I Orfeus og Evrydike er vi midt i den greske mytologien. Myten om Orfeus, som drar til underverdenen for å hente sin elskede Evrydike, handler om kjærligheten og musikkens overskridende kraft. Gluck illustrerer Orfeus' reise og hans møte med rasende furier og salige ånder, med en musikk uten effektmakeri, men som likevel vekker sterke følelser. Lyren var hans instrument, og når Orfeus sang så kunne han fortrolle alt fra ville dyr til bekker, steiner og trær. Den er ren og avbalansert musikk, med mørke og lys, enkelhet og patos i fullkommen likevekt. Orfeus og Evrydike er fortellingen om livets skjønnhet og skrøpelighet, om tap, lengsel og mot. Det handler om musikken og kjærlighetens overskridende kraft; om å synge så vakkert at det umulige kan bli mulig.

Christoph Willibald Gluck skulle komme til å bli den mannen som reddet den seriøse operaen. I 1762 kom Glucks opera Orfeus og Eurydike. Det nye her var blant annet at menneskene ikke framstod som pappfigurer uten sjel, men mer som levende mennesker. Ytre effekter og underholdning sto nå i veien for samspillet mellom tekst og musikk. Det innholdstomme recitativo secco gikk han derfor helt bort fra. Alle resitativene (talesang) hadde tonefølge av orkester. Det blir kalt recitativo accompagnato. På denne måten ble det mer sammenheng mellom talesangen og ariene.
Persongalleriet i Orfeus & Evrydike omfatter kun de to hovedpersonene samt rollen Amor. I tillegg medvirker en skuespiller i en liten taus rolle som guden Hades. Koret fungerer som en rolle i seg selv, og de viktige korscenene bidrar til å tegne Orfeus i møtet med underverdenen og ytre krefter.

https://issuu.com/tibe_t/docs/orfeus-evrydike_program_20x20cm_bb?e=0