Håkon Bleken er musikkelsker og har fulgt TSO tett i mange år. På denne konserten har vi satt sammen et program med komponister som Bleken har et forhold til, og under fremføringen av Norheim og Prokofjev forsterker vi musikkopplevelsen ved å vise bilder av Bleken på lerret bak orkesteret. Bildene er valgt ut av dirigent og kunstsamler Eivind Aadland i samarbeid med kunstneren selv.

Nordheims Nachruf er et nesten stillestående stykke, der tilbakeholdte melodilinjer oppstår fra intet og synker tilbake i stillheten, som ringer i vannet langsomt oppløses og forsvinner i vannspeilets stille overflate.

Fantastiske Christian Ihle Hadland er solist i Mozarts klaverkonsert nr. 19, en konsert fra den modne Mozarts hånd, som er både grasiøs og livlig, kompleks og lettbeint.

Kontrastene er store til Prokofjevs femte symfoni. Den ble skrevet i 1944, da krigen hadde snudd og de allierte var på frammarsj. Det er en stort anlagt symfoni; overveldende, oppløftende og optimistisk. Prokofjev sa (offisielt) selv at den er et verk som lovpriser menneskets ånd, som synger om menneskehetens frihet og glede, om menneskets styrke og generøsitet, og om sjelens renhet.

Jens Ole Hegvik har tatt bilder av maleriene, og Knut Erik Haugen står for presentasjon og fremvisning.

Eivind Aadland er en av Norges ledende dirigenter, som bringer både historisk tyngde og frisk innsikt inn i sine tolkninger av klassisk og romantisk repertoar. Han er kjent for publikum over hele Australia og Øst-Asia, etter å ha turnert regionen mye, og var 1.gjestedirigent for Queensland Symphony Orchestra fra 2011 til 2013. I 2020 tiltrådte han sin nye stilling som sjefdirigent og kunstnerisk leder for Tasmanian Symphony Orchestra, basert i Hobart. Mellom 2004 og 2010 var han sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera.

Han er en ivrig samler av samtidskunst, med en samling som omfatter de ulike mediene maleri, fotografi, video og installasjon. Han bringer denne nysgjerrigheten og brede estetiske sansen til sitt musikalske arbeid, noe vi får oppleve på kveldens konsert.

Christian Ihle Hadland har etablert seg som en ekte pianohåndverker, en musiker hvis delikate, raffinerte spill og individuelle preg har ført ham til de mest prestisjefylte scenene i verden. Han gjorde sin profesjonelle konsertdebut med KORK, Kringkastingsorkesteret, 15 år gammel. Christian fikk internasjonal oppmerksomhet i 2011 da han begynte en toårig periode som BBC New Generation Artist. I 2015 vant han Spellemannsprisen for innspillingen, Holberg Variasjoner, med Ensemble 1B1.

Christian ble født i Stavanger i 1983. Elleve år gammel begynte han på Rogaland Musikkonservatorium, og i 1999 begynte han å undervise hos professor Jiri Hlinka, både privat og ved Barratt Due musikkinstitutt i Oslo.

Arne Nordheim studerte til organist ved Musikkonservatoriet i Oslo da han hørte en oppførelse av Mahlers 2. symfoni, Oppstandelsessymfonien, og bestemte seg for å bli komponist. Året er 1949 og det finnes ikke noe formelt komposisjonsstudium i Norge, så Nordheim tar timer hos Bjarne Brustad, Karl Andersen og Conrad Baden i Oslo, Vagn Holmboe i København og Ingvar Lidholm i Stockholm. Allerede i de første verkene hans hører vi at Nordheim orienterer seg mot Europa og den internasjonale etterkrigsmodernismen. Vekselvirkningen mellom massive klangflater og melodifragmenter utgjør på mange måter kjernen i Nordheims musikk, og vitner om en utforskende komponist, men med sterke bånd til musikkhistorien og -tradisjonen.

Nordheims første verk, Essay for strykekvartett, ble urframført under festivalen Ung Nordisk Musikk i Stockholm i 1954, og i de to påfølgende årene kom ytterligere to strykekvartetter, Epigram (1955) og Strykekvartett 1956. Siste sats i sistnevnte, Epitaffio, omarbeidet han i 1975 til Nachruf for strykeorkester. Nordheim sa selv at dette er “et stevnemøte med glemte år». Musikken er den samme; lange utholdte melodilinjer i samklanger. Men «klangen er utvidet og gitt en ny dybde og intensitet, samtidig som de melodiske linjene har fått mer bærende sangbarhet og egalitet», sier han. Verket er melankolsk, beskrevet internasjonalt som kvintessensielt nordisk i sin sparsommelighet og eleganse. Nordheims kompositoriske visjon var «ensomhet, død, kjærlighet, landskap». Tittelen betyr da også ‘ettermæle’, både på gresk og tysk, og Nordheim refererte ofte til diktsamlingen Ed è subito sera (1942) av Salvatore Quasimodo når han snakket om verket: "Everyone stands alone at the heart of the world pierced by a ray of sunlight, and suddenly it is evening."

I 1781 trosset Mozart sin far og sa opp jobben som konsertmester og organist ved hoffet til erkebiskopen i Salzburg. Han flyttet til Wien og livnærte seg (så vidt det var) på bestillingsverk, konsertoppdrag, pianoundervisning og musikalske «akademier», konserter med et svært variert innhold som skulle fremme hans talenter som komponist og utøver.

Mellom 1784 og 1786 komponerte han et dusin klaverkonserter, hele seks av dem i 1784. Den siste fra dette året, pianokonsert nr. 19 i F-dur, var ferdig 11. desember. Men Mozart merker at det wienerske publikum er uberegnelig og atstadig, og klager i et brev til sin far i 1782 at «for å få applaus for pianokonserter må du skrive musikk som enten er så enkel at en kusk kan synge den, eller så uforståelig at publikum liker det fordi ingen person ved sine fulle fem kan forstå det».

Pianokonsertene fra den modne Mozarts hånd oppfattes gjerne som storslagne drama uten ord, fylt av en magisk form for instrumental konversasjon. Pianokonsert nr. 19 balanserer mellom det jublende og det elegante, mellom briljante pianopassasjer og fremragende orkestrering, og krever både teknisk finesse og en lett hånd fra solisten. Første sats har et enkelt, men iørefallende tema, og dialogen vi får, ikke bare mellom solist og orkester, men også mellom instrumentgruppene, bekrefter nettopp hvor avansert Mozart kan skrive i all sin enkelhet.

Den rolige andresatsen er nærmest drømmeaktig med mystiske oppadgående bevegelser, og her engasjeres piano, fløyte og fagott i en slags kanon-inspirerte dialoger gjennom satsen.

Finalesatsen er overveldende, en riktig oppvisning i Mozarts kompositoriske intelligens. Nok en fengende melodi etterfulgt av bruddstykker av fuge, så elegant skrevet at det er som om han introduserer Bach til rokokkoen.

Da Prokofjev flyttet tilbake til Russland i 1936, midt under «Den store terroren» under Josef Stalin, var det en musikalsk desillusjonert Prokofjev. Hans møte med avant garde-musikken i Europa i mellomkrigstida førte til ønsket om en ny enkelhet; mer lyriske melodier, færre dissonanser og mer transparent orkestrering. Det sovjetiske regimets sosialistiske realisme og krav om tydelige og lettfattelige melodier og tematikk ble nok i starten oppfattet som en lettelse. Men snart ble rammene for trange og Prokofjev tilbrakte resten av livet i Sovjetunionen mellom sensur og lovprising.

Sommeren 1944, da allierte styrker gikk i land på Normandies strender, satt Prokofjev på et landsted ca hundre mil nordøst for Moskva og komponerte på sin symfoni nr. 5 i fred og ro. Urframføringen fant sted 13. januar 1945 i Moskva under ledelse av komponisten selv, og alle som var noe, var tilstede. Det var en elektrisk stemning; den røde armé var på vei inn nazi-Tyskland og idet Prokofjev hevet dirigentpinnen, braket kanonene løs for å signalisere til moskovittene at nå var offensiven i gang. Dirigenten sto med pinnen hevet og ventet til artellerisalvene hadde lagt seg, før han satte orkesteret i sving.

Symfonien åpner med en langsom(mere) sats som uttrykker både en smak av storslåtthet, kraft og heroisme, og er ufravikelig Prokofjevsk, ikke minst i den spektakulære codaen. Andre sats er hurtigere, full av satire og munterhet. Her er temaet hentet fra en skisse til en dans i balletten Romeo og Julie som ble forkastet. Den langsomme tredjesatsen er elegant lyrisk og også her er mye av materialet hentet fra forkastede skisser, denne gang musikken til en filmversjon av Pushkins Spardame. Disse musikalske ideene til helt andre sjangre har Prokofjev ganske enkelt spunnet inn i symfoniske strukturer, og heri ligger noe av hans geni. Han var utvilsomt en «melodist», og denne symfonien er full av nydelige, vakre, sarte, såre, melankolske, storslåtte og grandiose melodilinjer. Siste sats åpner rolig, men virvler oss snart med i en heseblesende og eksplosiv finale.

Med sin symfoni nr. 5 vender Prokofjev tilbake til sjangeren etter en pause på 16 år, og hvilken triumf! Premieren var en suksess, og symfonien gikk sin seiersmarsj i konsertsaler rundt i Sovjetunionen, før den også gjorde inntog i USA. Den amerikanske premieren sto Boston symfoniorkester for, under ledelse av Serge Koussevitsky, den store dirigentlegenden. Om symfonien uttalte Koussevitsky til Time Magazine: «Dette er den største musikalske begivenhet på mange, mange år. Den største [symfoni] siden Brahms og Tsjajkovskij! Den er storslagen! Den er fortiden, den er nåtiden, den er fremtiden!»

Camilla Rusten