Mozarts uendelig vakre Requiem er noe av det nydeligste som er skrevet. Den tåredryppende Lacrimosa-satsen er brukt i mange ulike sammenhenger, både i spillefilmer og reklamefilmer, og har man ikke hørt hele rekviet, har man garantert hørt utdrag fra denne satsen.

Dette var det siste Mozart skrev. Noen av satsene ble diktert på dødsleiet til hans elev Süssmayr, og det var også denne som fullførte verket etter Mozarts død, basert på skisser og instrukser. Man kan nesten si at Mozart skrev sin egen dødsmesse i det han døde så altfor ung, i en alder av 35 år.

Skotske Paul Agnew er en kunstner av internasjonal berømmelse, en dyktig lærer, tenor og dirigent. Han har gjort seg bemerket på alle de viktigste internasjonale scenene som spesialist i musikken på 1600- og 1700-tallet og spesielt av fransk barokkmusikk. Som dirigent har han dirigert fremføringer av Händels La Ressurrezione ved Atelier Lyrique fra Opéra national de Paris, Mozarts Der Schauspieldirektor ved Opéra de Rennes og Rameaus Platée på Theater an der Wien og ved Opéra Comique i Paris.

Paul har dirigert orkestre som Liverpool Philharmonic, Scottish National Orchestra, Seattle Symphony, Houston Symphony, Trondheim Symfoniorkester & Opera and Orchestra of St. Paul's.

Paul har spilt inn mer enn 120 CD-er for mange av de ledende plateselskapene, både som sanger og som musikalsk leder, og kan sees på DVD i ulike verk. Nylig vant hans innspillinger av Monteverdi-madrigaler og Gesualdo-madrigaler begge Gramophone-priser.

I 2007 inviterte William Christie Paul til å dirigere Les Arts Florissants for første gang, og i 2018 ble han meddirektør for dette barokkensemblet. Siden 2009 har Paul Agnew vært musikalsk leder for Orchestre Français des Jeunes Baroque og meddirektør for Academy for Young Singers Le Jardin des Voix. Paul Agnew studerte musikk ved Magdalen College, Oxford.

Katherine Crompton er en britisk sopran som har vunnet både Harriet Cohens minnepris, McCullough-prisen for opera og Miriam Licette-prisen. Hun mottok også en Tutton Award og en Susan Chilcott Award og er en Britten-Pears Scholar. Katherine har opptrådt som solist i mange operahus over hele Europa, inkludert Gent, Liege, Firenze, Avignon, Rennes, Massy og Montepulciano. Hun har sunget for Garsington, Glyndebourne, Longborough og Independent Opera og har opptrådt på Aldeburgh Festival, Festival de Chaise-Dieu og London Handel Festival.

Franske Mélodie Ruvios stemme er spesielt egnet til kirkelige konsertrepertoar og oratorium. Hun blir jevnlig invitert til å synge verker av Bach, Vivaldi, Mendelssohn og Mozart på prestisjetunge festivaler som Ambronay, La Chaise-Dieu, Sablé, Bremen Musikfest, Misteria Paschalia og Actus Humanus. Hun sang nylig Pergolesis Stabat Mater på Opéra de Montpellier, og tredje dame i Tryllefløyten med Hervé Niquet på Opéra d'Avignon, samt en konsert med Gesualdo-madrigaler i en solo-vokalkonsert med Paul Agnew og hans Les Arts Florissants.

Den britiske tenoren Rory Carver var i 2019/20 medlem av Le Jardin des Voix, det unge kunstnerprogrammet til Les Arts Florissants, og gjorde Il Podestà i Mozarts La finta giardiniera i Europa, Asia og Australia. I 2019 ble Rory med i Garsington Opera Alvarez Young Artist-programmet, med fremføringer av Smetanas The Bartered Bride og Monteverdis Vespro della Beata Vergine. Rory var finalist i Oxford Lieder Young Artist Platform 2018, og finalist i RCM Joan Chissell Schumann Competition.

Den britiske bassbarytonen Edward Grint ble tildelt andre pris i den tredje internasjonale sangkonkurransen for barokkopera Pietro Antonio Cesti i Innsbruck, var finalist i London Handel Competition i 2014, og er vinner av Clermont Ferrand-konkurransen i Frankrike. På operascenen inkluderer Edwards roller Polyphemus i Acis og Galatea (Opera Avignon), Arcas i Iphigenie en Aulide (Theater an der Wien), Adonis i Venus og Adonis (Innsbruck Festival), Fader Akita i Neige (Grand Theatre Luxembourg) og Teobaldo i Faramondo (Göttingen Handel Festival).

Trondheim Symfoniske Operakor (TSO-koret) er tilknyttet Trondheim Symfoniorkester & Opera og deltar i TSOs produksjoner av opera og korverk. Koret holder et høyt musikalsk nivå, og har et variert og spennende repertoar. Dirigent for koret er Urša Lah, som er et kjent og respektert navn, både i nasjonal- og internasjonal korsammenheng.

Mozarts korte liv, fylt til bredden av musikk, av­sluttes mens han arbeider på en dødsmesse. Tittelen Requiem er avledet fra innledningsordene i den katolske dødsmessen, Missa pro defunctis: Requiem aeternam dona eis Domine (Herre, gi dem evig hvile).

‘’Mozart døde ikke for tidlig, men for sent”, sa mesterpianisten Glenn Gould med pokermine; ‘’først skrev han egensindig, men senere ble han en bokholder for konvensjonen”. Vi kan ikke være mer uenig når vi står foran hans siste verk. For det romantiske bildet av Mozart er Requiem og omstendig­hetene rundt hans død, en stor myte og fascinasjonskilde. Det finnes rikelig med myteomspunne musikkverk, men best er de som spinner sine egne legender. Det underlige er at de mange mytene og anekdotene omkring Requiem ikke vil forlate musikken. De ligger der og dekker for både utsyn og innsikt, og de vil være der til evig tid fordi de lukker direkte opp for følelsene.

En anonym mann, som ettertiden kalte ‘’det grå sendebud”, bestilte somme­ren 1791 et requiem, som han ville betale godt for, bare den ble fort ferdig­ og at Mozart ikke røpet at han var komponisten. Han var på denne tiden syk og økonomien hans elendig. At Mozart må ha følt ‘’det grå sendebu­det” som en utsending fra døden selv, kommer frem i et brev han skrev like før sin død. Årsaken til fortielsen rundt musikken var at sendebudets arbeidsgiver, Grev von Walsegg, en adelig musikkamatør, selv ønsket å bli husket for å ha skrevet et requiem til sin nylig avdøde hustru. Mozart regnet faktisk med å få gjort verket ferdig, og han har til og med datert det frem til året etter. På partituret står det ‘’Requiem di me W:A:Mozart mpr.1792”. Men han døde natten til 5. desember 1791. Etter Mozarts død besluttet hans enke Constanze å få full­byrdet verket i sin manns navn. Hun vendte seg til hans elev og kopist Franz Süssma­yr, som gjorde det ferdig på grunnlag av kjennskap til Mozarts skrivemåte og intensjoner, og antagelig også ut fra skisser og muntlige instruksjoner. Constan­ze leverte selv parti­turet til grev Walsegg. Da greven ledet fremføringen av messen hadde han påført sin kopi av partituret: Komponert av greve Wal­segg.

Men diskusjonen om hvor Mozart slutter og Süssmayr begynner, ja, se det er en av musikkhistoriens store kontroverser. Forstår vi spørsmålet som hvor mye av musikken Mozart skrev, så kan det besvares relativt entydig fordi manuskriptet er bevart. Verre er det å svare på hvor mye av det vi hører som er inngitt av Mozart, og også hva slags orkestral drakt han hadde tenkt seg. Mozart fullbyrdet helt Introitus og Kyrie. I de følgende satsene Dies Irae til og med noen takter ut i Lacrimosa, er sangstemmene, melodi og bass bevart i Mozarts håndskrift. Det samme gjelder satsene Domine Jesu og Hostias. Men både Sanctus, Benedictus og Agnus Dei manglet helt. Süssmayrs oppgave besto altså i å fullbyrde instrumen­teringen og selv komponere ferdig den avbrutte lacrimosasatsen og de tre manglende satsene. Mange mener at musikken er et klart uttrykk for Mozarts inngivelse. Hvorvidt Mozart også har etterlatt seg skisser til Sanctus, Benedictus og Agnus Dei som Süssmayr har benyttet seg av, er mulig, men tvilsomt. Det forhindrer ikke at Requiem, slik vi kjenner det, er Mozarts verk; et dypt personlig vitnes­byrd med sin lidenskap og smerte som ulmer under tonenes overflate. Süssmayrs innsats kan kanskje sammenlignes med å male et hus utvendig. For det estetiske helhetsinntrykket er dette bidraget vesentlig. Men er man først kommet innenfor, så er det knapt merkbart.

Thomas Ramstad