Kveldens konsert byr på en reise fra glitrende fransk eleganse til solfylte bøhmiske enger.

Rameaus Les Indes galantes sjokkerte datidens publikum med uventede harmonier og overraskende kompleks og rikholdig musikk. Selv i dag slår Rameaus musikk oss som uventet vakker og mektig – et mesterverk fra opplysningstiden.

Den franske pianisten, Cédric Tiberghien, vil med sin dynamiske og vitale spillestil virkelig yte rettferdighet til Saint-Saëns’ rikt musikalske og fantasifulle verden.

Dvořák feirer sitt elskede hjemland i denne symfonien som er full av både varme, energi, livlighet og stor fargerik orkesterklang.

Nuno Coelho har imponert på dirigentpodiet med sine rene tolkninger og sin klare teknikk.

Portugisiske Coelho har vært sjefdirigent for spanske Orquesta Sinfónica del Principado de Asturias siden 2022 og har nylig forlenget kontrakten med tre år. Han kommer rett derfra til Trondheim og TSO og skal videre til Portugal og Orquestra Sinfónica do Porto. Så venter Mexico City og Orquesta Sinfónica Nacional de México og orkestrene på Tenerife og Mallorca.

Coelho har gjestet alle de store orkestrene, som Royal Concertgebouw Orchestra, Orquestra Sinfônica de São Paulo, Tampere Filharmonia, Royal Liverpool Philharmonic, BBC Philharmonic, Symphoniker Hamburg, Orquesta Sinfónica de Castilla y León, Noord Nederlands Orkest og Orchestra Teatro Regio Torino, for å nevne noen.

Han vant i 2017 førsteprisen i Cadaqués International Conducting Competition, og sesongen etter ble han tatt opp i Dudamel Fellowship Program hos Los Angeles Philharmonic og samme sesong hoppet han inn for Bernhard Haitink og debuterte dermed med Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks.

Nuno Coelho studerte direksjon ved Zürcher Hochschule der Künste i Sveits.

Cédric Tiberghien har gjort seg bemerket for sin allsidighet med et vidtspennende repertoar, en musikalsk nysgjerrighet og sansen for interessante og nyskapende konsertprogram.

Franske Tiberghien har spilt med mange av de store orkestrene, som Berliner Philharmoniker, San Francisco Symphony, London Philharmonic Orchestra, Washington's National Symphony, Orchestre symphonique de Montréal, Sydney Symphony, Rundfunk-Sinfonieorchester Berlin, Orchestre National de France og Orchestre National de Lyon. I tillegg holder han egne solokonserter, og er en ivrig kammermusiker. Han kommer fra recitals i Teatro de la Zarzuela i Madrid, Wigmore Hall og Oxford International Song Festival til Trondheim og turen går videre til Milano og Teatro alla Scala og konsert med Brahms’ og Schumanns pianokvintetter.

Tiberghien er utdannet ved Conservatoire National Supérieur de la Musique i Paris under Frédéric Aguessy og Gérard Fremy. Han har vunnet flere internasjonale priser, blant dem førstepris Grand Prix i Long-Thibaud-konkurransen i Paris i 1998 sammen med fem andre priser.

Rundt 1730-35 skjedde et skifte i fransk musikkteater; tematikken beveget seg bort fra det episk-historiske og mytologiske til mer samtidsorienterte temaer med mennesker av «kjøtt og blod». I 1735 omfavner Rameau denne trenden med operaballetten Les Indes galantes.

En delegasjon urinnvånere fra Louisiana-territoriet kom til Paris i 1725 for å sverge troskap til Louis XV, og under besøket framførte de en dans. Denne ble Rameau så inspirert av, at han komponerte et stykke for cembalo med tittelen Les Savauges. Senere skulle motiv fra dette stykket finne veien til Les Indes galantes.

Operaballetten har fire akter som hver befinner seg i eksotiske settinger; det ottomanske rike, Peru, Persia og Nord-Amerika. Hver akt innledes av en prolog som binder de ulike historiene i hver akt sammen, og det overordnede temaet for alle de fire aktene er kjærlighetens styrke som sørger for en lykkelig slutt på historiene som fortelles. Les Indes galantes hadde premiere i Paris i 1735, men ble ingen umiddelbar suksess, så Rameau skrev flere versjoner av balletten og satt også sammen flere suiter av ulike stykker fra verket og instrumenterte flere av vokalnumrene.
Vi åpner med prologen til andre akt, Air pour esclaves africains, og fortsetter med Tambourines I og II fra første akt og Le Turc généreux. Adoration de soleil er også hentet fra akt 2 og Les Incas du Pérou, mens Danse du Grand Calumet de la Paix (Dance des savages) og Chaconne fra akt 4 og Les Sauvages i Nord-Amerika avslutter dette lille utdraget.

Saint-Säens hadde et bredt register. Han var organist og dirigent, konsertpianist og komponist, og son sistnevnte var han svært produktiv. Han skrev verk i de fleste sjangre; operaer, symfonier, kammermusikk, konserter, sanger, korverk og også et av verdenshistoriens første filmmusikkverk, til filmen L'assassinat du duc de Guise fra 1908. I tillegg skrev han poesi, skuespill og avisartikler, snakket flere språk og interesserte seg for både astronomi, arkeologi, filosofi og klassisk litteratur. Videre var en svært bereist mann. Som pianist holdt han konserter i Skandinavia, USA, Russland, Sør-Amerika og Indokina, og han flyktet fra parisiske vintre til Sør-Spania, Kanariøyene, Algerie og Egypt. Etter fylte 40 tilbrakte han stadig mer tid i Nord-Afrika.

Ved årsskiftet 1895/1896 dro Saint-Säens til Milano for å overvære den italienske premieren på operaen hans, Henry VIII, før han reiste videre til Egypt for å tilbringe resten av vinteren der. Etter et opphold i Nildalen og en båttur opp Nilen til Kairo, ble Klaverkonsert nr. 5 komponert på hotellrommet i Kairo. Det er hovedsakelig andresatsen som har gitt konserten tilnavnet Den egyptiske. Saint-Säens skal ha hørt en nubisk kjærlighetssang sunget av matrosene på Nilen, og det er denne som har funnet veien til det lyriske temaet i midtdelen her. Selv sa Saint-Säens at han ville illudere en sjøreise til Østen, og vi får hint av både spansk, kinesisk og javanesisk inspirasjon.

Konserten åpner mildt med et enkelt tema som baner vei for Saint-Säens karakteristiske virtuose løp og arpeggioer i en konsert som er meget teknisk krevende. Andre sats åpner med en bolero-liknende rytme og skalaløp inspirert av arabisk modalitet og beveger seg fra én episode til den neste, nesten improvisatorisk, før vi får den rolige nubiske melodien. Siste sats er glitrende, flytende og virtuos, og kanskje den som mest påminner om havets rullende bølger.

Klaverkonsert nr. 5 ble komponert i mars og april 1896 og han var selv solist ved urframførelsen i Salle Pleyel i Paris 2. juni samme år, med Orchestre de la Société des Concerts du Conservatoire under ledelse av Paul Taffanel.

I 1878 gikk Dvořáks Slaviske danser, en samling for firhendig piano, sin seiersgang i Europa og Dvořák ble stjerne over natta. Året etter spilte Wienerphilharmonikerne Symfonisk rapsodi nr. 3 under ledelse av Hans Richter og publikum tok den vel imot. Richter ble så begeistret at han sporenstreks bestilte en symfoni av Dvořák.

Dvořák hadde skrevet fem symfonier tidligere, men ingen av dem var blitt utgitt. De regnes som litt mangelfulle i form og stilistisk enhet, en komponist i utvikling, mens denne sjette symfonien viser en moden og mer fullendt symfonisk komponist. Det tok litt tid før han kom i gang, men da han først tok pennen fatt, var symfonien ferdig i løpet av et par måneder, i oktober 1880. Men verket møtte motstand hos noen av musikerne i Wienerphilharmonien, blant dem som satt i programkomiteen. Argumentet var at de «nettopp» hadde spilt et verk av ham, mens Dvořák mistenkte at det var fordi han var tsjekkisk. Richter klarte ikke å overbevise musikerne og ga til slutt opp. Urframførelsen fant derfor sted i Praha 25. mars 1881, dirigert av Adolf Čech, og ble en stor suksess. Faktisk måtte de spille tredjesatsen på nytt som ekstranummer på konserten!

Symfoni nr. 6 åpner med et enkelt folkelig tema som straks utbroderes og utvikles i stadig større format og tettere orkesterstruktur til en grandios og majestetisk sats. Andresatsen er en nattlig serenade som «speiler sommernattas magi» og der det lyriske og uttrykksfulle temaet inneholder hele det tematiske grunnlaget for satsen. Mens i tredje sats får den tsjekkiske nasjonalfølelsen virkelig utfolde seg. Her benytter Dvořák folkedansen furiant, en hurtig dans som gjerne har 3/4-takt, men med rytmiske forskyvninger eller betoninger som gjør at det oppleves som om den veksler mellom 3 / 32/4- og 3/4-takt. I Trio-delen tas vi tilbake til den roligere atmosfæren fra andre sats. Den jublende finalesatsen presenterer et bredt anlagt tema som minner oss om førstesatsen, og også her bygges det opp til fullt orkester og et solfylt bøhmisk landskap med bølgende enger og duftende skoger.

Richter fikk til slutt framført symfonien med et av de filharmoniske selskapene i London påfølgende sesong, og deretter dukket symfonien stadig opp i konsertsalene verden over – dette verket ble Dvořák sitt store internasjonale gjennombrudd og bekreftet ham som en av de ledende komponistene i tiden. Men Wienerphilharmonikerne ventet i seksti år med å spille symfonien, helt til 1942…

Camilla Rusten