I de 24 variasjonene over trollmannen Paganinis fenomenale tema, Capriccio nr. 24 i a-moll for solofiolin finner vi det pianistiske mesterskapet, den klanglige elegansen og den kompositoriske fantasien hos Rachmaninov. Vi møter en sterkt personlig klaverkunstner med en overlegen teknikk. Rapsodien er preget av stor idérik-dom og en virtuos klaversats, som også er dypt jordnær med sin russiske aksent. Selv om verket er skrevet i det 20. århundre hører det til i 1800-tallets tradisjon. Litt av en utfordring for den begavede russiske pianisten Lukas Geniušas når han lar fingrene danse over tangentene i Rachmaninovs «crowd-pleaser» av en klaverkonsert med sin russiske eleganse.

Brahms trengte et langt tilløp før han ga seg i kast med de symfoniske formene. Hans grenseløse beundring for Beethoven gjorde at han vegret seg. Men når symfonien kom i 1876 var det et modent mesterverk. I finalen setter Brahms inn med en flott melodi i lysende C-dur, som ligger så tett opp til An die Freude-hymnen i Beethovens niende, at den skaffet Brahms’ første symfoni tilnavnet Beethovens 10.
Et navn den fortjener, ikke bare på grunn av forbildets åndelige tilstedeværelse, men også fordi den evner å føre den symfoniske tradisjonen etter Beethoven videre som bare Brahms kunne.

Rafael Payare
Dette er første gang Rafael Payare gjester TSO. Han vant den prestisjefylte Malkokonkurransen for dirigenter i København i 2012, og har siden arbeidet med en rekke fremstående orkestre som Göteborgs Symfoniker og de filharmoniske orkestrene i Stockholm, Rotterdam og Los Angeles. De siste par månedene har Payare fått noen ekstra fine fjær i hatten: Han har debutert med London Symfonikerne og i januar holdt han tre konserter med Wiener Filharmonikerne. Fra sesongen 2014/2015 er han sjefdirigent for Ulster Orchestra med sete i Belfast. Framover venter engasjement med City of Birmingham Symphony samt filharmonikerne i Oslo og München.
Rafael Payare kommer fra den enestående El Sistema-bevegelsen i Venezuela, som startet i 1975 i den hensikt å benytte musikk som verktøy for å hjelpe barn i utsatte og fattige miljøer og gi dem muligheter til å utvikle seg. Han begynte å studere direksjon i 2004 med grunnleggeren José Antonio Abreu, og arbeidet med Simón Bolívar-orkesteret i Caracas og på deres turné til Canada i 2009. Payare var Gustavo Dudamels assistent under konsertoppførelsen av Figaros bryllup med Los Angeles Philharmonic. Daniel Barenboim ba personlig Payare om å assistere ham ved oppføringen av Wagners Siegfried ved Berlin Staatsoper i 2012.

Lukas Geniušas
Det store gjennombruddet for den unge russiske pianisten Lukas Geniušas kom etter seieren i den internasjonale Chopin-pianistkonkurransen i 2010. I de siste par årene har han gitt et hundretalls konserter i hjemlandet og utenlands. Lukas Geniušas er født i Moskva i 1990. Som ung solist begynte russisk presse å omtale ham som en sjeldent talent. Selv sier han at han ikke frir til publikum med billige virtuose effekter. Han er i det hele tatt kritisk til forvandlingen av klassisk musikk til show business: - For meg er musikk livets daglige åndedrett. Den er et levesett og et bakteppe som ledsager meg selv i søvnen. Den er en uavbrutt utvikling, som han sier til Radio Russlands Stemme. Han er født inn i en familie av kjente musikere, og hans bestemor, Vera Gornostaeva, som var en fremtredende professor ved Moskva-konservatoriet, ble hans første mentor.
Fra 12 års alder begynte Lukas å delta i internasjonale konkurranser. Det ble et knippe andre andrepriser i konkurranser som Gina Bachauer Youth Piano Competition i Salt Lake City i 2005, Scottish International Piano Competition i 2007, The Piano Competition i San Marino Italia, International Piano Competition "Musica della Val Tidone" I Italia i 2009 før han gikk helt til topps i Chopin International Piano Competition i Warszawa 2010. Lukas har vært solist med BBC Scottish Symphony, Kremerata Baltica, Katowice Radioorkester og Warszawa Filharmoniske, og han har samarbeidet med fremragende dirigenter som Andrey Boreyko, Dmitry Sitkovetsky, Antoni Wit og Dmitry. Han har holdt konserter i Brasil, Canada og Japan,USA, Italia, Frankrike og Sveits, og vært på europaturné med Kremerata Baltica og Gidon Kremer. Unge Lukas Geniušas har et omfattende repertoar som spenner fra barokk til verk av moderne komponister. Lukas Geniušas mottar støtte fra Mstislav Rostropovich Foundation.

L.v. Beethoven (1770-1827) Egmont ouverture
”De vil fra Breitkopf & Härtel i Leipzig i nær fremtid motta musikken til Egmont, denne herlige Egmont, som jeg har satt musikk til med samme varme og brennende interesse som jeg har lest den. Jeg vil meget gjerne høre Deres mening om musikken.” Ja, slik skrev Beethoven til Goethe i april 1811. Og i et brev til forleggeren Gottfried Härtel skriver Beethoven at han avstår fra honorar fordi denne musikken er komponert utelukkende av kjærlighet til dikteren. Musikken til Goethes drama ble skrevet på bestilling fra Hofburg Theater i Wien. Ouverturen går i f-moll, den lidenskapelige og tragiske tonearten Beethoven også bruker i sin sonate appassionata, men går ut i en strålende dur-fanfare i hele orkesteret. Skjebnen har villet det slik at Beethovens forskjellige teaterkomposisjoner er blitt revet løs fra sitt utgangspunkt, og at det nesten bare er ouver­turene som spilles. Andre eksempler er Corolian og Athens ruiner. Som Beethovens opera Fidelio, er Egmont historien om heltedåd stilt overfor urettferdighet og undertrykkelse. Handlingen er hentet fra den flamske frihetskampen på midten av 1500-tallet. Nederlandenes folk var underlagt spansk herredømme, og makten ble utøvet av den tyranniske hertugen av Alba som brukte alle inkvisisjonens ubarmhjertige midler. Helten er greven av Egmont, en flamsk general og statsmann som Goethe med en god del dikterisk frihet fremstiller som en frihetskjemper. Egmont talte det spanske herredøm­me midt imot, falt for Albas list og døde som martyr. Et sterkt innlegg i tidens lidenskapelige debatt om demokrati, frihet og likhet.

Sergej Rachmaninov (1873-1943) Rapsodi over et tema av Paganini, op 43
Han er en typisk eksponent for den vestlig orienterte, romantiske russiske musikken. Han var samtidig med sangeren Sjaljapin, komponisten Skrjabin, forfatteren Gorkij og politikeren Lenin, men komponisten tok ingen særlig notis av samtidens kulturelle, politiske og sosiale realiteter. Med revolusjonen i 1917 måtte familien Rachmaninov forlate sitt gods, først til Stockholm og København, deretter til Sveits for til slutt å ende opp i Amerika. Sergeij kom aldri over sin lengsel tilbake til det gamle Russland, og ble med årene i USA en ensom og desillusj­onert mann. Etterlatte notater forteller om en kompo­nist som i ukevis kunne vandre hvileløst rundt, plaget av angst, apati og uvilje. Det ble bare seks større verk på de 25 årene han bodde i Amerika, og mest kjent er Rapsodi over et tema av Paganini fra 1934, uroppført samme år i Baltimore med Philadelphia Orchestra under Leopold Stokowskis ledelse og med Rach­maninov selv som solist.
I de 24 variasjonene over Paganinis fenomenale tema fra Capriccio nr. 24 i a-moll for solofiolin, som hadde utfordret så mange komponister til transkripsjoner og variasjoner, blant dem Brahms og Liszt, finner Rachmaninov tilbake til sin skapende potens. Paganini-rapsodien er som helhet en kaleidoskopisk reise med like deler virtuos klaverakrobatikk og blendende orkestrale effekter. Sammenlignet med hans klaverkonserter er rapsodien langt mer kammermusikalsk, og klaveret blir i flere av variasjonene benyttet som et orkesterinstrument. Først en introduksjon, temaet og så de 24 variasjonene. Men det er først etter den første variasjonen at vi hører temaet helt tydelig. Senere variasjoner behandler temaet mer fritt. I den syvende variasjonen dukker det opp en blindpassasjer. Komponisten var besatt av det såkalte Dies irae-temaet, som er en melodistump fra gregorianske kirkesang. Dies irae betyr Vredenes dag, er et dødsmotiv som stikker hodet opp som en alvorlig påminnelse i den musikalske leken. Melodien inngår i flere av variasjonene, bl.a. den store kulminasjonen før verket slutter. Den langsomme variasjonen, nr. 18, er et av verkets helt store øyeblikk, og har vært elsket av publikum siden premieren. Rachmaninov var selv klar over at han hadde skrevet en hit, og sa spøkefullt at "denne satsen er tilegnet min agent."
I Paganinivariasjonene finner vi det pianistiske mesterskapet, den klanglige elegansen og den kompositoriske fantasien. Vi møter en sterkt person­lig klaverkunstner med en overlegen teknikk Rapsodien er preget av stor idérik­dom og en virtuos klaversats, som også er dypt jordnær med sin russiske aksent. Selv om verket er skrevet i det 20.århundre hører det til i 1800-tallets tradisjon av romantisk virtuositet.

Johannes Brahms (1833-1897) Symfoni nr. 1, c-moll, op 68
Un poco sostenuto. Allegro - Andante sostenuto - Un poco allegretto e grazioso - Adagio. Allegro non troppo, ma con brio

Han var en selvkritisk herre. Og det var ikke fordi han var opptatt av publikums reaksjoner. Brahms hadde hele sitt liv lite til overs for hva folk mente om hans musikk. Det var sin egen integritet som kunstner han hadde respekt for og ville beskytte. Selvkritikken var derfor i god behold da Brahms bestemte seg for å følge i Beethovens symfoniske fot­spor. "En symfoni spøker man ikke med i våre dager”, sa Brahms om en sjanger som i hans bevissthet hadde fått mytiske proporsjoner, med Beethovens slagskygge hvilende tungt over seg.
Den første symfonien i c-moll var et resultat av en lang pro­sess. De første skissene har sine røtter i 1853 da Robert Schumann i en berømt og entusiastisk artikkel om Brahms karakteriserer hans klaversonater som "tilslørte symfonier." Når skulle Brahms gi seg i kast med symfoniformen? Det var først i 1874 at han for alvor begynte å gi verket dets endelige form. Tonearten c-moll virker i denne sammenheng nærmest demonstrativ. For det er i denne at en rekke av Beethovens største verker er skrevet, bl.a. Skjebnesymfonien.

Under et opphold i Rügen ved Øster­sjøen sommeren 1876 kunne han endelig sette dobbelstrek. I november samme år ble sym­fonien uroppført i Karlsruhe under ledelse av Otto Dessoff. Mottagelsen var blandet. Mange Brahms-elskere ser på den som komponistens fineste, men også den minst umiddelbare. Fra første sats, som er utsøkt modellert, men sparsom med melodier, bygger Brahms opp en bred symfonisk vei mot finalens storslagne og svepene hovedtema som kroner og fullbyrder verket.
Første satsens massive, langsomme og skjebnetunge innledningen med sine pulserende paukeslag og mørke melodi, viser seg å være den rytmiske vev som bærer det hele fremover. For uansett alle komplekser overfor Beethoven utvikler Brahms det rytmiske aspektet hos Beethoven videre. Beethovens umiddelbare energiske puls blir hos Brahms til noe dypereliggende, flertydig og komplekst. Hans orkestermusikk kan ikke dirigeres ut ifra melodien; man må utgå fra strukturen i verket. Samtiden forteller at når Brahms dirigerte, låt det flytende og ekstatisk.
Mens det er nettopp rytmikken som fikk Arnold Schönberg til å fremholde den eldre kollegaens harmoniske djervhet i sitt berømte essay, var det nettopp den spissfindige rytmiske underfundigheten hos Brahms som fikk filosofen Friedrich Nietzsche til å håne ham som "de utilfredsstilte kvinners foretrukne komponist”. Han gjemmer seg bak alle sine gjennomføringer og alle sine formmessige ting. Hvorfor kommer han ikke frem og sier hva han mener som en mann?” Men det er jo det han gjør i symfoniens finale, riktig nok etter en lang innledning. Da setter Brahms inn med en flott melodi i lysende C-dur, som ligger så tett opp til An die Freude-hymnen i Beethovens niende, at den skaffet Brahms’ første symfoni tilnavnet Beethovens 10ende. Et navn den fortjener, ikke bare på grunn av forbildets åndelige tilstedeværelse, men også fordi den evner å føre den symfoniske tradisjonen etter Beethoven videre som bare Brahms kunne.

Thomas Ramstad