Utsolgt
- fra den «gamle» til den «nye» verden
  • 20 jan. 2022
    Kl 19:30
Klassisk symfoni
Konserten inngår i
  • Gullrekka
  • Sølvsuper
  • Plukk & miks
- fra den «gamle» til den «nye» verden
  • Dirigent

    Han-Na Chang

  • Konsertmester
    Cam Kjøll

Program

  • Wolfgang Amadeus Mozart
    (1756 - 1791)
    Symfoni nr. 40 i g-moll, KV 550 (1788)
    - Molto allegro
    - Andante
    - Menuetto og trio
    - Allegro assai

    PAUSE
  • Antonín Dvořák
    (1841 - 1904)
    Symfoni nr. 9 i e-moll, "Fra den nye verden", op. 95 (1893)
    - I. Adagio – Allegro molto
    - II. Largo
    - III. Molto vivace
    - IV. Allegro con fuoco

Om konserten

Kveldens mestermøte gir oss et gjenhør med Mozarts nestsiste symfoni, en symfoni som i sin tid ble oppfattet som selve kulminasjonen av symfonien som form. I skarp kontrast til denne står Dvořáks niende symfoni, Fra den nye verden, sterkt inspirert av både spirituals og den nordamerikanske urbefolknings musikk, men med beina trygt plantet i europeisk kunstmusikk og med den tsjekkiske sjelen som det musikalske tyngdepunktet.

NB! Endring i program av smittevernhensyn. Mahlers 1. symfoni erstattes av Dvořáks 9. symfoni.

Publikum i salen og streaming

Det er igjen åpnet opp for at vi kan ha 200 i salen. Vi har solgt langt flere billetter enn dette, noe som betyr at ikke alle får mulighet til overvære konserten fra Store sal i Olavshallen. Alle som har kjøpt billett har blitt kontaktet på epost eller SMS med nærmere informasjon.

Sjefdirigent Han-Na Chang om kveldens program

Mozart 40 gives me goosebumps - even when I am only reading the music. It makes the Genius of Mozart so evident - he was in a class all by himself. His music sounds so effortless and natural - it flows like an unstoppable river - and he wrote masterpieces like this in a matter of days and never suffered for lack of inspiration. But look closely and there is so much sophistication, complexity, depth, visionary innovation and divine inspiration. Mozart himself is Music. I can’t wait to perform this program with TSO!

Han-Na Chang

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera siden 2017, og før det første gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea.

Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt, for sin lidenskap og styrke, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. Hun har jobbet med orkestre som Sächsische Staatskapelle Dresden, WDR Sinfonieorchester Köln, Bamberger Symphoniker, Royal Liverpool Philharmonic Orchestra, Minnesota Orchestra, symfoniorkestrene i blant annet Cincinnati, St Louis, Indianapolis, Seattle, Göteborg, Singapore, Tokyo og Toronto, Oslo-Filharmonien, Kungliga Filharmonikerna i Stockholm og Orchestra del Teatro di San Carlo di Napoli. Kommende debuter inkluderer blant annet Concertgebouworkest i Amsterdam, San Francisco Symphony, Rotterdam Philharmonic Orchestra og Danish National Symphony Orchestra.

Hun startet sin musikalske karriere som cellist, og vant i 1994 Den internasjonale Rostropovitsj-konkurransen i en alder av 11 år. I årene som fulgte var hun solist med alle de største orkestrene, som Berliner Philharmoniker, New York og Los Angeles Philharmonic, Boston, Chicago, Bayerischen Rundfunks og London Symphony Orchestras. Hennes EMI-innspillinger er både prisbelønte og bestselgende verden over.

Wolfgang Amadeus Mozart (1756-91)

Mozart skrev i løpet av seks uker sommeren 1788 tre mesterverker, hans tre siste symfonier, som utgjør et vendepunkt i symfoniens historie. Hva denne raptusen skyldtes skal være usagt. Dirigenten Nikolaus Harnoncourt argumenterte for at symfoniene må ses som deler i en større symfonisk helhet. Den midterste, nr. 40, også kalt store g-moll (den lille er nr. 25) er Mozarts to eneste symfonier i denne tonearten, og i begge verkene har Mozart valgt den tradisjonelle tonearten for uro, sorg og drama. Dette hudløse uttrykket finner vi jo også i andre av komponistens følelsesladde verker i moll, som klaverkonsertene K 466 og K 491, strykekvartetten K 421 og strykekvintetten K 516. Symfoni nr. 40 innledes med sitt velkjent rastløse og urolige hovedtema, og symfonien oppfattes som tragisk og skjebnetung, ja, som Mozarts mest bittersøte med den dystre menuetten og den stormende finalen.

Symfoni nr. 40 er et av Mozarts mest kjente verker, og en viktig del av bildet av ham som knytter seg til myten om komponisten som den ensomme og fatalistiske kunstner, som ser sin tidlige død i øynene. Riktignok var Mozart i en eksistensiell vanskelig fase, men begår i stor fart fullstendig suveren, åndfull og sublim musikk uten å etterlate seg spor som forteller til hvilken anledning de tre symfoniene ble skrevet.

Den gåtefulle kontrasten mellom den store og lyse C-dur symfonien (Jupiter) og den mørkere i g-moll som står hverandre så nær i tid, har trolig ingenting med komponistens livssituasjon å gjøre. Musikkforskeren Eric Blom skriver at symfonien "er full av ulykkelig uro som avsløres for oss, ikke fordi Mozart følte noe behov for å formidle sine private følelser, men fordi dette urolige og nervøse utrykket ubevisst trengte seg frem i komposisjonsprosessen”. Det har vært gjort mange forsøk på å sette en merkelapp på g-mollsymfonien; "den demoniske” og "den tragiske” er blant karakteristikkene. Vi skuer på en måte dypt inn i Mozarts sjel. Men dette er langt fra dekkende for det mangfold av stemninger vi finner i denne symfonien. Kanskje må vi se på g-mollsymfonien som det mørke midtpunktet i en trio av mesterverker som han hadde planer om å publisere i ett opus.

Mozart var bevisst sin overlegenhet som komponist i samtiden. Ville han med de tre siste symfoniene bekrefte sitt mesterskap? Sannsynligvis er det teatermennesket Mozart som har vært på ferde. Med sitt krav til balanse har han villet skrive en trilogi med tre ulike stemninger, tre tonearter, tre farger. Allerede i åpningen pipler uroen frem, og det nervøse temaet kastes mellom instrumentgruppene. Uroen og nervøsiteten forblir gjennom hele symfonien, den avtar kun i menuetten, og selv om siste satsen begynner rolig, arbeider musikken seg snart inn i frenetiske harmoniske sekvenser på sin vei mot den dramatiske slutten. Skrev man den gang et verk i moll, skulle det bestemt avsluttes i dur, men det skjer ikke her.

Joseph Haydn siterer den langsomme satsen i sitt oratorium Årstidene fra 1801, som en hilsen til en komponist han regnet for den største noensinne. Haydn må ha oppfattet symfonien som et smerterop fra en panikkslagen Mozart, for han innfører sitatet fra symfonien like etter at det i Årstidene er blitt sunget "avblomstret er din korte vår, uttømt er din sommers kraft".

Thomas Ramstad

Antonín Dvořák (1841-1904)

Selv om undertittelen på kveldens konsert omfatter begge verkene, kunne den like gjerne vært brukt kun om Dvořáks niende symfoni. Her finner vi påvirkning fra blant andre Schubert og Beethoven, fra den bøhmiske folkemusikken og inspirasjon fra den afrikansk-amerikanske spirituals-tradisjonen samt elementer fra den nordamerikanske urbefolkningens musikk.

I 1891 startet Jeanette Meyer Thurber, grunnleggeren av National Conservatory of Music i New York, jakten på en velrenommert direktør som kunne øke anseelsen til konservatoriet. Lønna var meget god og stillingen ble tilbudt Dvořák, som var umåtelig populær, også i USA. Håpet var at han kunne være med og skape en egen skole for amerikansk kunstmusikk som på dette tidspunktet fremdeles var i sin spede ungdom.

I de tre årene Dvořák tilbrakte i New York (han sa opp i 1895, full av hjemlengsel), brukte han tiden til undervisning, komposisjon og å bli kjent med den amerikanske musikken. Han som var så sterkt farget av sitt eget hjemlands folkemusikk var selvfølgelig nysgjerrig på folkemusikken i USA. Ved musikkonservatoriet kom han i kontakt med komposisjons- og sangstudenten Harry Thacker Burleigh som sang tradisjonelle spirituals for ham, sanger han hadde lært av sin bestefar, en tidligere slave. Burleigh skulle senere bli både komponist og en svært berømt utgiver av spirituals. Dvořák var overbevist om at amerikansk kunstmusikk måtte ta sitt utgangspunkt i afrikansk-amerikanske spirituals. «Disse vakre og varierte melodiene er et resultat av ‘the american soil’, de er USAs folkemusikk og i dem vil deres komponister finne alt som trengs for en stor og edel musikalsk skole.»

Den niende symfonien skulle da også bli et praktisk eksempel på nettopp denne teorien om bruken av karakteristika fra den afrikansk-amerikanske musikken og fra den nordamerikanske urbefolkningas musikk som grunnlag for melodisk materiale, dog fra et europeisk perspektiv. Satsene låner øre både til spirituals, synkoperte rytmer og pentaton skala, og Dvořák la også vekt på sine inntrykk fra prærien (de store åpne viddene) fra en reise i Iowa sommeren før. Symfonien inneholder ingen direkte musikalske sitat, men for eksempel kan inspirasjon fra Swing Low høres i åpningssatsens andre tema i fløyte, og tredjesatsen er, etter eget utsagn, inspirert av diktet The Song of Hiawatha om den legendariske Onondaga-høvdingen av Henry Wadsworth Longfellow, selv om mange vil hevde at hans egen Slaviske danser er tydeligere til stede som inspirasjonskilde.

Dette er hans mest populære symfoni og en fullkommen komposisjon. Den forener form og innhold på en enestående måte med sin rikdom av vakre temaer, orkesterklangfarger og iørefallende rytmikk. En annen styrke ved denne komposisjonen er dens evne til å hente fram tema fra tidligere satser, gjerne ved vendepunkt i satsen, såkalt syklisk komposisjonsteknikk, noe som understreker det enhetlige uttrykket.

Symfonien var bestilt av New York Philharmonic og urframført i Carnegie Hall 16. desember 1893 under ledelse av Anton Seidl, og var en umiddelbar suksess, også i andre deler av verden, i årene og tiårene som fulgte. Den er fremdeles ett av de mest framførte verk på konsertscener verden over i dag, flere tema fra symfonien har blitt brukt i filmer, tv-show, videospill og reklamer, og andresatsen ble spilt i både Franklin D. Roosevelt og Gerald Fords begravelser. Neil Armstrong tok forresten med seg en innspilling av symfonien på sin måneferd i 1969.

Temaet fra Largo-satsen har senere fått sitt eget liv som den populære melodien Goin’ Home, med tekst av en av Dvořáks studenter, William Arms Fischer, og utgitt i 1922. Den ble sunget i filmen The Snake Pit (1948), gjort udødelig av Paul Robeson på en konsert i Carnegie Hall i 1958, og innspilt av Yo-Yo Mas Silkroad Ensemble i 2016 med banjo og kinesisk sheng, og med tekst på både engelsk og mandarin.

Camilla Rusten

Om konserten

Kveldens mestermøte gir oss et gjenhør med Mozarts nestsiste symfoni, en symfoni som i sin tid ble oppfattet som selve kulminasjonen av symfonien som form. I skarp kontrast til denne står Dvořáks niende symfoni, Fra den nye verden, sterkt inspirert av både spirituals og den nordamerikanske urbefolknings musikk, men med beina trygt plantet i europeisk kunstmusikk og med den tsjekkiske sjelen som det musikalske tyngdepunktet.

NB! Endring i program av smittevernhensyn. Mahlers 1. symfoni erstattes av Dvořáks 9. symfoni.

Publikum i salen og streaming

Det er igjen åpnet opp for at vi kan ha 200 i salen. Vi har solgt langt flere billetter enn dette, noe som betyr at ikke alle får mulighet til overvære konserten fra Store sal i Olavshallen. Alle som har kjøpt billett har blitt kontaktet på epost eller SMS med nærmere informasjon.

Sjefdirigent Han-Na Chang om kveldens program

Mozart 40 gives me goosebumps - even when I am only reading the music. It makes the Genius of Mozart so evident - he was in a class all by himself. His music sounds so effortless and natural - it flows like an unstoppable river - and he wrote masterpieces like this in a matter of days and never suffered for lack of inspiration. But look closely and there is so much sophistication, complexity, depth, visionary innovation and divine inspiration. Mozart himself is Music. I can’t wait to perform this program with TSO!

Han-Na Chang

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera siden 2017, og før det første gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea.

Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt, for sin lidenskap og styrke, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. Hun har jobbet med orkestre som Sächsische Staatskapelle Dresden, WDR Sinfonieorchester Köln, Bamberger Symphoniker, Royal Liverpool Philharmonic Orchestra, Minnesota Orchestra, symfoniorkestrene i blant annet Cincinnati, St Louis, Indianapolis, Seattle, Göteborg, Singapore, Tokyo og Toronto, Oslo-Filharmonien, Kungliga Filharmonikerna i Stockholm og Orchestra del Teatro di San Carlo di Napoli. Kommende debuter inkluderer blant annet Concertgebouworkest i Amsterdam, San Francisco Symphony, Rotterdam Philharmonic Orchestra og Danish National Symphony Orchestra.

Hun startet sin musikalske karriere som cellist, og vant i 1994 Den internasjonale Rostropovitsj-konkurransen i en alder av 11 år. I årene som fulgte var hun solist med alle de største orkestrene, som Berliner Philharmoniker, New York og Los Angeles Philharmonic, Boston, Chicago, Bayerischen Rundfunks og London Symphony Orchestras. Hennes EMI-innspillinger er både prisbelønte og bestselgende verden over.

Wolfgang Amadeus Mozart (1756-91)

Mozart skrev i løpet av seks uker sommeren 1788 tre mesterverker, hans tre siste symfonier, som utgjør et vendepunkt i symfoniens historie. Hva denne raptusen skyldtes skal være usagt. Dirigenten Nikolaus Harnoncourt argumenterte for at symfoniene må ses som deler i en større symfonisk helhet. Den midterste, nr. 40, også kalt store g-moll (den lille er nr. 25) er Mozarts to eneste symfonier i denne tonearten, og i begge verkene har Mozart valgt den tradisjonelle tonearten for uro, sorg og drama. Dette hudløse uttrykket finner vi jo også i andre av komponistens følelsesladde verker i moll, som klaverkonsertene K 466 og K 491, strykekvartetten K 421 og strykekvintetten K 516. Symfoni nr. 40 innledes med sitt velkjent rastløse og urolige hovedtema, og symfonien oppfattes som tragisk og skjebnetung, ja, som Mozarts mest bittersøte med den dystre menuetten og den stormende finalen.

Symfoni nr. 40 er et av Mozarts mest kjente verker, og en viktig del av bildet av ham som knytter seg til myten om komponisten som den ensomme og fatalistiske kunstner, som ser sin tidlige død i øynene. Riktignok var Mozart i en eksistensiell vanskelig fase, men begår i stor fart fullstendig suveren, åndfull og sublim musikk uten å etterlate seg spor som forteller til hvilken anledning de tre symfoniene ble skrevet.

Den gåtefulle kontrasten mellom den store og lyse C-dur symfonien (Jupiter) og den mørkere i g-moll som står hverandre så nær i tid, har trolig ingenting med komponistens livssituasjon å gjøre. Musikkforskeren Eric Blom skriver at symfonien "er full av ulykkelig uro som avsløres for oss, ikke fordi Mozart følte noe behov for å formidle sine private følelser, men fordi dette urolige og nervøse utrykket ubevisst trengte seg frem i komposisjonsprosessen”. Det har vært gjort mange forsøk på å sette en merkelapp på g-mollsymfonien; "den demoniske” og "den tragiske” er blant karakteristikkene. Vi skuer på en måte dypt inn i Mozarts sjel. Men dette er langt fra dekkende for det mangfold av stemninger vi finner i denne symfonien. Kanskje må vi se på g-mollsymfonien som det mørke midtpunktet i en trio av mesterverker som han hadde planer om å publisere i ett opus.

Mozart var bevisst sin overlegenhet som komponist i samtiden. Ville han med de tre siste symfoniene bekrefte sitt mesterskap? Sannsynligvis er det teatermennesket Mozart som har vært på ferde. Med sitt krav til balanse har han villet skrive en trilogi med tre ulike stemninger, tre tonearter, tre farger. Allerede i åpningen pipler uroen frem, og det nervøse temaet kastes mellom instrumentgruppene. Uroen og nervøsiteten forblir gjennom hele symfonien, den avtar kun i menuetten, og selv om siste satsen begynner rolig, arbeider musikken seg snart inn i frenetiske harmoniske sekvenser på sin vei mot den dramatiske slutten. Skrev man den gang et verk i moll, skulle det bestemt avsluttes i dur, men det skjer ikke her.

Joseph Haydn siterer den langsomme satsen i sitt oratorium Årstidene fra 1801, som en hilsen til en komponist han regnet for den største noensinne. Haydn må ha oppfattet symfonien som et smerterop fra en panikkslagen Mozart, for han innfører sitatet fra symfonien like etter at det i Årstidene er blitt sunget "avblomstret er din korte vår, uttømt er din sommers kraft".

Thomas Ramstad

Antonín Dvořák (1841-1904)

Selv om undertittelen på kveldens konsert omfatter begge verkene, kunne den like gjerne vært brukt kun om Dvořáks niende symfoni. Her finner vi påvirkning fra blant andre Schubert og Beethoven, fra den bøhmiske folkemusikken og inspirasjon fra den afrikansk-amerikanske spirituals-tradisjonen samt elementer fra den nordamerikanske urbefolkningens musikk.

I 1891 startet Jeanette Meyer Thurber, grunnleggeren av National Conservatory of Music i New York, jakten på en velrenommert direktør som kunne øke anseelsen til konservatoriet. Lønna var meget god og stillingen ble tilbudt Dvořák, som var umåtelig populær, også i USA. Håpet var at han kunne være med og skape en egen skole for amerikansk kunstmusikk som på dette tidspunktet fremdeles var i sin spede ungdom.

I de tre årene Dvořák tilbrakte i New York (han sa opp i 1895, full av hjemlengsel), brukte han tiden til undervisning, komposisjon og å bli kjent med den amerikanske musikken. Han som var så sterkt farget av sitt eget hjemlands folkemusikk var selvfølgelig nysgjerrig på folkemusikken i USA. Ved musikkonservatoriet kom han i kontakt med komposisjons- og sangstudenten Harry Thacker Burleigh som sang tradisjonelle spirituals for ham, sanger han hadde lært av sin bestefar, en tidligere slave. Burleigh skulle senere bli både komponist og en svært berømt utgiver av spirituals. Dvořák var overbevist om at amerikansk kunstmusikk måtte ta sitt utgangspunkt i afrikansk-amerikanske spirituals. «Disse vakre og varierte melodiene er et resultat av ‘the american soil’, de er USAs folkemusikk og i dem vil deres komponister finne alt som trengs for en stor og edel musikalsk skole.»

Den niende symfonien skulle da også bli et praktisk eksempel på nettopp denne teorien om bruken av karakteristika fra den afrikansk-amerikanske musikken og fra den nordamerikanske urbefolkningas musikk som grunnlag for melodisk materiale, dog fra et europeisk perspektiv. Satsene låner øre både til spirituals, synkoperte rytmer og pentaton skala, og Dvořák la også vekt på sine inntrykk fra prærien (de store åpne viddene) fra en reise i Iowa sommeren før. Symfonien inneholder ingen direkte musikalske sitat, men for eksempel kan inspirasjon fra Swing Low høres i åpningssatsens andre tema i fløyte, og tredjesatsen er, etter eget utsagn, inspirert av diktet The Song of Hiawatha om den legendariske Onondaga-høvdingen av Henry Wadsworth Longfellow, selv om mange vil hevde at hans egen Slaviske danser er tydeligere til stede som inspirasjonskilde.

Dette er hans mest populære symfoni og en fullkommen komposisjon. Den forener form og innhold på en enestående måte med sin rikdom av vakre temaer, orkesterklangfarger og iørefallende rytmikk. En annen styrke ved denne komposisjonen er dens evne til å hente fram tema fra tidligere satser, gjerne ved vendepunkt i satsen, såkalt syklisk komposisjonsteknikk, noe som understreker det enhetlige uttrykket.

Symfonien var bestilt av New York Philharmonic og urframført i Carnegie Hall 16. desember 1893 under ledelse av Anton Seidl, og var en umiddelbar suksess, også i andre deler av verden, i årene og tiårene som fulgte. Den er fremdeles ett av de mest framførte verk på konsertscener verden over i dag, flere tema fra symfonien har blitt brukt i filmer, tv-show, videospill og reklamer, og andresatsen ble spilt i både Franklin D. Roosevelt og Gerald Fords begravelser. Neil Armstrong tok forresten med seg en innspilling av symfonien på sin måneferd i 1969.

Temaet fra Largo-satsen har senere fått sitt eget liv som den populære melodien Goin’ Home, med tekst av en av Dvořáks studenter, William Arms Fischer, og utgitt i 1922. Den ble sunget i filmen The Snake Pit (1948), gjort udødelig av Paul Robeson på en konsert i Carnegie Hall i 1958, og innspilt av Yo-Yo Mas Silkroad Ensemble i 2016 med banjo og kinesisk sheng, og med tekst på både engelsk og mandarin.

Camilla Rusten