Etter Musorgskijs dramatiske orkesterfantasi om heksenes ville ferd til og nattlige utskeielser på Bloksberg, blir det mer russisk med Prokofjevs syvende symfoni. Den ble bestilt i 1951 til et orkester av unge musikere, og Prokofjev gjorde alt så enkelt som mulig. Det er ingen leketøysymfoni, den har dybde, den har tungsinn og sødme, men som komponisten selv sa, "jeg fikk følelsen av å ha gjort verket for enkelt". Underveis i symfonien dukker det opp klokkespill og spilledåsetemaer som gir assosiasjoner til dukker og barn.
Prokofjevs musikk er ikke så lett å plassere. I det ene øyeblikket kan den lyde romantisk og innbydende, i det neste på grensen til det atonale. I sin selvbiografi skriver komponisten at det finnes fem linjer i hans musikk: den klassiske, den moderne, den motoriske, den lyriske og den groteske linje. Noen ganger tar den ene linjen den andre, ofte blandes de sammen.

Sjostakovitsj første cellokonsert fra 1959 er et frapperende verk i fire satser sentrert rundt en stor sakte bevegelse av dyptfølt og lyrisk karakter. Den er et av Sjostakovitsj’ spenstigste og livligste verk. Konserten er skrevet for et relativt lite orkester, der særlig trompeter og tromboner lyser med sitt fravær. Celloen innleder verket med en figur, som slår an tonen for hele konserten. Komponisten klaget ofte over at han aldri fikk til en effektiv symfonisk allegro. Men sjelden har han lykkes som i siste satsen her. Kadensen er en gripende monolog for solocello. Cellokonserten er tilegnet Mstislav Rostropovitsj.

"Lukasz Borowicz is an excellent conductor and extremely gifted". Krzysztof Penderecki