I årene fra 1815 var Beethoven temmelig langt nede. Ulykkelig kjærlighet, tiltagende døv og i en svingende mental tilstand. Men han kom igjennom det, og fra 1818 skrev han sine mest originale og visjonære verker: den niende symfonien, Hammerklaversonaten, de sene strykekvartettene. Missa Solemnis var nok den største overraskelsen, for komponisten hadde et anstrengt forhold til kirken. Beethoven var ingen aktiv kirkegjenger, og mislikte flere av kirkens dogmer. Men altså, i 1818, etter kriseårene, blusset en interesse for kirkemusikk opp hos Beethoven. Han ville skrive en messe som skulle vise verden en ny og sann form for religiøs musikk. Hensikten var å tenne den personlige religiøsiteten hos medvirkende og publikum. En subjektiv, religiøs bekjennelse. Det gjør han ved å overskride alle normer, både hva angår størrelse og kompleksitet. Musikken er tatt ut av sin liturgiske ramme. Messen er enestående i sin art med sin ubønnhørlige strenghet, store kontraster og sin store spiritualitet. Den stiller krav til både utøvere og publikum. Missa Solemnis utfordrer oss stadig, etter nesten 200 år, som et av Beethovens mest tidløse og provoserende verker.