På kveldens konsert byr vi på et knippe vakre Mozart-arier i tospann med hans storslagne Jupiter-symfoni.

Mozarts mange operaer inneholder et vell av nydelige og smellvakre arier. Her presenterer vi et nennsomt utvalg ispedd en arie kun for konsertscenen, som formelig får dere til å smelte i stolsetet.

Jupiter-symfonien, Symfoni nr. 41, er Mozarts aller siste, og en gnistrende krone på verket! Symfonien er både kraftfull og elegant, grandios og myk, og dypt følelsesladet – en overjordisk symfonisk sortie.

Konserten innledes med Mozarts samtidige, Marianna Martines, og hennes smått geniale ouverture, full av livlige melodier og jublende livsglede.

Magnus Fryklund er et av de nye stjerneskuddene blant unge svenske dirigenter.

Fryklund debuterer denne sesongen med Stockholms Filharmoniska Orkester, Sveriges Radios Symfoniorkester, Kungliga Hovkapellet og Stavanger Symfoniorkester. Han har tidligere gjort konserter med Göteborg Symfoniorkester, Norrköping Symfoniorkester, Odense Symfoniorkester, Gävle Symfoniorkester, Dalasinfoniettan og Concerto Copenhagen. Til Trondheim kommer han fra Gävle der han har gjort Haydn, Debussy og Berlioz med Gävle Symfoniorkester og sopran Miah Persson, og han drar videre til Göteborg for å gjøre Schumann og Strauss som pianist sammen med en kvartett fra Göteborgs Symfoniker.

Han har vært Young Conductor in Residence ved Helsingborg Symfoniorkester, Conductor in Residence ved Opéra Orchestre National de Montpellier og husdirigent ved Malmö Opera. Fryklund har en stor lidenskap for opera, og i forrige sesong både dirigerte og spilte han hammerklaver i en DNO-produksjon av Mozarts Così fan tutte, også ved Malmö Opera.

Fryklund er utdannet i København ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium der han studerte piano og direksjon. Han har deltatt i mesterklasser med Herbert Blomstedt og Kurt Mazur og vært assistent for Michael Jurowski og Philippe Auguin.

Caroline Wettergren regnes som en av de mest spennende unge koloratursopraner i dag, og er viden kjent for sine nærmest stratosfærisk høye toner.

Wettergreen kommer fra rollen som Zerbinetta i en konsertant oppsetning av Ariadne aus Naxos ved Bayerische Staatsoper i München til Trondheim, og hennes neste oppdrag er ved Opéra National de Paris og rollen som Madam Mao i Nixon in China (John Adams).

Hun debuterte ved Den Norske Opera & Ballett allerede som førsteårsstudent ved Operahøgskolen, og har siden sunget ved Royal Opera House Covent Garden, Glyndebourne Opera Festival, Bayerische Staatsoper, Komische Oper Berlin, Bergen Nasjonale Opera, Staatsoper Berlin, Canadian Opera Company, Wiener Staatsoper, Opéra National de Paris og Den Kongelige Opera i København. Hun har gjort roller som Nattens dronning i Tryllefløyten, Johanna i Sweeney Todd, Gilda i Rigoletto, Blonde i Bortførelsen fra Seraillet, tittelrollen i Lucia di Lammermoor og Zerlina i Don Giovanni.

Wettergreen er også en etterspurt konsertsanger. Hun hadde sin debut med Berliner Symphoniker i 2015 og har opptrådt med Bayerische Staatsorchester, Bergensfilharmonien, Oslo-Filharmonien og under Festspillene i Bergen.

I 2018 mottok hun Equinors Klassiske Musikkstipend. Hun er utdannet ved Norges musikkhøgskole, Operahøgskolen og Det Kongelige Danske Musikkonservatorium.

Martines (også kjent som Marianne von Martínes) var et nav i Wiens musikkliv på slutten av 1700-tallet og en av mest prominente og anerkjente komponistene. Hun var et vidunderbarn, og familievennen Metastasio (Pietro Trapassi), en italiensk poet, tok på seg ansvaret for hennes utdanning. Oppe på loftet i bygården bodde en ung Joseph Haydn som ble hennes pianolærer og etter hvert akkompagnatør. Martines var ikke bare en virtuos cembalospiller, men også en berømt sanger, i tillegg til at hun snakket tysk, italiensk, fransk og engelsk flytende.

Hun nøt kongelig gunst; keiserinne Maria Theresa var svært begeistret, og flere av Martines’ komposisjoner var tilegnet henne. Martines grunnla flere sangerskoler for å gi undervisning til talentfulle unge kvinner, og hun ledet flere konsertserier ved byens salonger. Hun var første kvinne som ble opptatt ved det prestisjefylte Accademia filarmonica di Bologna i 1773, og fikk tittelen Accademia filarmonica onorata.

Da Metastasio døde arvet hun hele hans formue, noe som gjorde henne i stand til å forsørge seg selv som komponist i en tid der nesten alle hennes mannlige kollegaer enten var tilknyttet hoffet eller kirka. Hun skrev over 200 verk, men dessverre har mange gått tapt. Blant de som har overlevd er flere messer og salmer, elegier, oratorier, kantater og motetter sammen med flere hundre cembalosonater og -konserter og en sinfonia, også kjent som Ouverture i C-dur, den første kjente symfonien skrevet av en kvinne (ouverture, sinfonia og symfoni var ulike betegnelser på samme komposisjonsform; en tresatsig hurtig-langsom-hurtig orkesterkomposisjon med røtter i operaouverturen).

Ouverture i C-dur er skrevet i ca. 1770, og er et strålende eksempel på innflytelsen fra den elegante italienske stilen som da dominerte wienersk musikkliv. Ouverturen åpner med en energisk førstesats full av livlige temaer. Her bruker hun hele orkesterpaletten og maler fram instrumentenes ulike klangfarger i sin fulle dybde, mens den langsomme andresatsen viser hennes teft for vakre, uttrykksfulle melodilinjer. Finalesatsen er en livlig menuett som både er leken og elegant og setter et strålende punktum.

I 1783 kom en engelsk sangerinne, Anna Selina (‘Nancy’) Storage, til Wien som del av et italiensk operaensemble. Tre år seinere sang hun rollen som Susanna i Le nozze di Figaro på premieren i Burgtheater i Wien, 1. mai 1786. Mozart skal ha vært svært begeistret for henne og da hun skulle holde avskjedskonsert før hun reiste tilbake til London, skrev han likesågodt en arie til henne, Ch’io mi scordi di te? … Non temer, amato bene. Denne arien er en unik variant av duo concertante, der Mozart skrev inn en kompletterende klaverstemme til seg selv, som sammen med et lite orkester gjør stykket til nesten like deler konsertarie og klaverkonsert. Teksten hadde han allerede brukt i en tenorarie i operaen Idomeneo i 1786.

Arien er satt sammen av et resitativ og en rondo, og har en dramatisk variasjon som er imponerende, selv til Mozart å være. Den åpner med resitativet, akkompagnert av kun strykere. Treblås og klaver kommer inn på rondoen der klaveret leder solistisk an før sopranen igjen inntar hovedrollen.

Venite inginocchiatevi og Deh, vieni non tardar er begge hentet fra nettopp Le nozze di Figaro. Dette var den første av tre operaer der Mozart samarbeidet med librettisten Lorenzo Da Ponte. De to andre var Don Giovanni (1787) og Così fan tutte (1790). Le nozze di Figaro var opprinnelig et skuespill av franske Beaumarchais, Le folle Journée ou le Mariage de Figaro, som ble oppført i Paris i 1784. Stykket hadde vært forbudt i flere år på grunn av sitt samfunnskritiske og sosialpolitiske innhold der adelen blir latterliggjort og nye holdninger med tanke på kvinnens stilling kommer til uttrykk. Oppsetningen i Paris ble en skandale, men umåtelig populær og med skyhøyt billettsalg. Da Ponte tonet ned det politiske innholdet ganske betraktelig og resultatet var en komisk opera som fokuserer mer på følelser og tilgivelse, selv om det politiske idégrunnlaget ble beholdt.

Operaen utspiller seg i løpet av én dag – bryllupsdagen til tjenerne Susanna og Figaro. Greven, som de er ansatt hos, forsøker å forføre Susanna og kreve sin rett til bruden på bryllupsnatta. Grevinnen fortviler over sin utro ektemann, men disse tre konspirerer mot greven og scenen er satt for en klassisk forviklingskomedie.

Cherubino, en ung pasje som har falt i unåde hos greven fordi, også han, forfører de unge kvinnene på godset og i tillegg er forelsket i grevinnen, dras inn i intrigen. Han skal kles ut som Susanna og, sammen med grevinnen, lure greven. I arien Venite inginocchiatevi (Kom hit og knel for meg) børster Susanna håret hans og lærer ham å føre seg som en kvinne.

Men grevinnen endrer på planen; nå skal hun og Susanna kle seg ut som den andre og på den måten lure greven. Figaro tror Susanna har forrådt ham og gjemmer seg i buskene der «stevnemøtet» skal finne sted. Når Susanna oppdager ham (uten at han vet det), synger hun Deh, vieni non tardar (Vær så snill å kom, ikke vær sen) – her synger hun om sin kjærlighet til greven, men i virkeligheten erter hun Figaro og synger til ham.

En liten fun fact: Operaen ble satt opp på nytt i Wien i 1789, da med Da Pontes elskerinne, Adriana Ferrarese del Bene, i rollen som Susanna. Hun hadde en vakker stemme, men hverken komisk talent eller skuespillerevner, så Mozart skrev to nye arier til henne som skulle erstatte disse (som krever begge deler); Al desio di chi t'adora og Un moto di gioia.

Symfoni nr. 41 ble, sammen med symfoniene 39 og 40, skrevet i Wien sommeren 1788 og er hans aller siste fullførte symfoni. Den holdes gjerne som høydepunktet på den klassisistiske symfonien før Beethoven tar symfonisjangeren inn i den romantiske perioden. Mozart hadde på dette tidspunktet få betalte oppdrag og levde mer eller mindre fra hånd til munn og lån fra venner og bekjente. Man tror at disse tre symfoniene ble skrevet med tanke på en forestående reise til London og en konsertserie der som aldri ble realisert.

Symfonien åpner med et nesten seremonielt struttende tema før et nytt mer lyrisk og neddempet tema presenteres i fiolinene. Disse to utvikles mesterlig i gjennomføringsdelen før de lander silkemykt i reprisen. Den langsomme andresatsen skuffer ikke og gir oss først et vakkert, ubekymret lyrisk tema som intensiveres gjennom et mye mer dramatisk sidetema og gir satsen en spenningsfylt motsetning. I tredje sats’ elegante menuett brytes konvensjonene ved at betoningene lekent skifter.

Men det er finalesatsen som er rosinen i pølsa og som var revolusjonerende i sin samtid. Her spinner Mozart nennsomt ikke bare to, men fem ulike musikalske motiv sammen i et tettvevd kontrapunkt, der hovedtemaet som åpner hele satsen består av fire noter (C-D-F-E) etter en gammel gregoriansk melodi. Denne satsen har blitt feiret som et strålende eksempel på ypperlig musikalsk håndverk og er nok et resultat av den modne Mozarts grundige studier av Bach og Händels polyfone stil.

Symfonien fikk etter sigende tilnavnet Jupiter da impressarioen Johann Peter Salomon skulle premiere verket i London flere år etter Mozarts død.

Camilla Rusten