• 12 mar. 2015
    Kl 21:30
Klassisk symfoni

Prokofjevs fiolinkonsert nr. 2 fra 1935 har en sterk lyrisk karakter. Den tilhører den type konserter hvor solofiolinen stort sett er i fokus hele veien, og setter store krav til solistens virtuose egenskaper. Konserten viser oss Prokofjevs sjarmerende blanding av uskyld og raffinement, og kjennetegnes ellers av en fargerik instrumentasjon med en spanskinspirert finale akkompagnert av kastanjetter. "Når jeg hører Prokofjevs musikk, tenker jeg på hans måte å gå på; energisk og fjærende", sa cellisten Rostropovitsj

Sjostakovitsj tiende symfoni er blitt beskrevet som "en soloppgang for fremtiden”. Innadvendthet, intensitet, voldsomme utladninger, spøkelsesaktige avsnitt og avsluttende jubel er å finne i denne symfonien, som regnes blant komponistens betydeligste. Liv og kunst kan vanskelig skilles hos Sjostakovitsj. Han ble det 20. århundres største symfoniker både på tross av og på grunn av politiske korrektiver. I ønsket om å bli forstått av et bredt publikum skrev Sjostakovitsj i dur og moll. "En sovjetisk komponist har ikke, som i Vesten, det kunstneriske prinsipp å innta en selvopptatt og eksklusiv holdning til musikken og til folket”.

Prokofjev Fiolinkonsert nr. 2
Sjostakovitsj Symfoni nr. 10
<b>DIRIGENT</b> Han-Na Chang, <i>første gjestedirigent</i>
<bSOLIST</b> Sayaka Shoji, <i>fiolin</i>

Han-Na Chang
Koreanske Han-Na Chang er engasjert som første gjestedirigent i TSO fra sesongen 2013/14. Hennes musikalske karriere startet som 11-åring, da hun vant den berømte Rostropovich internasjonale cellokonkurransen i 1994. Hun hadde allerede gjort seg bemerket som en internasjonalt renommert solocellist før en raskt stigende karriere som dirigent tok mer og mer over. Sesongen 2015/16 dirigerer hun fire konserter med TSO, og orkesteret har store forventninger til denne unge og dynamiske dirigenten, og ser frem til at hun skal ta oss stadig videre. Hun har dirigert Berliner Philharmoniker, New York Philharmonic, Philadelphia Orchestra, Cleveland Orchestra, Staatskapelle Dresden, Göteborg Symfoniker, Kgl. Filharmonikerne i Stockholm, Radiosymfonikerne i Köln, Bamberger Symphoniker, Philharmonia Orchestra, Royal Liverpool Philharmonic, Seattle Symphony og Tokyo Symfoniorkester, og symfoniorkestrene Chicago, Cincinatti, San Francisco, Montreal og Boston. Chang har også dirigert operaorkesteret i Teatro di San Carlo i Napoli. Han-Na Chang hare en eksklusiv platekontrakt EMI Classics

Sayaka Shoji
Etter at den unge fiolinisten Sayaka Shoji vant den prestisjetunge Paganini-konkurransen i 1999, som første japaner og som yngste utøver noensinne, har tilbudene om engasjementer stått i kø. Hun har spilt med mange av verdens ledende orkestre og dirigenter som Vladimir Ashkenazy, Sir Colin Davis, Charles Dutoit, Mariss Jansons, Lorin Maazel, Zubin Mehta, Paavo Järvi og Antonio Pappano. Høydepunkter fra siste sesong var debuten med BBC Philharmonic og to omfattende turner til Japan. En med pianisten Menahem Pressler (fra den legendariske Beaux Arts Trio) og en med St. Petersburg Filharmoniske under ledelse av Shojis mangeårige støttespiller og mentor, dirigenten Yuri Temirkanov. Hun arbeidet regelmessig med Tokyo Metropolitan Symphony Orchestra som hun turnerte med i Øst-Europa våren 2013, inkludert konserter under den velkjente Prague Spring Festival. I tillegg til et omfattende konsertprogram har Shoji tid til recitals og kammermusikkoppdrag i samspill med musikere som Joshua Bell, Vadim Repin, Yefim Bronfman og Steven Isserlis. Hun har spilt med Martin Fröst på kammermusikkfestivalen i Stavanger sommeren 2013, hennes første opptreden i Norge. Sayaka Shoji er i artiststallen til Deutsche Grammophon. Sayaka Shoji er utdannet fra Hochschule für Musik Köln. Hun spiller på en 1729 Recamier Stradivarius, velvillig utlånt til henne av Ueno Fine Chemicals Industry Ltd.

Sergeij Prokofjev (1891-1953) Fiolinkonsert nr. 2, op. 63
Allegro moderato - Andante assai - Allegro ben marcato

Prokofjev
Perioden fra 1932 til 1936 var avgjørende for Prokofjev. Skulle han vende tilbake til sitt hjemland og bli Sovjetborger eller skulle han følge Rachmaninov og Stravinskij og slå seg ned i vest. Hans retur ble en gradvis prosess, og i 1936 slo Prokofjev og hans spanskfødte hustru seg ned i Moskva. I det mondene Vesten hadde Prokofjev aldri opphørt å være utpreget russisk, og han savnet stimulansen ved å ferdes blant russere i deres eget miljø. Helt siden 1922 hadde han hatt Paris som sitt hovedsete. Med sitt Nansenpass kunne han opprettholde en omfattende konsertvirksomhet, og Fiolinkonsert nr. 2 i g-moll ble bestilt av den franske fiolinisten Robert Soetans til deres turné i Spania, Portugal og Nord-Afrika i 1935 med premiere i Madrid. I konserten finner vi melodiske, og harmoniske trekk som varsler om det tonespråk som skulle prege balletten "Romeo og Julie", som han skrev året etter. Verket har et lavmælt uttrykk, men setter store krav til solistens virtuose egenskaper. Den lyriske mellomsatsen viser oss Prokofjevs sjarmerende blanding av uskyld og raffinement, og konserten kjennetegnes ellers av en fargerik instrumentasjon. I et fjernsynsprogram for noen år siden sa Peter Ustinov at sakte, men sikkert får Prokofjev den plass han fortjener; som vårt århundres største komponist. Tiden arbeider åpenbart for Prokofjev
Sergej Prokofjev emigrerte til Vesten etter revolusjonen i 1917. Etter noen vanskelige år i USA bosatte han seg i 1920 i Paris. I motsetning til de fleste andre emigranter overveide han i begynnelsen av 1930-tallet å vende tilbake til Sovjetunionen, tilskyndet av konsertreiser og komposisjonsoppgaver. En av disse oppgavene var ballettmusikken til Romeo og Julie i 1935, en annen omfattet musikk til dramaet Eugen Onegin, bestilt til 100-årsjubileet for Pusjkins fødsel i 1936. Han besluttet seg for å bosette seg permanent i Moskva. Stort sett samtidig startet kampanjen mot formalisme i musikken, en kampanje rettet mot modernisme og vestlig innflytelse.

Prokofjevs andre fiolinkonsert er skrevet i overgangstiden før flyttingen da han reiste mellom Paris og Moskva. Den er skrevet til den franske fiolinist Robert Soetens, som urfremførte den i Madrid i desember 1935. Stilen er mindre eksperimenterende enn i Prokofjevs tidlige verker. Stilendringen mot en større enkelhet er således på vei allerede før han flyttet tilbake. Konserten har en utpreget lyrisk karakter og tilhører den type konserter, hvor solofiolinen stort sett er i fokus hele veien. Den har tre satser. I første sats har temaet en karakter som minner om en russisk folkevise. Det presenteres først i solofiolinen og ta deretter opp av hele orkestret. Satsens andre tema har romantiske trekk og setter inn i et langsomt tempo. Selv om det her er mange store sprang og uvanlige intervaller, lyder det hele svært selvfølgelig. Midtsatsen har en utpreget klassiske form der melodien skifter frem og tilbake mellom to- og tredelt takt slik at det til tider høres to forskjellige taktarter over hverandre. Siste sats har tilknytning til spansk folkemusikk med en utpreget dansekarakter akkompagnert av kastanjetter.

Dmitri Sjostakovitsj (1906-1975) Symfoni nr. 10, e-moll, op 93
Moderato - Allegro - Allegretto - Andante.Allegro

Sjostakovitsj
Hans tiende symfoni er blitt beskrevet som "en soloppgang for fremtiden." Innadvendthet, intensitet, voldsomme utladninger, sterke klangkombinasjoner, spøkelsesaktige avsnitt og avsluttende jubel er å finne i denne symfonien, som regnes blant komponistens betydeligste. Sjostakovitsj skrev sin 10. symfoni i 1953, samme år som Stalin døde. Han var landets ledende komponist, nå som også Prokofjev var død. Det er et monumentalverk i sovjetisk ånd, tragisk og preget av stort mangfold. Symfonien, som ble urfremført i Leningrad den 17. desember 1953, er i fire satser etter mønsteret langsom/hurtig/langsom/hurtig, der hovedvekten ligger i den mørke og følelsesladede første satsen. I komponistforeningen skapte denne symfonien rynkede panner, før man klekket ut ideen å kalle den en optimistisk tragedie! I fortekstene til filmen En dag i Ivan Deniso­vitsj liv ser vi rollelisten rulle mot en mørk bakgrunn som gradvis forsvin­ner. Tilbake er bare en lysende flekk. Langsomt beveger kamera seg mot dette punktet, som sakte vokser. Snart ser man at lyset i denne uendelighet av kaldt mørke er den opplyste porten inn til en arbeidsleir. På samme måte bruker Sjostakovitsj lang tid på å male opp en total overgivelse, en verden i en kald og grå dis uten konturer, en veldig ensomhet. Med forsiktige små skritt trer musikken frem mot en fond av lave basshorisonter, den vokser til stor smerte i det første ut­bruddet, der strykere domine­rer. Vi er fanget, og ut av denne stemningen kommer vi aldri. Satsen er nesten 25 minutter, Sjostakovitsj’ lengste symfoni­sats. Den forlater aldri den skrittvise bevegelsen, som av og til topper seg i utbrudd av fortvilelse og angst. Er dette et land­skap utenfor oss eller inne i oss?
I den gåtefulle tredje satsen presenterer komponisten seg selv i et tema som begynner med notene D-Ess (S)-C-H, hans musikalske initialer for D Sch(ostakovitsj). Siste sats gjentar navnechifferet og speiler med sin saklige skiløperfriske tone en stor lettelse heller enn den triumf man forventet som avslutning på en slik symfoni.
Liv og kunst kan vanskelig skilles hos denne komponisten. Om han hadde emigrert på 1920-tallet hadde utviklingen kanskje blitt en annen. Nå ble han århundrets største symfoniker både på tross av og på grunn av politiske korrektiv. I ønsket om å bli forstått av et bredt publikum skrev Sjostakovitsj i dur og moll. De veldige symfoniske freskene hans har store emosjonelle ladninger. I den tiende symfonien er det en nesten uutholdelig hamrende brutalitet i musikk som noen mener er et musikalsk portrett av Stalin. Som i den for­rykende andre satsen, ubønnhørlig og nådeløs som en ond virvelvind. Komponisten hevdet at han i denne symfonien ikke har gjort annet enn å fremstille menneskelige følelser og lidenskaper.
I komponistens tragiske og langsomme satser finnes en sibirsk ødslighet. Men også humor og satire blomstrer: her er valserytmer og de vakreste og mest gåtefulle melodier. Uansett hva vi måtte ane av politiske og sosiale kommentarer i musikken hans, så er den tiende storslagen, helhetlig og flott, og et høydepunkt i Sjostakovitsj’ symfoniske produksjon.

Thomas Ramstad

Prokofjevs fiolinkonsert nr. 2 fra 1935 har en sterk lyrisk karakter. Den tilhører den type konserter hvor solofiolinen stort sett er i fokus hele veien, og setter store krav til solistens virtuose egenskaper. Konserten viser oss Prokofjevs sjarmerende blanding av uskyld og raffinement, og kjennetegnes ellers av en fargerik instrumentasjon med en spanskinspirert finale akkompagnert av kastanjetter. "Når jeg hører Prokofjevs musikk, tenker jeg på hans måte å gå på; energisk og fjærende", sa cellisten Rostropovitsj

Sjostakovitsj tiende symfoni er blitt beskrevet som "en soloppgang for fremtiden”. Innadvendthet, intensitet, voldsomme utladninger, spøkelsesaktige avsnitt og avsluttende jubel er å finne i denne symfonien, som regnes blant komponistens betydeligste. Liv og kunst kan vanskelig skilles hos Sjostakovitsj. Han ble det 20. århundres største symfoniker både på tross av og på grunn av politiske korrektiver. I ønsket om å bli forstått av et bredt publikum skrev Sjostakovitsj i dur og moll. "En sovjetisk komponist har ikke, som i Vesten, det kunstneriske prinsipp å innta en selvopptatt og eksklusiv holdning til musikken og til folket”.

Prokofjev Fiolinkonsert nr. 2
Sjostakovitsj Symfoni nr. 10
<b>DIRIGENT</b> Han-Na Chang, <i>første gjestedirigent</i>
<bSOLIST</b> Sayaka Shoji, <i>fiolin</i>

Han-Na Chang
Koreanske Han-Na Chang er engasjert som første gjestedirigent i TSO fra sesongen 2013/14. Hennes musikalske karriere startet som 11-åring, da hun vant den berømte Rostropovich internasjonale cellokonkurransen i 1994. Hun hadde allerede gjort seg bemerket som en internasjonalt renommert solocellist før en raskt stigende karriere som dirigent tok mer og mer over. Sesongen 2015/16 dirigerer hun fire konserter med TSO, og orkesteret har store forventninger til denne unge og dynamiske dirigenten, og ser frem til at hun skal ta oss stadig videre. Hun har dirigert Berliner Philharmoniker, New York Philharmonic, Philadelphia Orchestra, Cleveland Orchestra, Staatskapelle Dresden, Göteborg Symfoniker, Kgl. Filharmonikerne i Stockholm, Radiosymfonikerne i Köln, Bamberger Symphoniker, Philharmonia Orchestra, Royal Liverpool Philharmonic, Seattle Symphony og Tokyo Symfoniorkester, og symfoniorkestrene Chicago, Cincinatti, San Francisco, Montreal og Boston. Chang har også dirigert operaorkesteret i Teatro di San Carlo i Napoli. Han-Na Chang hare en eksklusiv platekontrakt EMI Classics

Sayaka Shoji
Etter at den unge fiolinisten Sayaka Shoji vant den prestisjetunge Paganini-konkurransen i 1999, som første japaner og som yngste utøver noensinne, har tilbudene om engasjementer stått i kø. Hun har spilt med mange av verdens ledende orkestre og dirigenter som Vladimir Ashkenazy, Sir Colin Davis, Charles Dutoit, Mariss Jansons, Lorin Maazel, Zubin Mehta, Paavo Järvi og Antonio Pappano. Høydepunkter fra siste sesong var debuten med BBC Philharmonic og to omfattende turner til Japan. En med pianisten Menahem Pressler (fra den legendariske Beaux Arts Trio) og en med St. Petersburg Filharmoniske under ledelse av Shojis mangeårige støttespiller og mentor, dirigenten Yuri Temirkanov. Hun arbeidet regelmessig med Tokyo Metropolitan Symphony Orchestra som hun turnerte med i Øst-Europa våren 2013, inkludert konserter under den velkjente Prague Spring Festival. I tillegg til et omfattende konsertprogram har Shoji tid til recitals og kammermusikkoppdrag i samspill med musikere som Joshua Bell, Vadim Repin, Yefim Bronfman og Steven Isserlis. Hun har spilt med Martin Fröst på kammermusikkfestivalen i Stavanger sommeren 2013, hennes første opptreden i Norge. Sayaka Shoji er i artiststallen til Deutsche Grammophon. Sayaka Shoji er utdannet fra Hochschule für Musik Köln. Hun spiller på en 1729 Recamier Stradivarius, velvillig utlånt til henne av Ueno Fine Chemicals Industry Ltd.

Sergeij Prokofjev (1891-1953) Fiolinkonsert nr. 2, op. 63
Allegro moderato - Andante assai - Allegro ben marcato

Prokofjev
Perioden fra 1932 til 1936 var avgjørende for Prokofjev. Skulle han vende tilbake til sitt hjemland og bli Sovjetborger eller skulle han følge Rachmaninov og Stravinskij og slå seg ned i vest. Hans retur ble en gradvis prosess, og i 1936 slo Prokofjev og hans spanskfødte hustru seg ned i Moskva. I det mondene Vesten hadde Prokofjev aldri opphørt å være utpreget russisk, og han savnet stimulansen ved å ferdes blant russere i deres eget miljø. Helt siden 1922 hadde han hatt Paris som sitt hovedsete. Med sitt Nansenpass kunne han opprettholde en omfattende konsertvirksomhet, og Fiolinkonsert nr. 2 i g-moll ble bestilt av den franske fiolinisten Robert Soetans til deres turné i Spania, Portugal og Nord-Afrika i 1935 med premiere i Madrid. I konserten finner vi melodiske, og harmoniske trekk som varsler om det tonespråk som skulle prege balletten "Romeo og Julie", som han skrev året etter. Verket har et lavmælt uttrykk, men setter store krav til solistens virtuose egenskaper. Den lyriske mellomsatsen viser oss Prokofjevs sjarmerende blanding av uskyld og raffinement, og konserten kjennetegnes ellers av en fargerik instrumentasjon. I et fjernsynsprogram for noen år siden sa Peter Ustinov at sakte, men sikkert får Prokofjev den plass han fortjener; som vårt århundres største komponist. Tiden arbeider åpenbart for Prokofjev
Sergej Prokofjev emigrerte til Vesten etter revolusjonen i 1917. Etter noen vanskelige år i USA bosatte han seg i 1920 i Paris. I motsetning til de fleste andre emigranter overveide han i begynnelsen av 1930-tallet å vende tilbake til Sovjetunionen, tilskyndet av konsertreiser og komposisjonsoppgaver. En av disse oppgavene var ballettmusikken til Romeo og Julie i 1935, en annen omfattet musikk til dramaet Eugen Onegin, bestilt til 100-årsjubileet for Pusjkins fødsel i 1936. Han besluttet seg for å bosette seg permanent i Moskva. Stort sett samtidig startet kampanjen mot formalisme i musikken, en kampanje rettet mot modernisme og vestlig innflytelse.

Prokofjevs andre fiolinkonsert er skrevet i overgangstiden før flyttingen da han reiste mellom Paris og Moskva. Den er skrevet til den franske fiolinist Robert Soetens, som urfremførte den i Madrid i desember 1935. Stilen er mindre eksperimenterende enn i Prokofjevs tidlige verker. Stilendringen mot en større enkelhet er således på vei allerede før han flyttet tilbake. Konserten har en utpreget lyrisk karakter og tilhører den type konserter, hvor solofiolinen stort sett er i fokus hele veien. Den har tre satser. I første sats har temaet en karakter som minner om en russisk folkevise. Det presenteres først i solofiolinen og ta deretter opp av hele orkestret. Satsens andre tema har romantiske trekk og setter inn i et langsomt tempo. Selv om det her er mange store sprang og uvanlige intervaller, lyder det hele svært selvfølgelig. Midtsatsen har en utpreget klassiske form der melodien skifter frem og tilbake mellom to- og tredelt takt slik at det til tider høres to forskjellige taktarter over hverandre. Siste sats har tilknytning til spansk folkemusikk med en utpreget dansekarakter akkompagnert av kastanjetter.

Dmitri Sjostakovitsj (1906-1975) Symfoni nr. 10, e-moll, op 93
Moderato - Allegro - Allegretto - Andante.Allegro

Sjostakovitsj
Hans tiende symfoni er blitt beskrevet som "en soloppgang for fremtiden." Innadvendthet, intensitet, voldsomme utladninger, sterke klangkombinasjoner, spøkelsesaktige avsnitt og avsluttende jubel er å finne i denne symfonien, som regnes blant komponistens betydeligste. Sjostakovitsj skrev sin 10. symfoni i 1953, samme år som Stalin døde. Han var landets ledende komponist, nå som også Prokofjev var død. Det er et monumentalverk i sovjetisk ånd, tragisk og preget av stort mangfold. Symfonien, som ble urfremført i Leningrad den 17. desember 1953, er i fire satser etter mønsteret langsom/hurtig/langsom/hurtig, der hovedvekten ligger i den mørke og følelsesladede første satsen. I komponistforeningen skapte denne symfonien rynkede panner, før man klekket ut ideen å kalle den en optimistisk tragedie! I fortekstene til filmen En dag i Ivan Deniso­vitsj liv ser vi rollelisten rulle mot en mørk bakgrunn som gradvis forsvin­ner. Tilbake er bare en lysende flekk. Langsomt beveger kamera seg mot dette punktet, som sakte vokser. Snart ser man at lyset i denne uendelighet av kaldt mørke er den opplyste porten inn til en arbeidsleir. På samme måte bruker Sjostakovitsj lang tid på å male opp en total overgivelse, en verden i en kald og grå dis uten konturer, en veldig ensomhet. Med forsiktige små skritt trer musikken frem mot en fond av lave basshorisonter, den vokser til stor smerte i det første ut­bruddet, der strykere domine­rer. Vi er fanget, og ut av denne stemningen kommer vi aldri. Satsen er nesten 25 minutter, Sjostakovitsj’ lengste symfoni­sats. Den forlater aldri den skrittvise bevegelsen, som av og til topper seg i utbrudd av fortvilelse og angst. Er dette et land­skap utenfor oss eller inne i oss?
I den gåtefulle tredje satsen presenterer komponisten seg selv i et tema som begynner med notene D-Ess (S)-C-H, hans musikalske initialer for D Sch(ostakovitsj). Siste sats gjentar navnechifferet og speiler med sin saklige skiløperfriske tone en stor lettelse heller enn den triumf man forventet som avslutning på en slik symfoni.
Liv og kunst kan vanskelig skilles hos denne komponisten. Om han hadde emigrert på 1920-tallet hadde utviklingen kanskje blitt en annen. Nå ble han århundrets største symfoniker både på tross av og på grunn av politiske korrektiv. I ønsket om å bli forstått av et bredt publikum skrev Sjostakovitsj i dur og moll. De veldige symfoniske freskene hans har store emosjonelle ladninger. I den tiende symfonien er det en nesten uutholdelig hamrende brutalitet i musikk som noen mener er et musikalsk portrett av Stalin. Som i den for­rykende andre satsen, ubønnhørlig og nådeløs som en ond virvelvind. Komponisten hevdet at han i denne symfonien ikke har gjort annet enn å fremstille menneskelige følelser og lidenskaper.
I komponistens tragiske og langsomme satser finnes en sibirsk ødslighet. Men også humor og satire blomstrer: her er valserytmer og de vakreste og mest gåtefulle melodier. Uansett hva vi måtte ane av politiske og sosiale kommentarer i musikken hans, så er den tiende storslagen, helhetlig og flott, og et høydepunkt i Sjostakovitsj’ symfoniske produksjon.

Thomas Ramstad