Få stykker har vel inspirert så mange som Shakespeares tragiske Romeo og Julie. En av de aller mest kjente i den klassiske musikkens verden er nok Prokofjevs ballett og orkestersuiter, mens Leonard Bernstein like så godt skrev en musikal over temaet i 1957, West Side Story.

Utdrag fra disse får du oppleve når 1. gjestedirigent James Gaffigan gir oss en «tragisk» kveld med utgangspunkt i historien om de to unge elskende i Verona på slutten av 1500-tallet. Vi har også med oss Carl Martin Eggesbø og Madalena Sousa Helly-Hansen som leser utdrag fra Shakespeares stykke.

Konserten er produsert av TSO i samarbeid med Trøndelag Teater.

James Gaffigan er en internasjonal etterspurt dirigent blant ledende orkestre og operakompanier i hele Europa, Nord-Amerika og Asia. Han er også sjefdirigent for Luzerner Sinfonieorchester, 1. gjestedirigent i Nederland Radio Philharmonic Orchestra, kunstnerisk leder for Verbier Festival Junior Orchestra i Sveits , og ble nylig utnevnt til musikalsk leder i Komische Oper i Berlin.

Som sjefdirigent for Luzerner Sinfonieorchester har James hatt en betydelig innvirkning på deres profil. Deres nyeste innspilling av Rachmaninoff på Sony Classical mottok en Gramophone's 2020 Critics' Choice Awards. James er en ekstraordinær orkesterbygger som har høy tillit blant musikerne. For James handler musikken om å gi noe tilbake til publikum. Han er genuint opptatt av å utvikle musikk av høy kvalitet som beriker og berører både de som spiller musikken og de som hører på.

Gaffigan har dirigert ledende orkestre i Europa og USA som London Philharmonic, London Symphony Orchestra, Concertgebouw-orkesteret i Amsterdam, Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks, Staatskapelle Dresden, Tonhalle Orchester Zürich, Orchestre de Paris, New York Philharmonic, Cleveland Orchestra, Chicago Symphony, Philadelphia Orchestra, San Francisco Symphony and Los Angeles Philharmonic, Tokyo Metropolitan og Seoul Philharmonic. Som operadirigent har han gjestet Metropolitan Opera, Bayerische Staatsoper, Wien Staatsoper, Paris Opera, Glyndebourne Festival, Lyric Opera of Chicago og Santa Fe Opera.

Carl Martin er fra Oslo, og opplevde stor suksess som Eskild i NRK-serien Skam. I 2016 startet han utdanningen ved Teaterhøgskolen i Oslo (KHiO) og har siden medvirket i teater, film og TV. Han fikk sin scenedebut i Peer Gynt på Hålogaland Teater i 2019. Her på Trøndelag Teater debuterte han i Bjertnæs, Lygre på Studioscenen i 2000. Neste rolle vi fikk se ham i var som Romeo i Shakespeares Romeo og Juliet.

I vår er Carl Martin aktuell på Trøndelag Teater som Bosse i Mio, min Mio og i Jon Fosses Nokon kjem til å kome.

Carl Martin har også hovedrolle i spillefilmen Slaget om Narvik som skulle hatt premiere i julen 2020. På grunn av koronapandemien er premieren utsatt til 2022. Og mange kjenner ham igjen som deltaker – og vinner! – i TV2’s Kompani Lauritzen.

Madalena er utdannet skuespiller fra HINT og Teaterhøgskolen ved KHiO og har allerede rukket å markere seg på flere av landets teaterscener, senest i Nordlands Teaters Solaris tidligere i år. På Det Norske Teatret har hun medvirket i flere oppsetninger de siste årene, Antigone, Mare, Openberringa og Trilogien.

Hun har også hatt roller ved Brageteatret (Julie i Romeo og Julie), Haugesund Teater (Stormen) og Hordaland Teater (Eg ringer mine brør og monologforestillingen Engelen frå Kobane).

Helly-Hansen har også rukket å få litt erfaring fra film og TV, med hovedrolle i kortfilmen I’m so lucky to be me og rolle i TV2-serien Okkupert.

Her i Trøndelag ble mange kjent med henne som Regine Engstrand i Riksteatrets Gjengangere. Hun debuterte på Trøndelag Teater i 2020 som Bolette Wangel i en ny Ibsen-forestilling, Fruen fra havet. Senere har hun spilt hun Broder Laurence i Romeo og Juliet og i Mio, min Mio.

Madalena er aktuell denne våren med nye forestillinger av Mio, min Mio på Hovedscenen og i Jon Fosses Nokon kjem til å kome.

Ideen til en musikalsk gjenfortelling av Shakespeares Romeo og Julie skal ha kommet så tidlig som i 1949. Bernstein satt sammen med sine venner koreograf Jeremy Robbins og dramatiker Arthur Laurents, og lekte med tanken om å gjenfortelle Shakespeares Romeo og Julie i musikalsk form, men lagt til rivaliserende sosiale grupperinger i New York. Første utkast bar tittelen East Side Story og skulle handle om kjærligheten mellom en jødisk jente og en katolsk gutt på New Yorks Lower East Side. Men de så snart at dette var et utdatert scenario. Rivaliseringen mellom puertoricanske og hvite gjenger, og ungdomskriminaliteten og volden i kjølvannet av denne, var en mye mer aktuell ramme for gjenfortellingen. En ung Stephen Sondheim ble hentet inn som librettist, fortellingen ble lagt til slumområdene på vestsiden og tittelen ble West Side Story.

Bernstein skrev på musikalen i årene 1955-57, samtidig som han arbeidet med operaen Candide, og 19. august i 1957 ble prøveforestillingen gjennomført i Washington, DC, til 26. september samme år åpnet musikalen på Broadway, der den gikk i nesten to år, før den la ut på turné i USA. Ganske snart kom filmselskapet MGM inn i bildet og Bernstein startet arbeidet med revidering og tilrettelegging av musikken til filmatiseringen, i samarbeid med Sid Ramin og Irwin Kostal. Omtrent samtidig skrev disse tre en orkesterversjon som fikk sin premiere på gallakonserten Valentine for Leonard Bernstein, en støttekonsert til New York Philharmonics pensjonsfond, holdt 13. februar 1961 og dirigert av Lukas Foss.

West Side Story er på mange måter resultatet av Bernsteins idé om en original form for amerikansk musikkteater som hverken er opera eller musikalsk komedie. Her er elementer fra både europeisk og amerikansk scenemusikk; kompliserte vokalensembler og utstrakt bruk av ledemotiv fra «den gamle verden» og latinske (danse)rytmer og jazzelementer fra «den nye verden». Musikken sentreres rundt tre toner – tritonusfiguren C-Fiss-G, kjent fra åpningen av Maria. Bernstein sa selv at disse tre tonene «kom av seg selv» og endte opp med å gjennomsyre hele stykket, i original form, baklengs og omvendt, i kjærlighetstemaet, i «gjeng-plystringen» og i Cool.

Symphonic Dances er arrangert som et musikalsk hele med utgangspunkt i det musikalske materialet. Relativt få temaer presenteres og kombineres, og stykkets dramatiske oppbygging er dermed løsrevet fra scene- og filmversjonen.

Suiten åpner med Prologue, den første konfrontasjonen mellom gjengene Jets og Sharks. Drømmen om et bedre liv i Somewhere kontrasterer med de livlige latino-dansene Mambo og Cha-cha. Cool-fugen går over i den siste dødbringende slåsskampen mellom gjengene i Rumble, og temaet fra I Have a Love i fløyte avslutter hele suiten, med den uforløste tritonusakkorden.

Camilla Rusten

Mélanie Bonis måtte hele sitt liv slåss for å kunne forfølge sin drøm om et profesjonelt liv som musiker og komponist. Hun var født inn i en strengt religiøs familie i den franske lavere middelklasse. Hun lærte seg selv å spille piano, og da hun var tolv lot foreldrene seg overtale av en professor ved konservatoriet til å la henne ta fatt på en formell musikkutdanning. Som 16-åring begynte hun å komponere og fikk plass ved Paris-konservatoriet, der hun studerte sammen med blant andre Debussy og Pierné under César Franck. På samme tid valgte hun å kalle seg «Mel» slik at man skulle gå ut ifra at komposisjonene hennes var skrevet av en mann.

I sangklassen møtte hun medstudenten Amédée Landély Hettich, men deres forhold ble avbrutt av foreldrene hennes. De motsatte seg et ekteskap som kunne få henne inn i en «farlig kunstnerisk verden» og tvang den lovende studenten til å avslutte studiene, til stor skuffelse blant hennes lærere. Mot sin vilje ble hun i 1883 giftet bort til den 25 år eldre forretningsmannen Albert Domange.

Nesten ti år senere møtte hun igjen Hettich. Han oppmuntret henne til å begynne å komponere igjen, og introduserte henne til Alphonse Leduc, som senere skulle bli hennes forlagsredaktør. Verkene hennes ble kjent, musikken hennes solgte godt og ble spilt i salongene. Hvordan Domange, som ikke likte musikk, forholdt seg til dette, er ikke kjent, men Mélanie gjenopptok forholdet til Hettich og de fikk datteren Madeleine sammen. Datteren ble født i all hemmelighet i Sveits på et «kuropphold» og vokste opp hos Bonis’ tidligere hushjelp.

Bonis skrev over 300 verk, hovedsakelig for piano, men også kammer- og orkestermusikk, vokalverk, korverk, orgelstykker, en messe og solokonserter. Hun var medlem av og aktiv i Société des compositeurs de musique og ble i 1910 sekretær i styret, noe som egentlig var uhørt for en kvinne. Verkene hennes ble nå spilt av de fremste utøverne i de mest anerkjente konsertsalene. Bonis var godt plantet i den franske sen-Romantikken, men med hint av impresjonismen og med en interesse for eksotismen og «orientalismen».

Le Songe de Cléopâtre avslutter syklusen Trois Femmes de légende som ble utgitt posthumt i 2007. Orkesterversjonen (hun skrev også en versjon for firhendig piano) er et komplekst og lidenskapelig stykke. Her gjør Bonis bruk av hele orkesteret for å male fram bildet av en mektig og forførende Kleopatra i sitt praktfulle palass, gjennom originale og elegante harmonier, smektende rytmer og en orientalsk klangfarge. Manuskriptet er ikke datert, men man antar at det er skrevet i hennes «modne» periode, etter første verdenskrig.

I 1934 bestilte Kirov-balletten i Leningrad (senere Marinskij-balletten) en ballett av Sergej Prokofjev. Han ønsket å skrive en lyrisk ballett og vurderte både Tristan und Isolde og Pélleas et Mélisande, men kom fram til at han ikke orket å forholde seg til verken Wagner eller Debussy. Han landet til slutt på Shakespeares Romeo and Juliet. Men etter utskiftninger i Kirov-teaterets ledelse ble prosjektet skrinlagt og Prokofjev tilbød i stedet balletten til Bolsjoj-balletten i Moskva. Sommeren 1935 skrev han en pianoversjon som han presenterte for ensemblet, men danserne protesterte: balletten var for kort, musikken var for svak og vanskelig å danse til, og rytmene var for uforutsigbare. Bolsjoj-teateret brøt kontrakten. Det hører også med til historien at Prokofjev hadde tatt seg store friheter og skrevet inn en frigjøringsdag-parade, et divertissement (mellomspill) rett etter Julies død og en alternativ, lykkelig slutt, der Romeo blir stoppet fra å ta livet sitt av munken Laurence rett før Julie våkner opp.

Prokofjev skrev om balletten, endret slutten tilbake til Shakespeares tragiske utgang, og urframføringen fant sted ved Brno Opera i Tsjekkoslovakia i desember 1938. Denne versjonen ble satt opp ved Kirov-teateret i 1940, men også her klaget danserne over at musikken var for svak. «Dere vil ha trommer, ikke musikk» skal Prokofjev ha sagt, men lot seg overtale til å sitte på scenen og høre musikken derfra. Han måtte innrømme at de svake partiene var for vanskelige å høre, og skrev en ny versjon som var ferdig i 1946. Denne siste versjonen ble urframført på Bolsjoj-teateret 22. desember. Den ble en umiddelbar suksess og mange mente dette var den beste produksjonen ved teateret noensinne.

Balletten ble skrevet i en turbulent tid i Sovjetunionen. I Moskvaprosessene (1936-38) kvittet Stalin seg med sine hovedmotstandere fra maktkampen i 1920-årene, og samtidig satte han i gang med forfølging og utrenskning av både reelle og innbilte motstandere. Denne perioden er blitt kalt «den store terroren», og særlig utsatt var intellektuelle, partimedlemmer og offiserer, som ble sendt til Gulag-leirene eller henrettet. Samtidig ble kunsten og kunstnerne underlagt streng ideologisk tvang, kalt sovjetisk realisme, og i 1936 ble det opprettet en komité som skulle håndheve denne innskrenkningen av kunstnerisk uttrykksfrihet. Det er nok trygt å hevde at flere av, spesielt de musikalske, endringene i Romeo og Julie ble presset fram av den statlige komiteen.

Prokofjev hadde flyttet tilbake til Moskva og Sovjetunionen i 1936 etter nesten 20 år utenlands. Nå opplevde han at flere i hans boligblokk bare forsvant, selv kunne han ikke forlate landet, og verkene hans ble kraftig sensurert. Det gikk opp for ham at å vende tilbake til hjemlandet var et stort feilgrep. Han søkte tilflukt i blant annet arbeidet med å revidere ballettmusikken til orkestersuiter. To ble skrevet i 1936 (og urframført før selve balletten), og den siste i 1946. Her fikk han formidlet musikken som han hadde ønsket den; lett og lystig.