Urbański er tilbake med et konsertprogram for romantikerne blant oss. Ikke bare spilles Mozarts Klaverkonsert nr. 21 med den vakre Elvira Madigan-satsen, men Tsjajkovskijs dramatiske Pathetique-symfoni kroner kveldens avslutning.

Kveldens åpningsstykke er Lutosławskis Mala suita (Lille suite) som med sin smittende energi og tema fra populære polske folkemelodier og folkedanser har gjort stor suksess.

Solist i Mozarts virtuose konsert er Dejan Lazić, som nok vil spille denne populære konserten med både nerve og ømhet. I tillegg har han selv komponert kadensene og overgangene, og tilfører dermed et smakfullt, spennende og godt balansert personlig preg.

Tsjajkovskij sa selv om sin sjette symfoni at «dette er det beste jeg har skrevet», og det er et energisk og selvsikkert verk, men likevel fullt av følelser, både lengsel, håp og melankoli.

TSOs æresgjestedirigent, Krzysztof Urbański, sa om sine sju år som sjefdirigent for TSO at orkesteret hadde lært ham å slippe kontrollen, bruke hjertet og la musikken føre an.

Urbański er nå musikalsk og kunstnerisk leder for Warszawa-philharmonikerne, sjefdirigent for Berner Symphonieorchester og første gjestedirigent for Orchestra della svizzera italiana. Han har tidligere vært første gjestedirigent for NDR Elbphilharmonie Orchester og for Tokyo Symfoniorkester. Han har spilt inn flere album med NDR Elbphilharmonie Orchester, blant annet med flere av Lutosławskis verk.

Urbański er utdannet ved Fryderyk Chopin musikkakademi i Warszawa i direksjonsstudier under maestro Antoni Wit.

Dejan Lazić høster lovord for sine nyskapende tolkninger av de store verkene i pianorepertoaret.

Kroatiske Lazić er en allsidig musiker; da han i sesongen 2021/22 var Artist-in-Residence ved Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks i München var det i rollene som både pianist, komponist og dirigent. Han har spilt med mange av de store orkestrene og holdt egne solokonserter i Europa, Australia, USA, Asia og Sør-Amerika. Han har samarbeidet med dirigenter som Giovanni Antonini, Iván Fischer, Andris Nelsons, Thomas Søndergård, Krzysztof Urbański, Jan Willem de Vriend og Kazuki Yamada.

Han er en anerkjent kammermusiker og som komponist har han skrevet verk både for mindre ensembler og for større orkester i tillegg til sine egenkomponerte kadenser for flere av klaverkonsertene av Haydn, Beethoven og Mozart.

Lazić er utdannet ved Mozarteum i Salzburg, der han studerte klarinett, klaver og komposisjon.

I 1950 fikk Witold Lutosławski bestilling på et verk fra Warszawa radio. Han komponerte en liten suite – Mala suita – for kammerorkester, men omarbeidet og utvidet denne til fullt orkester året etter.

I verket benytter han folkemelodier fra landsbyen Machów i Rzeszów-regionen som ligger øst for Kraków, ikke langt unna grensa til Slovakia. Lutosławski hadde tidligere lent seg mot et mer moderne musikalsk uttrykk, men etter andre verdenskrig preget den sovjetiske dominansen i Polen også kunst- og musikklivet. De «formalistiske» eller eksperimentelle elementene i Lutosławskis komposisjoner ble sterkt kritisert og han vendte seg da til den rike polske folkemusikken og til den ungarske komponisten, Béla Bartók, som inspirasjonskilder. Også Konsert for orkester (1954), som spilles seinere i denne sesongen, er fra denne perioden.

Mala suita består av fire satser og åpner med en livlig og smittende melodi i pikkolofløyte som får følge av en distinktiv punktert rytme i stryk – kanskje et lite nikk til Vårofferet som ennå ikke hadde blitt framført i Polen. Andresats er en humoristisk polka med «ustabil» rytme. I tredjesats vandrer melodien mellom instrumentgruppene på sjarmant vis, mens finalesatsen er inspirert av både en folkedans og en populær folkesang.

Urframføringen fant sted 20. april i 1951 i Warszawa med Warszawa radios symfoniorkester under ledelse av Grzegorz Fitelberg.

Mozart skrev 21 originale klaverkonserter for klaver og orkester, de siste 17 i den såkalte «tredje periode» av hans komponistliv (1781–91) som tilbringes i Wien. Han slet mye disse siste ti årene; hans popularitet var dalende og gjelda steg. Klaverkonsertene var hovedsakelig skrevet med seg selv som solist på en rekke konserter han holdt for å spe på de relativt magre inntektene.

I denne «tredje perioden» finsliper Mozart sitt uttrykk og oppnår nærmest perfekt symbiose av form og innhold, av italiensk eleganse, tysk uttrykksfullhet og følelsesmessig dybde. Han studerer inngående verkene til Joseph Haydn og Johann Sebastian Bach, og mange av hans mesterverk blir nå til, flere av hans mest kjente symfonier, operaer, klaververk, kammermusikk og ikke minst hans aller siste verk; Requiem.

De fem klaverkonsertene nr. 20-24 var alle med på å etablere den moderne klaverkonserten gjennom å forene stiltrekk fra både symfonien, kammermusikken og operaen. Utviklingen av (hammer)klaveret på 1700-tallet ga et instrument som både i toneomfang og klang kunne være en likeverdig partner til orkesteret, og Mozart utnytter dette til fulle og endrer klaverkonserten for alltid. I Klaverkonsert nr. 21 får vi dermed en åpning som minner om en operaouverture som legger til rette for at et musikalsk drama kan utspilles der forholdet mellom orkester og solist er mer likeverdig og orkesteret får en større rolle i dramaet.

Første sats åpner med hovedtemaet tett etterfulgt av andre musikalske ideer som sammen skaper en forventningsfull atmosfære som forsterkes med solistens forsiktige inntreden. Men så forløses det hele når klaveret slippes løs på hovedtemaet. Snart får vi også en overgang i moll som bryter med satsens lystige karakter før klaveret introduserer satsens sidetema. Resten av satsen formidler en energisk eleganse og smittende glede. Kadensen som er skrevet av kveldens solist, Dejan Lazić (Mozarts originale kadens har gått tapt).

Andre sats ble benyttet som musikk i den svenske kunstfilmen Elvira Madigan fra 1967 om den danske sirkusartisten med samme navn som inngår et håpløst forhold med en gift svensk offiser som deserterer for hennes skyld. Disse to tilbringer én heftig måned sammen før de sammen avslutter livet. Filmen ble umåtelig populær, og pianokonserten har i ettertid fått tilnavnet Elvira Madigan. Her får vi et skjørt, stemningsfullt tema over en rastløs triol-figur som snart skjener ut i en mørkere og mer tragisk atmosfære før hovedtemaet igjen tar over og løser opp stemningen.

Finalen er en frydefull berg- og dalbane av lekende samspill mellom solist og orkester der solisten får rom til delikat virtuose passasjer og en kadens (igjen skrevet av Lazić) som avsluttes med et entusiastisk gjenhør med satsens hovedtema.

Konserten ble urframført på en av hans egenarrangerte konserter i Burg Theater i Wien, 9. mars 1785.

Tsjajkovskijs siste symfoni, Symfoni nr. 6, er kanskje også den mest uttrykksfulle: «Jeg har lagt hele min sjel i dette verket». Og teoriene bak "meningen" med symfonien har vært mange, båret fram av hans død bare én uke etter urframførelsen – han skal ha drukket ukokt, forurenset vann midt i en koleraepidemi. Mange tolket dette som uttrykk for en dyp hjertesorg. Selv har han tidligere sagt i et brev til sin favorittelev, Sergej Tanejev, at «en symfoni burde avsløre all den ordløse trangen som bæres i hjertet og som ber om å få bli uttrykt» og når han ble spurt om meningen bak symfonien, sa han: «La dem klø seg i hodet over det», men innrømmet også at «symfonien er personlig gjennom det hele», og at han på sine reiser «ofte gråt mine bitre tårer mens jeg komponerte den i hodet.» Men Tsjajkovskij var gjerne som lykkeligst når han komponerte den tristeste musikken, og sa til sin nevø at dette var det beste og mest oppriktige han hadde skrevet.

Symfonien åpner i et slags intenst mørke med et melodisk tema som bærer klagesangen eller sørgesangen i seg. Men satsens tette vevnad av nydelige lyriske melodier, særlig det kjente sidetemaet, og ekspressive motiver, som messingens koralutbrudd, gir den en emosjonell dybde som er så karakteristisk for Tsjajkovskij.

Andresatsens strømmende lette danseaktige mykhet har fått satsbenevnelsen Scherzo, mens taktarten 5/4 gir den et skinn av en haltende vals. Dette opprørte den seryktede musikkanmelderen, Eduard Hanslick, så mye at han foreslo å endre den til 6/8 for å unngå å irritere musikere og publikum for mye! Tredjesatsens begeistrende og bekymringsløse marsjrytme er ikke militær marsjmusikk, men heller hentet fra ballettens verden og i slekt med musikken fra Nøtteknekkeren eller Tornerose.

Finalesatsen er en voldsom kontrast til tredjesatsens jublende avslutning, og i stedet for den tradisjonelle bastante finalen får vi selve motsetningen; en vakker, langsom, intenst inderlig finale som stille dør hen i intet. Her har Tsjajkovskij endret hele den symfoniske formen og introdusert et helt nytt emosjonelt og strukturelt konsept som skulle åpne opp nye viktige og uttrykksfulle mulighetsrom for det 20. århundres komponister.

Tsjajkovskijs sjette symfoni ble urframført 28. oktober 1893 i St. Petersburg med komponisten selv som dirigent. Tilnavnet Pathétique var det Tchaikovskijs bror, Modest, som ga, som på russisk betyr ‘følelsesladet’ eller ‘lidenskapelig’.

Camilla Rusten