Kveldens klaverkonsert er gjerne beskrevet som den største som noen gang er skrevet. Nydelige temaer flyter ut av klaviaturet og solist og orkester kjærtegner etter tur de russiskfargede melodilinjene. Konserten er nok godt kjent for mange – den har vært inspirasjon for flere popsanger og ble også brukt som filmmusikk i Brief Encounter fra 1945.

Brahms' andre symfoni er nok det lyseste og mest optimistiske verk fra den modne Brahms' hånd. Symfonien er full av energi og lyrisk overskudd, og ble skrevet mens han var på sommerferie i en liten østerriksk landsby. Den omtales gjerne som hans Pastorale-symfoni og sammenliknes da også med Beethovens sjette.

På denne konserten deler vi ut Trondheim Kommunes Kulturpris for 2021.

Brahms’ Second symphony is The Symphony that flowed freely from Brahms’ pen - unlike the First symphony which took him 21 years to complete. Beethoven’s shadow was always upon his mind - not only the immense wish he had but the heavy obligation Brahms imposed upon himself to write something worthy of being written after Beethoven’s 9th Symphony made Brahms extremely self critical. Nevertheless, this Second symphony almost wrote itself - so spontaneously and freely did the music come to him. This symphony is pure joy, pure contentment - I would even call it Brahms’ “hygge” symphony!

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera siden 2017, og før det første gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea.

Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt, for sin lidenskap og styrke, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. Hun har jobbet med orkestre som Sächsische Staatskapelle Dresden, WDR Sinfonieorchester Köln, Bamberger Symphoniker, Royal Liverpool Philharmonic Orchestra, Minnesota Orchestra, symfoniorkestrene i blant annet Cincinnati, St Louis, Indianapolis, Seattle, Göteborg, Singapore, Tokyo og Toronto, Oslo-Filharmonien, Kungliga Filharmonikerna i Stockholm og Orchestra del Teatro di San Carlo di Napoli. Kommende debuter inkluderer blant annet Concertgebouworkest i Amsterdam, San Francisco Symphony, Rotterdam Philharmonic Orchestra og Danish National Symphony Orchestra.

Hun startet sin musikalske karriere som cellist, og vant i 1994 Den internasjonale Rostropovitsj-konkurransen i en alder av 11 år. I årene som fulgte var hun solist med alle de største orkestrene, som Berliner Philharmoniker, New York og Los Angeles Philharmonic, Boston, Chicago, Bayerischen Rundfunks og London Symphony Orchestras. Hennes EMI-innspillinger er både prisbelønte og bestselgende verden over.

Peter Jablonski er en prisvinnende, internasjonalt anerkjent, svensk pianist. Han signerte med plateselskapet Decca da han var 17, og har i sin karriere opptrådt, samarbeidet og gjort innspillinger med mer enn 150 av verdens ledende orkestre og dirigenter. Han har fått en rekke verk komponert for og dedikert til seg, inkludert Wojciech Kilars klaverkonsert, som han vant Orpheus-prisen for ved verdenspremieren på Warszawas høstfestival.

Jablonski har mottatt en rekke priser for sine innspillinger, inkludert Edison og Grammophone Classical Music Award. Han er mottakeren av Litteris et Artibus-medaljen for sine tjenester til kulturen, gitt til ham av kongen av Sverige, Carl XVI Gustaf. Han er også vinner av den prestisjetunge prisen Årets Svensk i Världen, før ABBA og Astrid Lindgren gjorde det samme.

Høydepunkter i sesongen 2021/22 inkluderer fremføringer av Grażyna Bacewicz' pianokonsert med Kungliga Filharmoniska Orkestern i Stockholm, Radion Sinfoniaorkesteri i Helsinki, og det polske nasjonale radiosymfoniorkester (NOSPR), Sjostakovitsj sin pianokonsert nr. 1 med Tokyo symfoniorkester, en konsertturné i Sverige, og opptredener på konserter i Romania, Polen, Norge, Japan, USA og Sverige.

Vanligvis deler vi ut Trondheim Kommunes Kulturpris under vår tradisjonsrike nyttårskonsert. Denne ble i år avlyst, så nå er det med stor glede at vi kan dele ut denne prisen på kveldens konsert.

Kulturprisen gis til enkeltpersoner, institusjoner eller organisasjoner som har utmerket seg ved fremragende innsats innen kultursektoren og prisen går til to kandidater. Den ene prisen tildeles en representant fra det profesjonelle kunst- og kulturområdet, og den andre prisen tildeles en fra fritidskulturlivet.

Mikhail Glinka anses som den moderne russiske musikkens far. Hans nasjonalromantiske komposisjonsstil inspirert av de store nasjonale epos og med tema fra folkemusikken hadde stor innflytelse på de som kom etter; Rimskij-Korsakov, Mussorgskij, Tsjaikovskij og Stravinskij. Glinka var oppvokst i en velstående familie, men forlot livet som statlig ansatt byråkrat til fordel for musikken, og dro til Italia og Berlin for å studere. Da han kom tilbake til Russland i 1834 gjenoppdaget han sin russiske arv gjennom verker av Alexander Pusjkin og Nikolai Gogol. Hans første store verk, operaen Tsarens liv (1836), gjorde bruk av russiske og polske folkemelodier og ble umiddelbart en publikumssuksess. Direktøren ved det keiserlige teateret i St. Petersburg kontaktet Glinka med ideen om en opera basert på historien om Ruslan og Ludmila fra Pusjkins epos. Diktet forteller om Ludmila som røves av en ond trollmann, og hennes tre friere drar ut for å redde henne. På veien møter de hekser, fortrollede slott og magiske sverd, og Ruslan er den som til slutt redder henne ved hjelp av en magisk ring. Operaen ble ingen publikumssuksess, historien var for haltende (Pusjkin som skulle være librettist hadde mistet livet i en duell før samarbeidet hadde begynt, og flere var innom som librettister, til og med Glinka selv) og operaen ble tatt ut av opera-repertoaret i 1848. I ettertid anses operaen derimot som et mye større musikalsk verk enn Tsarens liv.

Ouverturen skal ha vært inspirert av en bryllupsmiddag ved det russiske hoffet, der Glinka satt oppe på et av galleriene og skramlingen av kniver, gafler og tallerkener gjorde et så sterkt inntrykk på ham at han ville forsøke å etterlikne dette i ouverturen. Ouverturen består av to temaer; et drivende og rytmisk, og et lyrisk som kan minne om dansene ved hoffet. Motiv fra det lyriske temaet behandles med de mystiske og magiske elementer fra operaen, og voldsom heltoneskala i brass framkaller den onde trollmannen. Scenen er satt for operaen med denne friske, kompakte og melodiøse ouverturen; den perfekte «curtain-raiser».

Sergej Rachmaninovs første symfoni ble urframført i St. Petersburg i 1897, men framføringen var en katastrofe. Orkesteret hang ikke sammen, dirigenten var grusom (og sannsynligvis også full), og verket ble slaktet av kritikere og publikum. Rachmaninov fikk skrivesperre og gikk inn i en depresjon som skulle vare i to år. Han forsøkte selv å komme seg ut av den uten å lykkes, og i januar 1900 begynte han i terapi hos Dr. Nikolai Dahl med daglige besøk. Dahl var spesialist i indremedisin, hadde studert hypnose, og var i tillegg en utmerket bratsjist og cellist med egen strykekvartett, og denne kombinasjonen av fornuftige, forståelsesfulle samtaler og hypnose skulle vise seg å gi effekt. I april dro Rachmaninov først til Krim og så til Italia og da han returnerte til Russland noen måneder seinere var dokumentmappen full av nye komposisjoner og skisser, blant annet til hans andre pianokonsert. Han skrev ferdig andre og tredje sats til framførelse under en veldedighetskonsert i desember, og i løpet av sommeren 1901 skrev han ferdig konserten der tittelbladet bærer dedikasjonen À Monsieur N. Dahl. Hans pianokonsert nr. 2 ble urframført i Moskva 9. november med ham selv som solist og søskenbarnet Alexander Siloti som dirigent. Konserten fikk en nærmest ekstatisk mottakelse og Rachmaninov hadde fått sitt definitive comeback.

Dette virtuose verket åpner med en serie akkorder som ringer som kirkeklokker i stigende intensitet i solo klaver før strykerne kommer inn, og tema etter tema smyger seg ut av klaveret og de ulike instrumentgruppene i orkesteret i en sammenvevd malstrøm mot solistens avsluttende kadens. Det er verdt å merke seg pianistens rolle som akkompagnerende og i større grad en del av ensemblet enn en solist som ruver i forgrunnen. Slik er det også i andre sats der klaveret akkompagnerer først fløyte, så klarinett. Gjennom hele satsen behandles forholdet mellom pianist og orkester med delikat balanse, og denne satsen gir oss også det melodiske temaet som har inspirert så mange. I siste sats’ briljante finale dominerer den pulserende rytmen i første tema før det nydelige andretemaet i bratsj og solo obo dukker opp. Disse to temaene kjemper om oppmerksomheten gjennom satsen før det rapsodiske førstetemaet avslutter hele konserten med bravur.

Flere av de melodiske temaene har blitt brukt i ulike sammenhenger i ettertid, i William Dieterles September Affair (1950), Clint Eastwoods Hereafter (2010), i Frank Sinatras Full Moon and Empty Arms (1945), og ikke minst i David Leans Brief Encounter (1945) og Erik Carmens All by Myself (1975).

Johannes Brahms brukte nesten 20 år på å skrive sin første symfoni. «Du aner ikke hvordan det er for en komponist å høre fottrinnene til en gigant bak seg», skal han ha sagt til en venn. Giganten var selvsagt Beethoven, og Brahms hadde tvilt på om han noen gang ville kunne skrive et orkesterverk som kunne måle seg med Beethovens ni. I 1873 skrev han sitt første orkesterverk på nesten 15 år, Variasjoner over et tema av Haydn, og tre år senere var hans første symfoni ferdig. Denne ble en umiddelbar suksess og ble hyllet som den største symfonien de siste 50 år, siden Beethovens niende. Nå var det som om den kreative orkesterproppen var løsnet, og Brahms visste nå at han kunne få det til. Symfoni nr. 2 var ferdig før det var gått ett år.

Brahms tilbrakte sommeren 1877 i Pörtschach ved Worthersee i Østerrike og på bare fire måneder var hans andre symfoni ferdig. Urframføringen fant sted 30. desember 1877 med Hans Richter og Wienerfilharmonikerne. En av hans venner sa «livskraft og glede bobler opp over alt, og dype følelser og sjarme er følgesvenner – slik musikk kan bare bli komponert på landet, midt i naturen». Den første symfonien var episk, mens den andre er ren idyll, og publikum elsket den.

Symfonien åpner med tre toner i lav stryk som utgjør fundamentet både i åpningssatsen og i resten av verket. Ut av disse tre tonene spinnes en pastoral melodi, først i horn, så i treblås og til slutt stryk, som blir avbrutt av pauker og messing; selv om symfonien omtales som «solfylt» er melankolikeren Brahms aldri langt unna, og det er da også de mørkere passasjene i denne symfonien som gir den dybde og karakter. Et vakkert andretema i celli, som minner om hans egen berømte Wiegenlied, entrer scenen. Disse melodiøse temaene boltrer seg utover i satsen, understøttet av de tre tonene fra åpningstakten.

Andre sats er som hjertet i symfonien – igjen spiller celli et vemodig tema, som en arioso fra operalitteraturen, med et kontrasterende synkopert lettere tema i treblås. Tredje sats fungerer nesten som et intermezzo og er Brahms på sitt aller letteste, mens finalen åpner med dempet forventning som til slutt ender i en frydefull musikalsk eksplosjon. Den siste satsen ble så godt mottatt på premieren at den måtte spilles på nytt.