Kjøp billett
Velkommen til finale i Prinsesse Astrid internasjonale musikkpris 2021! Opplev tre internasjonale fiolintalenter på scenen i Olavshallen.
  • 18 nov. 2021
    Kl 19:30
Klassisk symfoni
Varighet 2,5 timer inkludert pause.
Konserten inngår i
  • Plukk & miks
Velkommen til finale i Prinsesse Astrid internasjonale musikkpris 2021! Opplev tre internasjonale fiolintalenter på scenen i Olavshallen.
  • Dirigent

    Gregor Bühl

  • Tyskland / Polen

    Marie Helling (16)

  • USA

    Karen Su (23)

  • Japan

    Yukari Ohno (26)

  • Konsertmester
    Daniel Turcina

Program

  • Marie Helling
    Franz Waxman (1906-1967): Carmen Fantasie (1946)
    Jean Sibelius (1865-1957): Fiolinkonsert i d-moll, op. 43 (1904/-05)
    - 1. sats Allegro moderato
  • Karen Su
    Jean Sibelius: Fiolinkonsert i d-moll, op. 43
    - 2. sats Adagio di molto
    - 3. sats Allegro, ma non tanto
    Sergei Prokofjev (1891-1953): Fiolinkonsert nr. 2 i g-moll, op. 63 (1935)
    - 1. sats Allegro moderato

    PAUSE
  • Yukari Ohno
    Sergei Prokofjev: Fiolinkonsert nr. 2 i g-moll, op. 63
    - 3. sats Allegro ben marcato
    Johannes Brahms (1833-1897): Fiolinkonsert i D-dur, op. 77 (1879)
    - 2. sats Adagio
    - 3. sats Allegro giocoso, ma non troppo vivace

Om finalen

Hvert annet år bringer Prinsesse Astrid internasjonale musikkpris det ypperste fra verdens klassiske musikkliv til Norge og Trondheim. TSO er arrangør og vertskap. I år avholdes konkurransen for 21. gang, og fiolinister under 31 år fra hele verden er inviterte til å delta. De tre beste kandidatene er nå annonsert, og skal spille med Trondheim Symfoniorkester & Opera på kveldens finalekonsert i Olavshallen, som også strømmes direkte til et internasjonalt publikum.

Les mer om konkurransen, prisene og juryen her.

Marie Helling

Marie Helling (2005) er oppvokst i en musikerfamilie av polsk og finsk opphav. Hun begynte å spille fiolin da hun var 5 år.

Nå studerer hun med Prof. Albrecht Laurent Breuninger ved Music University Karlsruhe.

Marie har vunnet en rekke priser i nasjonale og internasjonale konkurranser, som tyske “Jugend musiziert”, “Lvivskij Virtuoz” internasjonale konkurranse, “Leonid Kogan”, “Szymon Goldberg”, “Karel Kunc” kammermusikkonkurranse, “Euroasia” internasjonale konkurranse, og “Grand Prize Virtuoso Berlin” internasjonale konkurranse.

Nylig ble hun belønnet med WDR 3 Classical Prize.

Denne sesongen har Marie spilt ved den internasjonale “Arppegione” – Morgensdagens stjerner-festivalen i Østerrike, den tyske ungdomsfestivalen “Musik ohne Grenzen”, samt konsertseriene “KSK Pro Arte – Young Art in the Gallery” og “Young Musical Elite”.

I 2019 debuterte hun som solist med Göppingen Youth Symphony Orchestra i rådhuset i Göppingen og spilte med orkesteret på en turne i Spania.

Som stipendholder hos “Deutsche Stiftung Musikleben” spiller Marie Helling på en Camillo Camilli fiolin (1731) som hun låner fra musikkinstrumentfondet hos the Federal Republic of Germany.

Karen Su

Karen Su (1998) har vunnet Lipizer internasjonale fiolinkonkurranse, var solist på Gergiev-festivalen og er for tiden Artist in Residence i det prestisjetunge Queen Elisabeth Music Chapel i Brussel.

Hun er født i Los Angeles (USA) inn i en musikerfamilie, der både faren og storesøsteren også er fiolinister, og Karen begynte å spille fiolin da hun var 4 hos sin far, Elmer Su. Ikke lenge etterpå begynte hun studiene hos Vesna Gruppman, og fortsatte senere å studere hos Igor Gruppman. Da hun var 15, flyttet Karen til Nederland for å fullføre studiene, og hun tok sin Mastereksamen da hun var 21.

Karen har vært solist med orkestre i Nord-Amerika, Europa, og Asia. Hun er jevnlig invitert til å spille med Maestro Roberto Beltran-Zavala, som hun har opptrådt i prestisjefulle konserthus i Mexico sammen med. I 2019 spilte Karen den europeiske urfremføringen av Florence Prices gjenoppdagede 2. fiolinkonsert med Maestro Conrad van Alphen.

Karen er i søkelyset hos mange stipend- og tilskuddsprogrammer. Hun er tildelt the Hartman Award, Prins Bernhard Funds Award, Belgian American Educational Foundation Award, og var også aktuell for the Borletti Buitoni Trust Award.

I tillegg til solospill er Karen en aktiv og ivrig kammermusiker, og jobber med musikere som Augustin Dumay, Gary Hoffman, Jean-Claude Vanden Eynden, og Lorenzo Gatto.

Yukari Ohno

Yukari Ohno (1995) begynte å spille fiolin da hun var 2 år. Hun har vunnet priser i internasjonale konkurranser, inkludert Valsesia Musica i Italia, Vasco Abadijev i Bulgaria, International Queen Sharlotte Violin Competition i Tyskland, International Competition for Young Violinists in Honor of Karol Lipinski and Hendryk Wienlawski i Polen, i tillegg til nasjonale konkurranser i Japan.

Hun har vært solist med flere orkestre i Japan. I Wien har hun vært solist og spilt kammerkonserter i Wiener Muisikverein, Stephansdom, Muth og Mozarthaus.

Hun gikk ut fra Toho Gakuen Music High School i Tokyo med toppkarakterer, og hun har fullført Solist Diplome Course ved Toho Gakuen College Music Department under professor Akiko Tatsumi. Nå studerer hun ved Music and Arts University i Wien under professor Boris Kuschnir.

Franz Waxman (1906-67)

Waxmans virtuose fantasi over temaer fra Bizets opera ble skrevet på oppfordring fra Jascha Heifetz, som ønsket et virtuost stykke han kunne briljere med i datidens populære radioprogram The Bell Telephone Hour. Premieren i september 1946 ble en så stor suksess at fantasien ble et fast innslag på hans oppvisningsturneer verden rundt. Heifetz spilte den inn på plate i november samme år, og den har aldri gått ut av produksjon. I fantasien har Waxman lydhørt fulgt Bizets karakteristiske musikalske stil; hans melodiske fantasi, hans sans for rytmisk pregnans og hans spennende harmonikk, inspirert av spanske danser og folkemelodier. Vi kjenner igjen Habaneraen, Seguidillaen, Toreadorsangen, Blomsterarien og andre fra denne populære operaen som for første gang beskjeftiget seg med hverdagslige personer og hendelser med en til da usett troverdighet, og med emner som erotikk og sjalusi som overrasket. Franz Waxman er mest kjent som filmkomponist hos Universal Pictures på 1930-tallet og senere for Metro-Goldwyn-Mayer og Warner Brothers. Han skrev musikk til et hundretalls filmer.

Jean Sibelius (1865-1957)

Sibelius fiolinkonsert fra 1904 er en av musikklitteraturens betydeligste og mest spilte. Den hører til topp ti på alle internasjonale fiolinisters repertoar. Fiolinen var jo Sibelius eget instrument, og rollen som fiolinsolist ble i blodet selv om interessen for selv å komponere tok overhånd. Med dette romantiske, dramatiske og virtuose verket, fornyet komponisten en sjanger som syntes å være utdøende. Også fiolinkonserten kjennetegnes av den mørke og egenartede orkesterklangen som går igjen i hans symfonier. Fiolinstemmen er briljant med lange melodiske linjer og mange sangbare temaer. Solisten dominerer både teknisk og musikalsk med halsbrekkende løp, og orkesterpartiene er symfonisk anlagt. Det er spenningen mellom fiolinisten Sibelius og symfonikeren Sibelius som skaper verkets enestående dynamikk og originalitet. Orkesteret tar større plass enn det gjør i en tradisjonell fiolinkonsert. Her er himmelsk lys og paradisisk ro, men hele tiden med truende farer som følger hvor musikken enn beveger seg. Freden samler seg i den poetiske andre satsen. Finalen har blitt kalt en polonese for isbjørner, og er en rondo med to temaer. Det første presenteres av fiolinen og det andre av orkesteret. Musik­ken er meget virtuos. Sibelius betegnet selv finalen som "en danse makabre i den finske ødemarken".

Etter premieren i Helsingfors i februar 1904 trakk Sibelius konserten tilbake, og reviderte det han kalte ‘’min hemmelige, store sorg’’. Den var for utvendig i sin virtuositet, syntes han. Han gjorde den mindre mørk og mindre bisk i uttrykket. I oktober 1905 var det klart for en ny uroppføring, denne gangen i Berlin, med Richard Strauss som dirigent. Da var solisten Willy Burmeister, som konserten opprinnelig var skrevet til, opptatt. Siden de ikke ville skyve på premieren følte Burmeister seg tilsidesatt, og spilte selv aldri konserten som han hadde spådd en så strålende fremtid. Solist i Berlin var den tyske fiolinprofessor Karel Halir.

Fiolinkon­serten står ganske alene i Sibe­lius' produk­sjon, dels fordi han ikke knytter an til finsk mytologi som han så ofte lot seg inspirere av, dels fordi han tilstre­bet å kombinere en virtuos solostemme med symfoniske krav. Det er blitt en av de fineste og mest oppførte fiolinkonsertene fra 1900-tallet; meget romantisk og inderlig, ømt dramatisk og poetisk og med en vintermørk karakter som er klangbunnen for hele konserten.

Sergej Prokofjev (1891-1953)

Fiolinkonsert nr. 2 i g-moll ble bestilt av den franske fiolinisten Robert Soetans til deres turné i Spania, Portugal og Nord-Afrika i 1935 med premiere i Madrid. I konserten finner vi melodiske, og harmoniske trekk som varsler om det tonespråk som skulle prege balletten "Romeo og Julie", som Prokofjev skrev året etter. Verket har et lavmælt uttrykk, men setter store krav til solistens virtuose egenskaper.

Sergej Prokofjev emigrerte til Vesten etter revolusjonen i 1917. Etter noen vanskelige år i USA bosatte han seg i 1920 i Paris. I motsetning til de fleste andre emigranter overveide han i begynnelsen av 1930-tallet å vende tilbake til Sovjetunionen, tilskyndet av konsertreiser og komposisjonsoppgaver. En av disse oppgavene var ballettmusikken til Romeo og Julie i 1935, en annen omfattet musikk til dramaet Eugen Onegin, bestilt til 100-årsjubileet for Pusjkins fødsel i 1936. Han besluttet seg for å bosette seg permanent i Moskva. Stort sett samtidig startet kampanjen mot formalisme i musikken, en kampanje rettet mot modernisme og vestlig innflytelse.

Prokofjevs andre fiolinkonsert er skrevet i overgangstiden før flyttingen da han reiste mellom Paris og Moskva. Den er skrevet til den franske fiolinist Robert Soetens, som urfremførte den i Madrid i desember 1935. Stilen er mindre eksperimenterende enn i Prokofjevs tidlige verker. Stilendringen mot en større enkelhet er således på vei allerede før han flyttet tilbake. Konserten har en utpreget lyrisk karakter og tilhører den type konserter, hvor solofiolinen stort sett er i fokus hele veien, men med en fargerik instrumentasjon i orkesteret. Den har tre satser, hvorav vi får høre 1. og 3. sats. I første sats har temaet en karakter som minner om en russisk folkevise. Det presenteres først i solofiolinen og ta deretter opp av hele orkestret. Siste sats har tilknytning til spansk folkemusikk med en utpreget dansekarakter akkompagnert av kastanjetter.

Johannes Brahms (1833-97)

Sommeren 1878 begynte Brahms arbeidet med fiolin­konser­ten. Den er tilegnet hans venn, fiolinisten Joseph Joachim som var Brahms' rådgiver under komponerin­gen, og som også skrev kadensen i første sats. Konserten ble urfrem­ført første nyttårsdag 1879 i Gewandhaus i Leipzig. Den ble godt mottatt. Konserten er meget krevende å spille med sine hissige tekniske utfordringer og vanskelige løp. Den gir egentlig ikke solisten noen enerådende virtuos oppgave, bort­sett fra enkelte avsnitt i siste sats. Det er kompo­nistens tiltagen­de melankoli som preger grunnstemningen i konserten. Dette er ytterst konsentrert musikk og likevel så rikt og fint balansert og organisk. Konserten er også harmonisk interessant med mange fine melodiske utflukter.

Det raffinerte adagioet innledes med en av Brahms vakreste melodier, først spilt i obo, akkompagnert av blåserne, og som fiolinen mediterer og reflekterer over. Solisten spiller siden rikt ornamenterte fraser over et diskret behandlet strykeorkester. Det er som om det skulle vært sunget en tekst her. Satsen møtte kritikk fra fiolinvirtuosen Pablo de Sarasate, ‘’som ikke ville stå med fiolinen i hånden mens oboen spilte den eneste sangbare melodien i hele konserten.’’

Det temperamentsfulle allegro giocoso som står over finalens ungarske dans var det Joachim som satte der. Han var selv av ungarsk herkomst og visste hvilket tempo en sigøyner brukte å anvende. Med sitt tilbakevendende dansetema må solisten late som han glemmer de tekniske utfordringene og forrykende dobbeltgrep for å hengi seg til den rene spillegleden. Konserten ble lenge sett på av fiolinister som uspil­lelig. Mens Beethovens fiolinkonsert, som den er sterkt beslektet med, krever en skru­puløs holdning til rytme og timing, er Brahms verk, som Menuhin uttrykker det ”en bløt leirklump som formes til under konsertens løp”. Brahms arbeid med konserten må ha tatt på kreftene. Da han senere ble spurt om han ville gi verden nok en fiolinkonsert svarte han” Ikke under noen omstendighet! Hver dag har nok med sin plage”.

Thomas Ramstad

Om finalen

Hvert annet år bringer Prinsesse Astrid internasjonale musikkpris det ypperste fra verdens klassiske musikkliv til Norge og Trondheim. TSO er arrangør og vertskap. I år avholdes konkurransen for 21. gang, og fiolinister under 31 år fra hele verden er inviterte til å delta. De tre beste kandidatene er nå annonsert, og skal spille med Trondheim Symfoniorkester & Opera på kveldens finalekonsert i Olavshallen, som også strømmes direkte til et internasjonalt publikum.

Les mer om konkurransen, prisene og juryen her.

Marie Helling

Marie Helling (2005) er oppvokst i en musikerfamilie av polsk og finsk opphav. Hun begynte å spille fiolin da hun var 5 år.

Nå studerer hun med Prof. Albrecht Laurent Breuninger ved Music University Karlsruhe.

Marie har vunnet en rekke priser i nasjonale og internasjonale konkurranser, som tyske “Jugend musiziert”, “Lvivskij Virtuoz” internasjonale konkurranse, “Leonid Kogan”, “Szymon Goldberg”, “Karel Kunc” kammermusikkonkurranse, “Euroasia” internasjonale konkurranse, og “Grand Prize Virtuoso Berlin” internasjonale konkurranse.

Nylig ble hun belønnet med WDR 3 Classical Prize.

Denne sesongen har Marie spilt ved den internasjonale “Arppegione” – Morgensdagens stjerner-festivalen i Østerrike, den tyske ungdomsfestivalen “Musik ohne Grenzen”, samt konsertseriene “KSK Pro Arte – Young Art in the Gallery” og “Young Musical Elite”.

I 2019 debuterte hun som solist med Göppingen Youth Symphony Orchestra i rådhuset i Göppingen og spilte med orkesteret på en turne i Spania.

Som stipendholder hos “Deutsche Stiftung Musikleben” spiller Marie Helling på en Camillo Camilli fiolin (1731) som hun låner fra musikkinstrumentfondet hos the Federal Republic of Germany.

Karen Su

Karen Su (1998) har vunnet Lipizer internasjonale fiolinkonkurranse, var solist på Gergiev-festivalen og er for tiden Artist in Residence i det prestisjetunge Queen Elisabeth Music Chapel i Brussel.

Hun er født i Los Angeles (USA) inn i en musikerfamilie, der både faren og storesøsteren også er fiolinister, og Karen begynte å spille fiolin da hun var 4 hos sin far, Elmer Su. Ikke lenge etterpå begynte hun studiene hos Vesna Gruppman, og fortsatte senere å studere hos Igor Gruppman. Da hun var 15, flyttet Karen til Nederland for å fullføre studiene, og hun tok sin Mastereksamen da hun var 21.

Karen har vært solist med orkestre i Nord-Amerika, Europa, og Asia. Hun er jevnlig invitert til å spille med Maestro Roberto Beltran-Zavala, som hun har opptrådt i prestisjefulle konserthus i Mexico sammen med. I 2019 spilte Karen den europeiske urfremføringen av Florence Prices gjenoppdagede 2. fiolinkonsert med Maestro Conrad van Alphen.

Karen er i søkelyset hos mange stipend- og tilskuddsprogrammer. Hun er tildelt the Hartman Award, Prins Bernhard Funds Award, Belgian American Educational Foundation Award, og var også aktuell for the Borletti Buitoni Trust Award.

I tillegg til solospill er Karen en aktiv og ivrig kammermusiker, og jobber med musikere som Augustin Dumay, Gary Hoffman, Jean-Claude Vanden Eynden, og Lorenzo Gatto.

Yukari Ohno

Yukari Ohno (1995) begynte å spille fiolin da hun var 2 år. Hun har vunnet priser i internasjonale konkurranser, inkludert Valsesia Musica i Italia, Vasco Abadijev i Bulgaria, International Queen Sharlotte Violin Competition i Tyskland, International Competition for Young Violinists in Honor of Karol Lipinski and Hendryk Wienlawski i Polen, i tillegg til nasjonale konkurranser i Japan.

Hun har vært solist med flere orkestre i Japan. I Wien har hun vært solist og spilt kammerkonserter i Wiener Muisikverein, Stephansdom, Muth og Mozarthaus.

Hun gikk ut fra Toho Gakuen Music High School i Tokyo med toppkarakterer, og hun har fullført Solist Diplome Course ved Toho Gakuen College Music Department under professor Akiko Tatsumi. Nå studerer hun ved Music and Arts University i Wien under professor Boris Kuschnir.

Franz Waxman (1906-67)

Waxmans virtuose fantasi over temaer fra Bizets opera ble skrevet på oppfordring fra Jascha Heifetz, som ønsket et virtuost stykke han kunne briljere med i datidens populære radioprogram The Bell Telephone Hour. Premieren i september 1946 ble en så stor suksess at fantasien ble et fast innslag på hans oppvisningsturneer verden rundt. Heifetz spilte den inn på plate i november samme år, og den har aldri gått ut av produksjon. I fantasien har Waxman lydhørt fulgt Bizets karakteristiske musikalske stil; hans melodiske fantasi, hans sans for rytmisk pregnans og hans spennende harmonikk, inspirert av spanske danser og folkemelodier. Vi kjenner igjen Habaneraen, Seguidillaen, Toreadorsangen, Blomsterarien og andre fra denne populære operaen som for første gang beskjeftiget seg med hverdagslige personer og hendelser med en til da usett troverdighet, og med emner som erotikk og sjalusi som overrasket. Franz Waxman er mest kjent som filmkomponist hos Universal Pictures på 1930-tallet og senere for Metro-Goldwyn-Mayer og Warner Brothers. Han skrev musikk til et hundretalls filmer.

Jean Sibelius (1865-1957)

Sibelius fiolinkonsert fra 1904 er en av musikklitteraturens betydeligste og mest spilte. Den hører til topp ti på alle internasjonale fiolinisters repertoar. Fiolinen var jo Sibelius eget instrument, og rollen som fiolinsolist ble i blodet selv om interessen for selv å komponere tok overhånd. Med dette romantiske, dramatiske og virtuose verket, fornyet komponisten en sjanger som syntes å være utdøende. Også fiolinkonserten kjennetegnes av den mørke og egenartede orkesterklangen som går igjen i hans symfonier. Fiolinstemmen er briljant med lange melodiske linjer og mange sangbare temaer. Solisten dominerer både teknisk og musikalsk med halsbrekkende løp, og orkesterpartiene er symfonisk anlagt. Det er spenningen mellom fiolinisten Sibelius og symfonikeren Sibelius som skaper verkets enestående dynamikk og originalitet. Orkesteret tar større plass enn det gjør i en tradisjonell fiolinkonsert. Her er himmelsk lys og paradisisk ro, men hele tiden med truende farer som følger hvor musikken enn beveger seg. Freden samler seg i den poetiske andre satsen. Finalen har blitt kalt en polonese for isbjørner, og er en rondo med to temaer. Det første presenteres av fiolinen og det andre av orkesteret. Musik­ken er meget virtuos. Sibelius betegnet selv finalen som "en danse makabre i den finske ødemarken".

Etter premieren i Helsingfors i februar 1904 trakk Sibelius konserten tilbake, og reviderte det han kalte ‘’min hemmelige, store sorg’’. Den var for utvendig i sin virtuositet, syntes han. Han gjorde den mindre mørk og mindre bisk i uttrykket. I oktober 1905 var det klart for en ny uroppføring, denne gangen i Berlin, med Richard Strauss som dirigent. Da var solisten Willy Burmeister, som konserten opprinnelig var skrevet til, opptatt. Siden de ikke ville skyve på premieren følte Burmeister seg tilsidesatt, og spilte selv aldri konserten som han hadde spådd en så strålende fremtid. Solist i Berlin var den tyske fiolinprofessor Karel Halir.

Fiolinkon­serten står ganske alene i Sibe­lius' produk­sjon, dels fordi han ikke knytter an til finsk mytologi som han så ofte lot seg inspirere av, dels fordi han tilstre­bet å kombinere en virtuos solostemme med symfoniske krav. Det er blitt en av de fineste og mest oppførte fiolinkonsertene fra 1900-tallet; meget romantisk og inderlig, ømt dramatisk og poetisk og med en vintermørk karakter som er klangbunnen for hele konserten.

Sergej Prokofjev (1891-1953)

Fiolinkonsert nr. 2 i g-moll ble bestilt av den franske fiolinisten Robert Soetans til deres turné i Spania, Portugal og Nord-Afrika i 1935 med premiere i Madrid. I konserten finner vi melodiske, og harmoniske trekk som varsler om det tonespråk som skulle prege balletten "Romeo og Julie", som Prokofjev skrev året etter. Verket har et lavmælt uttrykk, men setter store krav til solistens virtuose egenskaper.

Sergej Prokofjev emigrerte til Vesten etter revolusjonen i 1917. Etter noen vanskelige år i USA bosatte han seg i 1920 i Paris. I motsetning til de fleste andre emigranter overveide han i begynnelsen av 1930-tallet å vende tilbake til Sovjetunionen, tilskyndet av konsertreiser og komposisjonsoppgaver. En av disse oppgavene var ballettmusikken til Romeo og Julie i 1935, en annen omfattet musikk til dramaet Eugen Onegin, bestilt til 100-årsjubileet for Pusjkins fødsel i 1936. Han besluttet seg for å bosette seg permanent i Moskva. Stort sett samtidig startet kampanjen mot formalisme i musikken, en kampanje rettet mot modernisme og vestlig innflytelse.

Prokofjevs andre fiolinkonsert er skrevet i overgangstiden før flyttingen da han reiste mellom Paris og Moskva. Den er skrevet til den franske fiolinist Robert Soetens, som urfremførte den i Madrid i desember 1935. Stilen er mindre eksperimenterende enn i Prokofjevs tidlige verker. Stilendringen mot en større enkelhet er således på vei allerede før han flyttet tilbake. Konserten har en utpreget lyrisk karakter og tilhører den type konserter, hvor solofiolinen stort sett er i fokus hele veien, men med en fargerik instrumentasjon i orkesteret. Den har tre satser, hvorav vi får høre 1. og 3. sats. I første sats har temaet en karakter som minner om en russisk folkevise. Det presenteres først i solofiolinen og ta deretter opp av hele orkestret. Siste sats har tilknytning til spansk folkemusikk med en utpreget dansekarakter akkompagnert av kastanjetter.

Johannes Brahms (1833-97)

Sommeren 1878 begynte Brahms arbeidet med fiolin­konser­ten. Den er tilegnet hans venn, fiolinisten Joseph Joachim som var Brahms' rådgiver under komponerin­gen, og som også skrev kadensen i første sats. Konserten ble urfrem­ført første nyttårsdag 1879 i Gewandhaus i Leipzig. Den ble godt mottatt. Konserten er meget krevende å spille med sine hissige tekniske utfordringer og vanskelige løp. Den gir egentlig ikke solisten noen enerådende virtuos oppgave, bort­sett fra enkelte avsnitt i siste sats. Det er kompo­nistens tiltagen­de melankoli som preger grunnstemningen i konserten. Dette er ytterst konsentrert musikk og likevel så rikt og fint balansert og organisk. Konserten er også harmonisk interessant med mange fine melodiske utflukter.

Det raffinerte adagioet innledes med en av Brahms vakreste melodier, først spilt i obo, akkompagnert av blåserne, og som fiolinen mediterer og reflekterer over. Solisten spiller siden rikt ornamenterte fraser over et diskret behandlet strykeorkester. Det er som om det skulle vært sunget en tekst her. Satsen møtte kritikk fra fiolinvirtuosen Pablo de Sarasate, ‘’som ikke ville stå med fiolinen i hånden mens oboen spilte den eneste sangbare melodien i hele konserten.’’

Det temperamentsfulle allegro giocoso som står over finalens ungarske dans var det Joachim som satte der. Han var selv av ungarsk herkomst og visste hvilket tempo en sigøyner brukte å anvende. Med sitt tilbakevendende dansetema må solisten late som han glemmer de tekniske utfordringene og forrykende dobbeltgrep for å hengi seg til den rene spillegleden. Konserten ble lenge sett på av fiolinister som uspil­lelig. Mens Beethovens fiolinkonsert, som den er sterkt beslektet med, krever en skru­puløs holdning til rytme og timing, er Brahms verk, som Menuhin uttrykker det ”en bløt leirklump som formes til under konsertens løp”. Brahms arbeid med konserten må ha tatt på kreftene. Da han senere ble spurt om han ville gi verden nok en fiolinkonsert svarte han” Ikke under noen omstendighet! Hver dag har nok med sin plage”.

Thomas Ramstad