Reinhold Glière var fra 1939 også formann i Den sovjetiske komponistforeningen og unngikk Stalins onde øye. Hans musikk forble trofast mot den sosialrealistiske stilen og doktrinen som stilte seg kritisk til modernismen og formalismen i musikken. Det hører vi i den romantiske og lett gammelmodige harpekonserten fra 1938, et mørkt år i den sovjetiske statens historie. Glières musikk er lys som en forsiktig vårkveld og kanskje er denne konserten helt bevisst full av trøst. Komponisten legger seg tett på tradisjonen fra Tsjaikovskij med mye følelser og iørefallende melodier. Konserten er folkloristisk og dansant i beste russiske tradisjon.

Schuberts fjerde symfonien fra 1816 har tilnavnet den tragiske, som han selv skrev inn i partituret. Hvorfor, da symfonien jo begynner i moll, men slutter i dur? I denne symfonien etableres det en arena for å eksponere dypere konflikter der romantikkens melodiske flyt må vike for større autoritet og rytmisk intensitet. Men at det er Schubert som har skrevet denne symfonien er ikke til å ta feil av. Den vakre melodien i den andre, langsomme satsen kunne ikke ha kommet fra noen annens penn.

Francesco Angelico
Han tilhører den nye bølgen av italienske dirigenter som stadig oftere er å se i internasjonale konsertsaler og operahus. Han er født i 1977 og utdannet cellist fra konservatoriet i Modena. Angelico skiftet etter hvert til direksjon og fikk en andrepris i den gjeve Malko dirigentkonkurransen i København i 2006. Deretter fulgte engasjement med Deutsche Symphonie Orchester i Berlin og Sinfonia Warszawa, og hans operadebut ved Landstheater i Innsbruck. Inneværende sesong dirigerer Angelico Tonhalle Orchester Zürich, Radiosymfoniorkesteret i Hannover (NDR) og symfoniorkestrene i Wiesbaden og Karlsruhe. Han benyttes gjerne av Teatro alla Scala i Milano når det kommer til det moderne italienske operarepertoaret.

Xavier de Maistre
Den franske harpisten Xavier de Maistre fra Toulon begynte tidlig å spille harpe. Han vant første pris i den velrenommerte International Harp Competition 1998 i Bloomington, Indiana i USA og ble ansatt harpist i Wiener Philharmoniker, der han var til 2010. Xavier de Maistre er i den eksklusive stallen til Sony Music, og har gitt ut musikk av Haydn, Rodrigo, Ginastera og Debussy. Fo den siste ble han tildelt den høythengende Echo Klassik-prisen 2009, og samme å ble han utsett til "Årets instrumentalist".
Xavier de Maistre strekker hele tiden grensene for hva som er mulig med instrumentet. Han har urfremført ny musikk av så vel Krzysztof Penderecki som Kaija Saariaho, men også Smetanas Má vlast på en så original og overbevisende måte som harpister før ham ett ikke engang har overveid å forsøke seg på. Det har gitt ham rykte som en av de mest kreative og eksepsjonelle i sin generasjon. Xavier de Maistre har spilt med mange av verdens fremste orkestre og dirigenter, og gjør kammerkonserter sammen med Daniel Müller-Schott, Baiba Skride og Arabella Steinbacher. Høydepunkter siste sesong er en turné med Academy of St Martin in the Fields og solokonserter i Shanghai, Macao og Montreal samt ved Operafestivalen i München og i Wigmore Hall, London. Xavier de Maistre underviser ved Musikk akademiet i Hamburg og gir mesterklasser ved Juilliard School of Music i New York og Trinity College of Music i London.

W.A. Mozart (1756-1791) Symfoni nr. 32, G-dur, K 318
Allegro spiritoso - Andante- Allegro spiritoso

Den feiende korte symfonien nr. 32 er i tre satser. Så kort er den at den også er blitt kalt ouverture i italiensk stil, selv om den ikke er helt trofast mot ouvertureformen. Satsene går attacca (ingen pause mellom satsene), og binder sammen to friske og energifylte yttersatser med en vakker og rolig midtsats. Det er spekulert i om Mozart skrev symfonien som en ouverture til et teaterstykke og senere reviderte den i retning symfoni.

Reinhold Glière (1875-1956) Harpekonsert
Allegro moderato - Tema con variazioni - Allegro giocoso

Hans liv som komponist fulgte i den russiske revolusjonens spor, fra tsarveldets fall til noen år etter Stalins død. Han hadde den 11-årige Prokofjev som privatelev. Og under hans kateter som lærer ved konservatoriet i Moskva satt Khatsjaturjan. Glière var fra 1939 også formann i Den sovjetiske komponistforeningen og unngikk Stalins onde øye. Han var aktiv innenfor sitt hjemlands musikkliv, og skrev for film, ballett, symfonier, opera, kammermusikk; alt svært lite spilt i Vesten. Hans musikk forble trofast mot den sosialrealistiske stilen, kritisk til modernismen og formalismen i musikken. Idealet var funksjonell og lettfattelig musikk i folkloristisk stil, muligens diktert av Stalin selv. Det hører vi i den romantiske og lett gammelmodige harpekonserten fra 1938, et mørkt år i den sovjetiske statens historie. Glières musikk er lys som en forsiktig vårkveld og kanskje er den bevisst full av trøst.
I tre satser utforsker han nær sagt et hvert aspekt av instrumentets klangverden og utnytter dets store dynamiske område fra et mildt piano til smellende forte med utstrakt bruk av arpeggio akkorder. Den elskelige og ubekymrede konsertens omdreiningspunkt er midtsatsen. En enkel melodi introduserer et hovedtema som varieres seks ganger. Komponisten legger seg tett på tradisjonen fra Tsjaikovskij med mye følelser og iørefallende melodier. Konserten er folkloristisk og dansant i beste russiske tradisjon. Harpekonserten ble skrevet i samråd med harpisten Ksenia Erdeli. Hennes forslag var åpenbart så betydningsfulle at Glière tilbød seg å kreditere henne som medkomponist, noe hun avslo. Hun hadde bare vært konsulent, mente hun. Men hun fikk sitt navn i den trykte russiske utgaven. Da harpekonserten ble gitt ut i Vesten hadde forlaget forvekslet Ksenia Erdeli med hennes niese Olga Erdeli, også en betydelig harpesolist.

Franz Schubert (1797-1828) Symfoni nr. 4, c-moll, D 417, den tragiske
Adagio molto. Allegro vivace - Andante - Menuetto: Allegro vivace - Allegro

Han skrev den fjerde symfonien i løpet av april 1816. Kanskje skrev han symfonien til det orkesteret han selv tilhørte, en blanding av yrkesmusikere og amatører. Det skulle likevel drøye til 19. november (Schuberts dødsdag) 1849 før symfonien ble fremført, i Leipzig. Da hadde komponisten vært død i 21 år.
Schuberts symfoni nr. 4 i c-moll har tilnavnet den tragiske, som han selv skrev inn i partituret. På den måten viste han en ekte romantisk innstilling til kunsten; symfonien vil uttrykke et personlig budskap til oss fra kunstneren selv. Hvorfor tragisk, da symfonien jo begynner i moll, men slutter i dur? Kanskje var det selve tonearten c-moll som var "tragisk”. Er det romantikerens vemodsfølelse? Er det fordi hans store forbilde Beethoven hadde benyttet c-moll i flere av sine verker, også i Skjebnesymfonien? Eller som mange musikkforskere mener; en klar påvirkning fra det innledende partiet i Haydns oratorium Skapelsen der kaos, den uavklarte tilstand før verdens skapelse, skildres. Som vi hører i den første satsens langsomme innledning. Tittelen peker vel helst på at det er personlige følelser i spill i musikken, som også gir stor plass til skyggesidene.
I denne symfonien etableres det en arena for å eksponere dypere konflikter der romantikkens melodiske flyt må vike for større autoritet og rytmisk intensitet. Denne er større og kraftigere enn Schuberts tre første symfonier, og rommer store kontraster. I første sats er det følelser som rastløshet, angst og uro som går som en rød tråd gjennom musikken. Kampen mellom motstridende følelser høres tydelig i Andantesatsen hvor uroen fra første sats dukker opp midt i den lyriske strømmen av melodi. Her kaster nok Schubert et melankolsk blikk i bakspeilet.
I den skjeve menuetten finnes frøet som senere skulle slå ut i full blomst hos Bruckner, og finalens rasende firspann vitner om påvirkning fra Beethoven. Men at det er Schubert som har skrevet denne symfonien er ikke til å ta feil av. Den vakre melodien i den andre, langsomme satsen kunne ikke ha kommet fra noen annens penn.

Thomas Ramstad