Det blir en storslått avslutning av Orgelfest 2014 med Trondheim Symfoniorkester under ledelse av dirigent Per Kristian Skalstad, domkantor Magne H. Draagen på orgel og Nidarosdomens Guttekor.
TSO og Draagen urfremfører det første bestillingsverket skrevet spesielt for Steinmeyerorgelet etter restaureringen. Det er Nils Henrik Asheims Deep Toccata for orgel og orkester. "I dette korte, massive verket kombinerer jeg orgelets evne til å lage lynnedslag av lyd med orkesterets evne til å male et bilde med stor dybde, i mange lag".
Konsertens hovedverk er Charles-Marie Widors (1844-1937) Symphonie en sol mineur pour orgue et grand orchestre. Widor var en fransk organist og komponist, vel kjent for den brusende toccataen vi finner i Orgelsymfoni nr. 5, som ofte spilles i bryllupsseremonier.
I tillegg vil Nidarosdomens Guttekor fremfører britisk musikk for kor og orgel. Guttekoret ledes av dirigent Bjørn Moe.

Charles-Marie Widor (1844-1937)Symfoni for orgel og orkester, g-moll, op 42
I. Uten betegnelse
II. Andante
III. Final

Charles-Marie Widor er en av de viktigste skikkelsene i den franske symfoniske orgeltradisjonen. Tradisjonen ble innledet på midten av 1800-tallet, og opprinnelsen til tradisjonen ligger egentlig hos én eneste person, skaperen av det franske symfoniske orgel, orgelbyggeren Aristide Cavaillé-Coll (1811-1899). Cavaillé-Coll bidro med en fornyelse av den franske orgeltradisjonen. Hans første orgelbestilling var til St. Denis i Paris, og instrumentet stod ferdig i 1839. Orgelet i St. Denis oppnådde raskt berømmelse, og Cavaillé-Coll bygde til sammen 600 instrumenter i Frankrike og ellers i verden. Det var disse instrumentene som medvirket til å skape den franske symfoniske tradisjonen der Widors ti orgelsymfonier ruver i det musikalske landskapet. Widor er for et bredt publikum mest kjent for den energiske, repeterende og brusende toccataen fra Orgelsymfoni nr. 5, som organister ofte spiller alene som et enkeltstående stykke, gjerne i bryllupseremonier.
I 1870 ble Widor ansatt i den prestisjetunge stillingen som organist i Saint-Sulpice i Paris, en av de viktigste kirkene i Paris, en stilling han hadde i 64 år. Widor etterfulgte også Cesar Franck som professor ved konservatoriet i Paris, og Marcel Dupré ble hans etterfølger i Saint-Sulpice da Widor gikk av 90 år gammel.
I Saint-Sulpice finner vi den dag i dag Cavaillé-Colls største orgel med 100 stemmer, og det var dette instrumentet som inspirerte Widor til å skape orgelsymfoniene. Og det var ved utgivelsen av Widors fire første symfonier i 1872, samlet som opus 13, at begrepet orgelsymfoni ble etablert. I 1880 kom symfoniene 5-8, samlet som opus 42, og i 1890-årene ble serien med ti symfonier komplett med nr. 9 og 10. De to siste symfoniene skiller seg markant fra de tidligere ved deres direkte sakrale tilknytning siden det musikalske materialet er basert på gregorianske temaer. De åtte første symfoniene er mer ren konsertmusikk, i en orkestral symfonisk tradisjon. Kveldens verk i g-moll er den andre i opus 42 og den sjette i rekken. Den ble bestilt av prins Edward VII, Englands kommende konge, for fremføring i Royal Albert Hall i 1880.

Thomas Ramstad

Nils Henrik Asheim (f.1960) "Deep Toccata" - for orgel og orkester
Nils Henrik Asheim er en aktiv og viktig komponist i samtidsmusikken. Allerede 18 år gammel vant han 2. pris ved Den Europeiske Kringkastingsunions Rostrum i Paris for verket Ensemblemusikk for 5 for komponister under 35 år. Året etter begynte han sine studier i orgel og kirkemusikk ved Norges Musikkhøgskole. Asheim har to ganger mottatt Norsk Komponistforenings pris ”Årets verk”; i 1982 for Vindu og i 1986 for Vannspeil. Han mottok Edvard-prisen for Chase i 2002, og Arne Nordheims komponistpris 2007. I 2011 mottok han Lindemanprisen. Verklisten omfatter for en stor del kirke- og orkestermusikk. Sentralt står større verker som Speil for orkester og Turba for orkester, kor, solister og elektroniske stemmer, nominert til Nordisk Råds Musikkpris.
Om sitt Deep Toccata skriver komponisten: "I dette korte, massive verket kombinerer jeg orgelets evne til å lage lynnedslag av lyd med orkesterets evne til å male et bilde med stor dybde, i mange lag. Hurtig og langsom tid arbeider sammen. Alt er sagt i åpningsbildet, og deretter går vi stadig inn i det samme bildet for å oppdage det igjen i nye perspektiver, via nye sirkler i spiralen. Inspirasjonskilder er Nidarosdomens enorme orgel, både visuelt og lydlig, de uendelige perspektivene i speilarkitekturen fra filmen Inception og voldsomheten i Gustave Dorés gotiske illustrasjoner til Paradise Lost. Hendelser, av den typen som slår oss alle, er kanskje den viktigste beveggrunnen for å uttrykke seg i musikk"