelige Richard Strauss). Finalen er kalt Heltens tilbaketrekning og fullendelse og nå minnes han sine kamper og sitt livs høydepunkter. Han finner indre fred og musikken ender i uendelig vakker klarhet.

Ein Heldenleben er tilegnet Concertgebouworkest i Amsterdam og deres dirigent Willelm Mengelberg, men ble urframført i Frankfurt 3. mars 1899 med byens operaorkester.

Camilla Rusten

Her er noen smakebiter på konserter som kommer.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies)

Som de aller fleste nettsteder bruker vi informasjonskapsler (cookies) for at du skal få en optimal brukeropplevelse. Vi kommer ikke til å lagre eller behandle opplysninger med mindre du gir samtykke til dette. Unntaket er nødvendige informasjonskapsler som sørger for grunnleggende funksjoner på nettsiden.

Vær oppmerksom på at blokkering av enkelte informasjons-kapsler kan påvirke hvilket innhold du ser på siden. Du kan lese mer om bruk av informasjonskapsler i vår personvernerklæring.

Under kan du se hvilke informasjonskapsler (cookies) vi bruker og hvordan du administrerer dem:

Nødvendige cookies

Sikrer grunnleggende funksjoner, nettstedet vil ikke kunne fungere optimalt uten slike informasjonskapsler. Disse er derfor vurdert som nødvendige og lagres automatisk uten foregående samtykke.

Skal du benytte skjema på våre nettsider? Øvrige funksjoner på siden påvirkes ikke dersom du lar være å samtykke, men vil kunne gi mindre funksjonalitet ved utfylling og lagring av skjema. Informasjonen blir slettet fra nettleseren etter 90 dager.

Disse informasjonskapslene gir oss innsikt og forståelse av hvordan nettsiden vår brukes av besøkende. Vi bruker analyseverktøyet Google Analytics som blant annet kan fortelle oss hvor lenge en bruker oppholder seg på siden eller hvilken side man kommer fra. Informasjonen vi henter er anonymisert.

Ved å huke av for denne tillater du bruk av tredjeparts-informasjonskapsler, som gjør at vi kan tilpasse innhold basert på det som engasjerer deg mest. Disse hjelper oss å vise skreddersydd innhold som er relevant og engasjerende for deg, for eksempel i form av annonser eller reklamebanner.

Tredjepartsinformasjonskapsler settes av et annet nettsted enn det du besøker, for eksempel Facebook.