Kjøp billett
Kan det bli mer storslått enn når Han-Na Chang og TSO i samarbeid med Luftforsvarets musikkorps (LFMK) åpner sesongen med en styrkedemonstrasjon av dimensjoner med Mahlers mesterverk i stemningsfulle Nidarosdomen?
  • 02 sep. 2021
    Kl 19:30
Klassisk symfoni
Varighet: 90 min. Sted: Nidarosdomen
Konserten inngår i
  • Plukk & miks
Kan det bli mer storslått enn når Han-Na Chang og TSO i samarbeid med Luftforsvarets musikkorps (LFMK) åpner sesongen med en styrkedemonstrasjon av dimensjoner med Mahlers mesterverk i stemningsfulle Nidarosdomen?
  • Dirigent

    Han-Na Chang

  • Konsertmester
    Daniel Turcina

Program

  • Gustav Mahler (1860-1911)
    Symfoni nr. 9, D-dur
    Andante comodo
    Im Tempo eines gemächlichen Ländlers, etwas täppisch und sehr derb
    Rondo burleske: Allegro assai, sehr trotzig
    Adagio: Sehr langsam und noch zurückhaltend

Vi lar Han-Na Chang selv fortelle om hvorfor akkurat Mahlers niende er sesongåpning denne høsten:

"Vi åpner sesongen med Mahlers storslåtte niende symfoni. Jeg var ikke i tvil om at denne fantastiske symfonien måtte bli "åpningsfanfaren" for denne sesongen: bildet på en ny verden som springer ut av pandemien.

I sin niende symfoni bruker Mahler sin kanskje enkleste symfoniske oppbygning og sitt enkleste språk, men med et dyptgripende budskap om å omfavne alle livets avskygninger. Her finner vi hans brennende kjærlighet for alt levende og livets skrøpelighet - den forbigående skjønnheten, lidelsen og de dype arrene, men også menneskets evnet til å overvinne sine utfordringer. Samtidig trer en stillferdig anerkjennelse av livets forgjengelighet fram side om side med lidenskapen: å si farvel til denne verdenen, samtidig som forventningen om en ny horisont inntrer, som om verden er klar for å slå ut i blomst på nytt.

Mot slutten av verket omsluttes vi av en dyptgripende følelse av aksept, hverken heroisk eller selvsikker, men inderlig og oppriktig, selv med all lengsel, anger, takknemlighet og smerte som kommer av å elske dette dyrebare livet så høyt. Mahlers niende er en intens livsbejaende opplevelse som har holdt meg oppe gjennom disse mørke månedene og den har gitt meg store følelsesmessige utløsninger.

Stor musikk er mye mer enn bare en flukt - den tjener som en gjenoppstandelse, noe denne niende definitivt er. Den vil være en frigjøring fra alle lagene av følelser og stress som har bygget seg opp i oss under denne pandemien. Den vil gi oss en kollektiv helbredelse for vår utmattethet. Den vil gi inspirasjon til å fortsette framover. Jeg kan nesten ikke vente med å ta dere med på denne episke reisen."

Han-Na Chang

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera siden 2017, og før det første gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea.

Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt, for sin lidenskap og styrke, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. Hun har jobbet med orkestre som Sächsische Staatskapelle Dresden, WDR Sinfonieorchester Köln, Bamberger Symphoniker, Royal Liverpool Philharmonic Orchestra, Minnesota Orchestra, symfoniorkestrene i blant annet Cincinnati, St Louis, Indianapolis, Seattle, Göteborg, Singapore, Tokyo og Toronto, Oslo-Filharmonien, Kungliga Filharmonikerna i Stockholm og Orchestra del Teatro di San Carlo di Napoli. Kommende debuter inkluderer blant annet Concertgebouworkest i Amsterdam, San Francisco Symphony, Rotterdam Philharmonic Orchestra og Danish National Symphony Orchestra.

Hun startet sin musikalske karriere som cellist, og vant i 1994 Den internasjonale Rostropovitsj-konkurransen i en alder av 11 år. I årene som fulgte var hun solist med alle de største orkestrene, som Berliner Philharmoniker, New York og Los Angeles Philharmonic, Boston, Chicago, Bayerischen Rundfunks og London Symphony Orchestras. Hennes EMI-innspillinger er både prisbelønte og bestselgende verden over.

Gustav Mahler (1860-1911)

Den niende symfonien var den siste Mahler fullførte. Enkelte, som Arnold Schönberg, har spekulert i om ni symfonier er en slags øvre grense for komponister, ettersom verken Beethoven, Bruckner, Brahms, Dvorák eller Mahler rakk å skrive flere. ‘’De som har skrevet en niende symfoni har stått for nær det hinsidige. Han som ønsker å gå utover det må forgå”, sa han i en minnetale for Mahler i oktober 1912. Men like fullt; ingen bestrider at det er noe overjordisk ved Mahlers niende symfoni. Berlin-filharmoniens dirigent, Herbert von Karajan, omtalte verket slik: ‘’Dette er musikk som kommer fra en annen verden, den kommer fra evigheten”.

‘’Min tid vil komme”, sa Mahler, ‘’om 50 år vil man spille min musikk i konsertsalene”. Og fra Mahler døde i 1911 til begynnelsen av 1960-årene hvor hans musikk endelig fikk sin fortjente oppmerksomhet, så gikk det de femti år som komponisten spådde. Gustav Mahlers musikk er dyp, slik verden er dyp. For hans symfonier var ikke bare ren og skjær genial inspirasjon, nei, det var livet, sitt eget liv, han komponerte. Symfoni nr. 9 er kalt sfinxen blant Mahlers symfonier; et gåtefullt verk mellom romantikk og modernisme, endetid og en ny begynnelse.

Gustav Mahler beskjeftiget seg ofte kunstnerisk med døden som tema i sine symfonier. Så kanskje er ikke hans siste fullførte symfoni, den niende, et personlig farvel, men like gjerne et rekviem for sine medmennesker? Det er nokså vanlig å oppfatte Mahlers tre siste verk, sangsyklusen Das Lied von der Erde, symfoni nr. 9 og skissene til symfoni nr. 10 som hans avskjed med livet. Ja, noen hører til og med en sterk dødslengsel i denne i musikken. Han hadde mistet sin datter Maria i 1907, ekteskapet med Alma var problematisk og en antisemittisk preget kampanje i pressen tvang ham til å gå av som sjef for statsoperaen i Wien, der han i et tiår hadde feiret mange kunstneriske triumfer. Stivbente rutiner og inngrodd aversjon mot musikalsk nytenkning tok også knekken på ham. Alt dette formørker hans tre siste verker. Men etter at komponisten fikk beskjed om en uhelbredelig hjertefeil, skal vi ikke se bort fra en ny livslengsel og en ny bevissthet om alt det vakre i livet. Trass i de mange brytetak mellom engler og demoner i Mahlers sjel, elsket han jo livet i alle dets former, naturen og mennesket, høyt og lavt. Han tenkte ofte på sin egen barndom og idylliserte den. I skissene til den niende symfonien har han også kladdet i den første satsen: ‘’Å flyktige ungdom! Å tapte kjærlighet! Farvel!”.

Dirigenten Leonard Bernstein mente å høre Mahlers hjerterytme i første sats. Han beskriver symfonien som en avskjed med både livet, tonaliteten og selve samfunnet. I Bernsteins oppsummering er første sats et farvel til kjærligheten. Andre sats sier adjø til naturens verden og ungdommens gleder, mens den tredje tar avskjed med verdslig karriere og suksess. Den fjerde satsen mente Bernstein er et siste farvel i form av en salme, en bønn for tro og tonalitet som beveger seg fra klimaks til klimaks uten forløsning. Og finalen er det nærmeste vi kommer en musikalsk beskrivelse av selve døden..

Den niende viser komponisten som den siste av de store senromantikerne og som budbringer om en ny tid. Og tonespråket har en intensitet som knapt noen annen komponist har formidlet til oss. Bittersøte sitater fra Beethovens klaversonate Les Adieux og Johann Strauss’ vals Freut euch des Lebens antyder hva han ønsker å formidle. Mahler karakteriserte den spøkefullt som ‘’en pen liten forøkelse av min lille familie.” Han fikk aldri høre sitt siste verk, for i mai 1911 døde han. Bruno Walter urfremførte symfonien i Wien i juni året etter. Forfatteren Thomas Mann hadde denne symfonien i tankene i kapittelet der han beskriver hvordan hovedpersonen Adrian Leverkühn i romanen Doktor Faustus arbeider med sitt siste opus.

Omtrent midt mellom to århundrer komponerte Mahler sine erindringer, den niende, stor og gåtefull og mystisk, og symfonien ble epokegjørende for all moderne musikk. Stil og formmessig innebærer den en nyorientering med tilløp til tonalitetsoppløsning som skulle få betydning for komponister fra Schönberg og til våre dagers unge. I følge filosofen Schopenhauer er det verdens metafysiske karakter og urgrunn som snakker gjennom musikken: ‘’Musikken bør alltid uttrykke en lengsel, en lengsel ut over de jordiske ting” (- musikk som erkjennelse). Mellom denne romantiske tanke, som Mahler tok til sitt bryst, og modernismen står komponisten.

Symfoni nr. 9 er bygget i en stor bue med første og siste sats som vidløftig og langsomt rammer inn to mer bevegelige mellomsatser. Innledningen byr på en nærmest impresjonistisk presentasjon av melodifragmenter, så rudimentære at de ligner på en improvisasjon uten noen bestemt retning. Det viser seg at disse små motivene har stor betydning. Det viktige for Mahler (i alt han skrev) er de stemninger små temaer og harmonier formidler. Ingenting skjer på måfå, alt er fylt med hensikt og innhold. Etter en lang vandring i første satsens vemodsfylte drama, plukker Mahler bit for bit bort de ulike elementene han har bygget opp til bare urcellen står tilbake i oboens siste frase. Som et spørsmålstegn. Andre sats har en landlig karakter med Mahlers egen undertittel ‘’klumpete og grov”. Vel kan vi ane tunge bondske dansetrinn, og i notene står det at fiolinene skal låte som folkemusikkens flatfeler. Tredje sats er Mahlers mest egenartede. I trassig protest mot skjebnen jager den frem, hard og rasende, med bisarre marsjinnslag, koraler og opprivende skrik, blandet sammen som i et mareritt. Eneste hvileskjær er en faretruende rolig melodi i trompeten som overtas av strykerne: et lamento fylt av lengsel. Men så er rotteracet i gang på nytt, ‘’tilegnet mine brødre i Apollo’’, som han skriver. I finalen innfinner den store roen seg. Et sitat fra en av hans Kindertotenlieder bringer tankene til hans døde datter. Bruckner er sterkt til stede i dette sluttadagioet, som flyter av sted som en majestetisk elv, med den freden som kan oppfattes som trosvisshet, fortrøstningen om at plagene har en slutt, en antydning om eksistensen bortenfor det jordiske, en eksistens det alt ånder fred.

Thomas Ramstad

Vi lar Han-Na Chang selv fortelle om hvorfor akkurat Mahlers niende er sesongåpning denne høsten:

"Vi åpner sesongen med Mahlers storslåtte niende symfoni. Jeg var ikke i tvil om at denne fantastiske symfonien måtte bli "åpningsfanfaren" for denne sesongen: bildet på en ny verden som springer ut av pandemien.

I sin niende symfoni bruker Mahler sin kanskje enkleste symfoniske oppbygning og sitt enkleste språk, men med et dyptgripende budskap om å omfavne alle livets avskygninger. Her finner vi hans brennende kjærlighet for alt levende og livets skrøpelighet - den forbigående skjønnheten, lidelsen og de dype arrene, men også menneskets evnet til å overvinne sine utfordringer. Samtidig trer en stillferdig anerkjennelse av livets forgjengelighet fram side om side med lidenskapen: å si farvel til denne verdenen, samtidig som forventningen om en ny horisont inntrer, som om verden er klar for å slå ut i blomst på nytt.

Mot slutten av verket omsluttes vi av en dyptgripende følelse av aksept, hverken heroisk eller selvsikker, men inderlig og oppriktig, selv med all lengsel, anger, takknemlighet og smerte som kommer av å elske dette dyrebare livet så høyt. Mahlers niende er en intens livsbejaende opplevelse som har holdt meg oppe gjennom disse mørke månedene og den har gitt meg store følelsesmessige utløsninger.

Stor musikk er mye mer enn bare en flukt - den tjener som en gjenoppstandelse, noe denne niende definitivt er. Den vil være en frigjøring fra alle lagene av følelser og stress som har bygget seg opp i oss under denne pandemien. Den vil gi oss en kollektiv helbredelse for vår utmattethet. Den vil gi inspirasjon til å fortsette framover. Jeg kan nesten ikke vente med å ta dere med på denne episke reisen."

Han-Na Chang

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera siden 2017, og før det første gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea.

Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt, for sin lidenskap og styrke, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. Hun har jobbet med orkestre som Sächsische Staatskapelle Dresden, WDR Sinfonieorchester Köln, Bamberger Symphoniker, Royal Liverpool Philharmonic Orchestra, Minnesota Orchestra, symfoniorkestrene i blant annet Cincinnati, St Louis, Indianapolis, Seattle, Göteborg, Singapore, Tokyo og Toronto, Oslo-Filharmonien, Kungliga Filharmonikerna i Stockholm og Orchestra del Teatro di San Carlo di Napoli. Kommende debuter inkluderer blant annet Concertgebouworkest i Amsterdam, San Francisco Symphony, Rotterdam Philharmonic Orchestra og Danish National Symphony Orchestra.

Hun startet sin musikalske karriere som cellist, og vant i 1994 Den internasjonale Rostropovitsj-konkurransen i en alder av 11 år. I årene som fulgte var hun solist med alle de største orkestrene, som Berliner Philharmoniker, New York og Los Angeles Philharmonic, Boston, Chicago, Bayerischen Rundfunks og London Symphony Orchestras. Hennes EMI-innspillinger er både prisbelønte og bestselgende verden over.

Gustav Mahler (1860-1911)

Den niende symfonien var den siste Mahler fullførte. Enkelte, som Arnold Schönberg, har spekulert i om ni symfonier er en slags øvre grense for komponister, ettersom verken Beethoven, Bruckner, Brahms, Dvorák eller Mahler rakk å skrive flere. ‘’De som har skrevet en niende symfoni har stått for nær det hinsidige. Han som ønsker å gå utover det må forgå”, sa han i en minnetale for Mahler i oktober 1912. Men like fullt; ingen bestrider at det er noe overjordisk ved Mahlers niende symfoni. Berlin-filharmoniens dirigent, Herbert von Karajan, omtalte verket slik: ‘’Dette er musikk som kommer fra en annen verden, den kommer fra evigheten”.

‘’Min tid vil komme”, sa Mahler, ‘’om 50 år vil man spille min musikk i konsertsalene”. Og fra Mahler døde i 1911 til begynnelsen av 1960-årene hvor hans musikk endelig fikk sin fortjente oppmerksomhet, så gikk det de femti år som komponisten spådde. Gustav Mahlers musikk er dyp, slik verden er dyp. For hans symfonier var ikke bare ren og skjær genial inspirasjon, nei, det var livet, sitt eget liv, han komponerte. Symfoni nr. 9 er kalt sfinxen blant Mahlers symfonier; et gåtefullt verk mellom romantikk og modernisme, endetid og en ny begynnelse.

Gustav Mahler beskjeftiget seg ofte kunstnerisk med døden som tema i sine symfonier. Så kanskje er ikke hans siste fullførte symfoni, den niende, et personlig farvel, men like gjerne et rekviem for sine medmennesker? Det er nokså vanlig å oppfatte Mahlers tre siste verk, sangsyklusen Das Lied von der Erde, symfoni nr. 9 og skissene til symfoni nr. 10 som hans avskjed med livet. Ja, noen hører til og med en sterk dødslengsel i denne i musikken. Han hadde mistet sin datter Maria i 1907, ekteskapet med Alma var problematisk og en antisemittisk preget kampanje i pressen tvang ham til å gå av som sjef for statsoperaen i Wien, der han i et tiår hadde feiret mange kunstneriske triumfer. Stivbente rutiner og inngrodd aversjon mot musikalsk nytenkning tok også knekken på ham. Alt dette formørker hans tre siste verker. Men etter at komponisten fikk beskjed om en uhelbredelig hjertefeil, skal vi ikke se bort fra en ny livslengsel og en ny bevissthet om alt det vakre i livet. Trass i de mange brytetak mellom engler og demoner i Mahlers sjel, elsket han jo livet i alle dets former, naturen og mennesket, høyt og lavt. Han tenkte ofte på sin egen barndom og idylliserte den. I skissene til den niende symfonien har han også kladdet i den første satsen: ‘’Å flyktige ungdom! Å tapte kjærlighet! Farvel!”.

Dirigenten Leonard Bernstein mente å høre Mahlers hjerterytme i første sats. Han beskriver symfonien som en avskjed med både livet, tonaliteten og selve samfunnet. I Bernsteins oppsummering er første sats et farvel til kjærligheten. Andre sats sier adjø til naturens verden og ungdommens gleder, mens den tredje tar avskjed med verdslig karriere og suksess. Den fjerde satsen mente Bernstein er et siste farvel i form av en salme, en bønn for tro og tonalitet som beveger seg fra klimaks til klimaks uten forløsning. Og finalen er det nærmeste vi kommer en musikalsk beskrivelse av selve døden..

Den niende viser komponisten som den siste av de store senromantikerne og som budbringer om en ny tid. Og tonespråket har en intensitet som knapt noen annen komponist har formidlet til oss. Bittersøte sitater fra Beethovens klaversonate Les Adieux og Johann Strauss’ vals Freut euch des Lebens antyder hva han ønsker å formidle. Mahler karakteriserte den spøkefullt som ‘’en pen liten forøkelse av min lille familie.” Han fikk aldri høre sitt siste verk, for i mai 1911 døde han. Bruno Walter urfremførte symfonien i Wien i juni året etter. Forfatteren Thomas Mann hadde denne symfonien i tankene i kapittelet der han beskriver hvordan hovedpersonen Adrian Leverkühn i romanen Doktor Faustus arbeider med sitt siste opus.

Omtrent midt mellom to århundrer komponerte Mahler sine erindringer, den niende, stor og gåtefull og mystisk, og symfonien ble epokegjørende for all moderne musikk. Stil og formmessig innebærer den en nyorientering med tilløp til tonalitetsoppløsning som skulle få betydning for komponister fra Schönberg og til våre dagers unge. I følge filosofen Schopenhauer er det verdens metafysiske karakter og urgrunn som snakker gjennom musikken: ‘’Musikken bør alltid uttrykke en lengsel, en lengsel ut over de jordiske ting” (- musikk som erkjennelse). Mellom denne romantiske tanke, som Mahler tok til sitt bryst, og modernismen står komponisten.

Symfoni nr. 9 er bygget i en stor bue med første og siste sats som vidløftig og langsomt rammer inn to mer bevegelige mellomsatser. Innledningen byr på en nærmest impresjonistisk presentasjon av melodifragmenter, så rudimentære at de ligner på en improvisasjon uten noen bestemt retning. Det viser seg at disse små motivene har stor betydning. Det viktige for Mahler (i alt han skrev) er de stemninger små temaer og harmonier formidler. Ingenting skjer på måfå, alt er fylt med hensikt og innhold. Etter en lang vandring i første satsens vemodsfylte drama, plukker Mahler bit for bit bort de ulike elementene han har bygget opp til bare urcellen står tilbake i oboens siste frase. Som et spørsmålstegn. Andre sats har en landlig karakter med Mahlers egen undertittel ‘’klumpete og grov”. Vel kan vi ane tunge bondske dansetrinn, og i notene står det at fiolinene skal låte som folkemusikkens flatfeler. Tredje sats er Mahlers mest egenartede. I trassig protest mot skjebnen jager den frem, hard og rasende, med bisarre marsjinnslag, koraler og opprivende skrik, blandet sammen som i et mareritt. Eneste hvileskjær er en faretruende rolig melodi i trompeten som overtas av strykerne: et lamento fylt av lengsel. Men så er rotteracet i gang på nytt, ‘’tilegnet mine brødre i Apollo’’, som han skriver. I finalen innfinner den store roen seg. Et sitat fra en av hans Kindertotenlieder bringer tankene til hans døde datter. Bruckner er sterkt til stede i dette sluttadagioet, som flyter av sted som en majestetisk elv, med den freden som kan oppfattes som trosvisshet, fortrøstningen om at plagene har en slutt, en antydning om eksistensen bortenfor det jordiske, en eksistens det alt ånder fred.

Thomas Ramstad